Stikkordarkiv: barn og hund

Påkjørsel!

Det er ikke så ofte vår lille firbente venn har fokus her inne.

Hun holder seg for det meste i bakgrunnen i vårt travle familieliv, men hun er alltid tilstede. Dessverre har vi ikke like mye tid til henne som før, men hun er alltid lojal, alltid like glad for å se oss, alltid like tålmodig og like kjærlig.

_mg_3464

I forrige uke skjedde det som ikke skal skje:

Mens lillesøster lå utenfor inngangsdøren og sov i vognen en ettermiddag og jeg holdt på å bære inn og rydde bort matvarer snek hun seg ut døren.

Jeg sa fra til mannen min, men han var i telefon, og da han etter ti minutter skulle ut og lete etter henne kom hun haltende inn på tre ben, fullstendig i sjokk.

Hun hadde blitt påkjørt av en bil.

Hos dyrlegen tok de røntgen og kunne kjapt konstatere at hoften hennes var helt ødelagt.

De ga oss to valg:

Operere (en komplisert og dyr operasjon) eller avlive henne.

Det var noen ordentlig tøffe dager og netter!

Jeg følte meg så skyldbetynget, for selv om jeg vet at det er fort gjort så var det likevel mitt ansvar at døren sto åpen! Det var så grusomt å tenke på at hun kanskje måtte avlives på grunn av min ubetenksomhet.

Guttene var også helt knust. De gråt og gråt og var redd for at hun skulle dø, og vi kunne ikke garantere dem at det ikke ville skje selv om vi forsikret dem om at legene ville gjøre sitt beste for å fikse henne.

Det var mye å ta stilling til. Ville en operasjon kunne gjøre henne bra igjen? Hvor lang tid rekonvalens ville det bli? Ville vi ha kapasitet til å ta oss ordentlig av henne for å få henne bra igjen? Hva ville det koste oss, og hvor mye ville forsikringen dekke?

Da vi kom for å besøke henne ble hun vill av glede, lille vennen vår, selv om hun nesten ikke kunne røre seg. Like glad, like tålmodig. Helt uvitende om hva som hadde skjedd, eller skulle skje. Hunder er fantastiske dyr.

Vi bestemte oss til slutt for å operere.

Prognosene er gode og de sier at hun trolig vil kunne både gå på tur og løpe fritt som før igjen, men at det vil ta tid. Det viktigste for oss er at hun kan få et bra liv som fuglehund igjen, og det innebærer et liv i aktivitet. Noe annet ville ikke vært et alternativ!

Men vi klarte rett og slett ikke å ta farvel med henne!

I går opererte de henne og nå venter tre måneder med rekonvalens før hun så smått kan begynne å gå på tur og trene seg opp igjen. Nå må vi bare håpe at operasjonen har vært vellykket sånn at alt går bra.

Litt trist oppladning til jul her i huset, med andre ord…!

Ønsker deg en god uke!

_mg_8483

Hjertet i halsen

Søndag tikket det inn en melding fra mamma:

«I natt drømte jeg at dere mistet hunden. Hun bare forsvant. Forvirret og stresset av flyttingen. Du var ute og lette og fant henne hos en familie i Cambridge med en shäferhund. Hun hadde valgt familien selv…«

Jeg forsikret henne om at hunden hadde det bra og tenkte ikke mer over den saken. Men hva tror du ikke skjedde dagen etter?

Jeg leverte storebror på skolen og dro på lekegruppe med tvillingene og kom hjem klokken tolv på formiddagen… til en merkelig stillhet…

Hjertet i halsen!! Hunden var søkk borte.

Jeg husket at jeg hadde gått ut hovedinngangen med tvillingene og at jeg sendte storebror ut bakdøren for å ta sykkelen. Dermed måtte hunden ha fulgt etter ham, og da jeg låste bakdøren låste jeg henne også ute.

Med gråten i halsen ringte jeg mannen min og han kom ilende hjem på sykkelen. Der sto jeg i døråpningen, hulkende:

«Hun…er…døøøød! Og det er miiiiiiin feil!!»

Jeg var sikker på at hunden vår var borte for alltid. Jeg så henne for meg der hun prøvde å krysse gaten rett nedenfor oss; en av de mest trafikkerte veiene i Cambridge.

Vi snakker fuglehund. En ganske aktiv en! Som er vant til å bo ganske så landlig til hjemme i Norge, der det verste som kan skje er at hun jager noen rådyr langt til skogs. Hun stopper ikke akkurat for lyskryss.

Mannen dro ut på sykkelen for å lete, og jeg fikk sporet opp nummeret til en avdeling på rådhuset her. Og jammen hadde de ikke nettopp fått inn en Breton! Hun var blitt funnet snusende rundt i en av nabogatene her, og en snill dame hadde tatt henne inn og levert henne. For en engel!!

Det kostet oss 800 kroner å få henne frigitt, men det var en liten bekymring etter å ha kjent på frykten for å ha mistet henne.

Hovedpersonen var glad for å se oss igjen som vanlig, og for alt jeg vet hadde hun både rømt frivillig fra oss og også truffet en hyggelig schäfer på kennelen.

Så nå gjenstår bare ett spørsmål:

Er mamma sanndrømt? Eller bare litt over middels opptatt av vår hunds velvære?

Fin torsdag til deg!

Hjertet i halsen

Skypesamtale med hunden

Vi savner deg!

Den elleville scenen av gjensynsglede du lager bare vi har gått ut med søpla og kommer inn igjen. De store brune øynene dine og hodet litt på skakke mens vi spiser middag (det enkelte andre vil kalle tigging, kremt…). Bjeffingen din på skygger i mørket. Hodet ditt i fanget,  lyden av tassende små poter på parketten, motivasjonen på løpetur, følelsen av alltid å ha selskap, små lubne barnehender som stryker deg over pelsen og små kropper som legger seg tett inntil deg.

Skype med hundenMen jeg må innrømme: Det er en liten befrielse også. At du befinner deg der, inni skype-boksen, med dådyrblikket ditt. At jeg kan smekke ned lokket og gå og legge meg etterpå i stedet for å kle på meg og gå ut. At det holder å støvsuge en gang i uken og ikke annenhver dag. At det ikke ligger et lag med gjørme og skit der vi kommer inn hver dag. At vi har en time- halvannen til fri disposisjon hver dag, som ikke benyttes på turgåing (samme hvor koselig det enn er!).

Så tusen takk til min snille, snille venninne som passer på deg mens vi er borte, og mine foreldre som tar deg med til fjells og hjem til seg i helgene! Det ser ut som du er velfødd og ren og glad. Da er vi glade også!

Fin fredag!

Det beste i livet er gratis

Nesten, i hvert fall. 26 grader og skyfri himmel kan ikke vare evig… Så nå er vi hvert minutt utendørs, enten på plenen eller på utflukt.

Over alt i landet er det ferie. Og enten den tilbringes hjemme, på en campingplass, på en hytte, i telt eller i en bil så er det veldig sannsynlig at du befinner deg rett i nærheten av et lite paradis. En liten gåtur, løpetur eller sykkeltur unna!

Det beste i livet er gratisDet beste i livet er gratisNoe av det beste med å ha hund er at hun tvinger oss til å oppsøke naturen! Hun må jo ha tur, til og med på de mest værkjipe dagene når vi har mest lyst til å gjemme oss inne.

I dag dro vi på sykkeltur. Brødskiver, kaffe og frukt i sekken og høy solfaktor på alle fem.

Opp, opp, opp… Over en topp, bare for å se en ny bakketopp… Mannen min tok like gjerne to ettåringer, en treåring og en bikkje på sitt lass.

Jeg tok en sekk og… meg selv. Og hadde faktisk mer enn nok med det! Jeg har ikke syklet på over et år, og da er det ganske uvant å starte rett på oppoverbakken!

Tråkk, tråkk, tråkk… pust og pes. Dampen sto av asfalten, svetten rant. Men så var vi plutselig oppe! På en fin liten plass med bålsted og sauer som beitet (men som selvsagt stakk da vi dukket opp, til storebrors store skuffelse).

Det beste i livet er gratisDet beste i livet er gratisKaffen smaker aldri så godt som ute på tur, enten det er sommer eller vinter!

Vi la ut piknikpleddet, spiste nisten og slanget oss der en liten time før tre slitne unger tvang oss nedover igjen.

Så utrolig deilig å trille på sykkelen, kjenne varm og kald luft om hverandre, se på alt som suser forbi!

Etter en liten soveøkt på ungene (maks tjue minutter…) fant vi ut at vi skulle stikke på «stranden». Alternativet var å være hjemme med overtrøtte og krakilske unger (lett valg). Det er en liten bukt i nærheten der fjellvannet får ligge i ro og varme seg opp når det er noen dager med finvær. Vi dristet oss uti.

Det var ikke akkurat varmt, men hodet som var sløvt av varmen fikk en liten sjokk-oppvåkning… Jeg skal ikke skryte på meg mange svømmetak, men hodet under får telle…

Det beste i livet er gratis

Det beste i livet er gratisNå skal de slitne beina mine hvile og jeg skal sitte med et glass kald hvitvin og boken min ute i husveggen så lenge temperaturen tillater det. For sånne dager finnes det ikke mange av!!

Det er mye glede som kan kjøpes for penger, men det slår meg ganske så ofte at de største gledene er helt gratis. Og de finnes veldig ofte rett utenfor stueveggen i dette fine landet vi bor i. I en skog, på et fjell, ved et vann eller ved sjøen.

Oppsøker du naturen når du har fri? Ønsker deg en fin kveld!

Det beste i livet er gratis

En god innføring i foreldrerollen

Møt familiens sjette medlem. Vårt første barn. Nettopp fylt fire år. Hun holder seg som regel i bakgrunnen, men hun er her. Hver dag. På stort sett hver eneste bilde, bare litt utenfor kameralinsen.

En god innføring i foreldrerollenEn trofast liten venn som trasker i helene på oss, følger oss på tur, ligger under bordet når vi spiser, kommer og slipper ballen sin foran oss når hun vil leke, blir spinnvill av glede når vi får besøk og når vi kommer hjem, smyger seg tett, tett inntil oss når hun får muligheten til det.

I løpet av noen fine sommerdager kjørte vi til Danmark og hentet henne, spente og forventningsfulle. En bitte liten ulldott som sprang klumsete rundt føttene på mammaen sin, spiste og ramlet og hoppet om hverandre. En engstelig liten frøken som måtte ligge ved føttene mine hele veien til Norge, og som vi måtte stoppe og ta ut på tissepauser minst en gang i timen. Som satte seg rett ned inne hos tollvesenet og la igjen en liten dam midt på gulvet.

Et lite vesen som plutselig hadde fått en helt ny flokk og som skulle bli kjent med den store vide verden utenfor hundegården.

En god innføring i foreldrerollenVi leste bøker og søkte informasjon på nettet. Akkurat som vi gjorde da jeg ble gravid. Vi leste om valper, om dressur og om fuglehunder. Vi prøvde og feilet. De første månedene tok hun alt vårt fokus. Som en liten baby skal. Inne sto salmiakkbøtten konstant fremme, og uhell skjedde så fort vi snudde oss. Om natten byttet vi på å bære henne ut av buret og ut på gresset.

Som med en liten baby brukte vi den første tiden til å kose, bli kjent, etablere en god tilknytning og gradvis introdusere henne for verden. Lære henne at vi kommer tilbake når vi går. Gjøre henne komfortabel med å kjøre bil. Gå i byen, med biler og busser og trafikklys og støy. Bli kjent med vann og prøve å svømme. Lære navnet sitt.

En god innføring i foreldrerollen

Nye problemstillinger dukket opp så fort vi hadde kommet over en fase. Komme til oss på kommando. Sitte pent før hun får mat. Bli på plassen sin. Gå og legge seg. Gå pent i bånd. Gå pent ved siden av oss uten bånd. Ikke hoppe. Ikke spise sko, bøker, tepper og skittentøy. Ligge i kurven sin og på gulvet, ikke i senger og møbler. Og ikke minst bli stueren.

Vi måtte sette noen felles standarder og bli enige om hvordan vi ønsket å gjøre ting. Vi måtte dele på ansvaret. Forholde oss til at vi hadde en som var avhengig av oss og at det ikke bare var å gjøre sine egne ting lenger. Lære oss å være tydelige og konsekvente, gi oppmerksomhet og ros for det som er bra, ha rutiner og forutsigbarhet.

Fire år har gått. På den tiden har familien fått tre små medlemmer til, og «vårt første barn» har måttet lære seg å vente på tur. Vi har måttet kompromisse litt på dressur og lydighetstrening. Vi har rett og slett ikke hatt tid og energi til å legge ned den innsatsen som skal til for å få en ordentlig god jakthund, eller en hundre prosent lydig hund, for den saks skyld. For å være helt ærlig egner hun seg nok bedre som fotvarmer i teltet når gutta stikker på rypejakt…

Hun hopper opp på to ben ved første anledning og hun gir totalt blanke i å komme når vi roper dersom hun har fått ferten av en fugl eller noe annet spennende. Hun tar seg gladelig en tur på egen hånd når hun får muligheten til det. Hun bjeffer på skygger og har lært seg å åpne søppelbøtten og dra innholdet ut over gulvet. Hun feller nok pels til å kunne drive en middels stor teppefabrikk to ganger i året, og hun synes det er veldig gøy å tygge hull i alle kurvene vi kjøper til henne.

Men hun er god nok likevel. Verdens beste, faktisk.

En god innføring i foreldrerollen Barna våre vet ikke hvordan en tilværelse uten henne er. Hun krever ikke mer enn at hun får mat, tur og stell. I retur gir hun sin uforbeholdne glede, kjærlighet og respekt. Hun er der på gode dager og hun er der på dårlige dager. Spør aldri hva hun får igjen. Hun setter seg ved siden av oss, legger hodet i fanget vårt og ser på oss med de store, brune øynene sine. Sukker av velbehag når hun blir strøket over ryggen eller bak ørene.  Et lite dyr med en stor sjel.

Hun ga oss vår første innføring i foreldrerollen. Og hun er barnet som på en måte aldri blir helt voksen i våre øyne.

En god innføring i foreldrerollen