Stikkordarkiv: barn

Guttemammaer, klapp på skuldrene!

En bekjent av meg fortalte forleden om dagen at hun hadde hatt med sine to jenter:

Den ene hadde lagt seg under en haug med kosedyr og drukket fra den lille koppen man heller vann i strykejernet med. Den andre hadde tømt hundematen ut over gulvet i et forsøk på å gi hunden deres mat.

«De var helt gærne» sa hun lattermildt og himlet med øynene.

«Hæ?» tenkte jeg. Det der høres jo ut som en god dag hos oss!

Jeg vet det er feil å sammenlikne. Og jeg vet det finnes rolige gutter og veldig aktive små jenter. Men seriøst: Alle skulle prøvd en dag i en guttemammas sko (i hvert fall til dem med tre-fire smågutter)!!

I går hadde jeg alle fire ungene hjemme alene fra ettermiddagen og ut kvelden.

Mens guttene var overlatt til seg selv i hagen i fem minutter hadde de klart å flytte omtrent tjue svære steiner fra blomsterbedet oppi badebaljen på den andre siden av hagen.

Mens jeg ammet lillesøster og trodde de lekte fredelig oppe på rommet sitt hadde de dratt ut alle papirene på kontoret til pappaen sin og tatt seg friheten til å leke laserpistol med det tekniske (dyre!) utstyret han bruker i jobben sin.

Under badestunden hadde de stupekonkurranse fra badekarkanten og da jeg kom inn var det mer vann på gulvet enn oppi badekaret.

Da jeg kom inn på soverommet deres fant jeg alle klærne deres dratt ut over gulvet og omtrent hundre kleshengere stablet opp inni skapet og under sengen.

Listen kunne fortsatt i det uendelige…

Jeg føler noen dager at jeg ikke gjør noe annet enn å løpe etter med hjertet i halsen og avverge katastrofer, og føler meg som verdens sureste, kjeftesmellende furie av en mamma!

Jeg elsker de energiske, gærne, fantasifulle, støyete guttene mine.

De driver meg til vanvidd noen ganger, men da holdes jeg oppe av tanken på at all denne energien en dag vil kanalisere seg ut i noe skikkelig bra!

Og heldigvis er det ikke fullt kaos absolutt hele tiden.

Som når de bygger lego i evigheter og kommer løpende for å vise meg de mest kreative konstruksjonene. Når de spør om å få sitte med lillesøster på fanget. Eller her om dagen, når begge tvillingene kom og la armene rundt beina mine og sa «jeg eeeellllsker deg»!

Men det er ikke tvil om at små gutter har et til tider stort energinivå, og det kan kreve en god dose mamma-tålmodighet å henge med i svingene!!

Jeg er sikkert ikke den eneste som har følt at denne verdenen av brøling, lekeslossing, kappløping, klatring, kasting og utforsking kan være vanskelig å relatere seg til noen ganger.

Men hold ut guttemammaer! Jeg synes vi skal gi oss selv et klapp på skuldrene.

Verden ville vært et kjipt sted uten alle de fantastiske mennene (og pappaene!) der ute. Tenk for et ansvar – og privilegium – vi har i å bringe frem den neste generasjonen av sterke, omsorgsfulle, kreative og driftige menn!

Og helt ærlig så håper jeg at lillesøster her i huset tar over bitte litt av energinivået og påfunnene til storebrødrene. Det skaper definitivt noen øyeblikk å se tilbake på med latter!

God mandag til deg!

FullSizeRender-7

Når uhellet er ute

Jeg hadde akkurat avsluttet middagen med guttene og holdt på å rydde bort da det plutselig kom et hjerteskjærende hyl fra den ene av treåringene:

Han sto ved døren inn til lekerommet og da jeg så fingeren og alt blodet skjønte jeg kjapt at han hadde fått lillefingeren i klem. Jeg kikket på det og registrerte at fingeren hang på, men det var bare så vidt…!

Det er så utrolig fort gjort!! Plutselig skjer det noe, og så er man helt uforberedt og står midt oppi fullt kaos.

Jeg ringte mannen min, prøvde å klemme med en klut rundt fingeren hans og roe ned alle tre guttene på en gang. Heldigvis kom pappaen fort hjem og vi fikk satt de to andre guttene på besøk hos en god nabo.

Vi kjørte opp på sykehuset og etter noen timer med venting, røntgen, venting, konsultasjon og enda mer venting kunne vi dra hjem med beskjed om at det blir operasjon i morgen.

Stakkars liten!!

Etter at han hadde fått smertestillende syntes han mest det var stas med den store «boksehansken» han hadde fått på hånden og alle lekene i venterommet. Et stort, tappert smil, lykkelig for at han fikk en granola-bar med sjokolade. 

Med tre små gutter må man kanskje bare regne med en tur innom legevakten i ny og ne. Men akkurat denne opplevelsen skulle jeg gjerne vært uten!

Og det minnet meg (igjen) på å ha førstehjelpsutstyr, førstehjelp-guide og alle nødnummer liggende tilgjengelig. Her kan jeg godt innrømme at jeg har litt å forbedre! Men nå blir det skjerpings! De fleste ulykker skjer jo i hjemmet…

Nå er det fasting og forberedelse til operasjon. Heldigvis tror de at fingeren skal bli bra igjen!

Har du opplevd noen fæle hjemme-uhell? Er du godt forberedt? Når uhellet er ute

Gjør meg trygg!

Vis at dere elsker meg for den jeg er, ikke det jeg gjør! Fortell meg at jeg er flink. Ofte. Men fortell meg enda oftere at jeg er verdifull, bare fordi jeg er meg!

Gjør meg tryggLa meg få være med på de tingene dere gjør! Observere, herme og gjenskape på min egen måte. Det er ikke så nøye hva vi gjør. Bare vi har masse tid sammen!

Vis meg forskjell på rett og galt og vær tydelig på hva jeg kan og ikke kan gjøre. Men ikke avvis meg! Jeg trenger å stole på at dere er glade i meg, selv om jeg er trassig eller ulydig eller vanskelig.

La meg få klatre og ramle. Helle og søle. Balansere og miste balansen, holde og slippe taket.

Jeg trenger å få muligheten til å lære av mine egne feil og til å lære å kjenne mine begrensninger samtidig som jeg vet at dere er der, klare til å hjelpe og veilede meg videre når jeg står fast.

Gjør meg tryggGi meg ros når jeg gjør noe som er bra. Men ikke ros meg for absolutt alt jeg gjør! La meg få streve litt og bli skuffet noen ganger også. Det viktigste for meg er at dere setter pris på innsatsen min, uansett hva resultatet blir! Det vil gi meg styrke til å reise meg igjen den dagen livet butter imot.

Gi meg gjerne leker, aktiviteter og underholdning. Men la meg også kjede meg litt innimellom, så jeg kan bruke fantasien min og omgivelsene mine i fri lek!

Gi meg klemmer og la meg sitte på fanget og stryk meg over håret og hold hånden min. Ikke la meg vokse opp for fort; kanskje trenger jeg fanget deres også når dere tror jeg er ferdig med det!

Jeg vil så gjerne fortelle dere hva jeg er takknemlig for, hva jeg synes er gøy og hva jeg synes er leit, men jeg må få lære meg å finne ordene. Snakk med meg. Les for meg. Gi meg tid.

La meg få gråte når jeg har vondt og hyle når jeg er sint. Og jeg trenger å se at dere også har de samme følelsene innimellom!

La meg først og fremst få bli en person som ikke måler min egen og andre sin verdi i prestasjoner, utseende eller ting. Som skjønner verdien jeg har. Bare fordi jeg er!

Gjør meg trygg

Tvillingøyeblikk 3/2015

Siste uke før sommerferie. Tusen ting på listen.

Jeg smyger meg opp trappen i et ubevoktet øyeblikk mens de to treåringene leker som to små engler nede på lekerommet.

Legger frem ting som skal pakkes. Rydder på plass rent tøy. Får tørket håret og tatt på meg klær.

Fortsatt stille…

Støvsuger soverommene, rer opp sengen og pakker bagene til guttene.

Hurra!! Opptil flere ting strøket av listen allerede! Snart ferie, snart ferie, snart ferie…!

Jeg stopper opp. Hører en klirrende lyd nede fra kjøkkenet. Vent litt… Den lyden der lover ikke godt. Ikke den latteren heller! Og ikke hva-det-nå-er jeg hører som jeg ikke kan identifisere men som jeg aner betyr trøbbel.

Jeg lister meg ned.

Hjelpes!!Tvillingøyeblikk 3/2015Havregryn på gulvet. Havregryn på benken. Havregryn i basilikumen, i håret, på komfyren og ut over hele hunden. Havregryn absolutt alle steder der havregryn absolutt ikke skal være!

Hva gir du meg? Fem minutters stillhet er ALDRI et godt tegn med treåringer! Det burde jeg vite etter å ha hatt tre av dem.

Overser du stillheten så ofte som du kan og håper på det beste?

God tirsdag til deg!Tvillingøyeblikk 3/2015

Sjarmør-etappen

Jeg tror vi har kommet over i sjarmør-etappen! Alle fasene har sin sjarm, men det er noe spesielt med snart-femåringen.

Han er selvgående. Han kan kle av og på seg, han kan hente seg ting og han ordner stort sett opp selv.

Han sover om natten.

Han er ferdig med å legge seg ned på gulvet og hyle fordi maten har feil farge eller fordi sokken er krøllete oppi skoen eller fordi han ikke får spise druer i butikken.

Vi har de festligste, underfundigste, mest absurde spørsmålene og diskusjonene. Hvorfor det? Hva skjer når…? Hva er det? Hvordan gjør man det?

Og han har svar på det aller meste:

«Ja det er sånn faktisk. Fordi det vet jeg«.

Særlig når vi voksne sier «vet ikke».

Han viser omsorg for brødrene sine ved å trøste dem når de slår seg, si unnskyld på eget initiativ og ved å ville muntre dem opp når en av dem er syk.

Han kaster seg ut i nye prosjekter, jobber tålmodig med en oppgave til han synes den er ferdig og elsker å få være «voksen» og gjøre ting sammen med oss.

En filosof. En oppdager. En oppfinner og en eventyrer.

Men enda så liten.

På vei bort fra fanget, men fortsatt liten nok til å elske å krype opp i det. Selvstendig, men helst side om side med pappa. Nysgjerrig, men fortsatt tryggest når han får holde hånden til mamma.

Alle aldre har sin sjarm. Alle faser sine egne utfordringer og gleder.

Men fireåringen min skulle jeg gjerne beholdt lenge!Sjarmør-etappen