Stikkordarkiv: barn og søvn

Trøtt januar

Hvor trøtt er det mulig å bli før man tipper over til å bli utilregnelig?!

Når mobiltelefonen ligger i påleggsskuffen? Når man sovner midt i «bæ, bæ lille lam» eller når man møter opp for å hente tre gutter på skolen og får beskjed om at de er ferdige om en time?

Vi hadde fire gode måneder, jeg og lillesøster.

Det var rene bryllupsreisen, med en baby som sov nesten hele natten (med én eller to amminger) fra hun var fem uker.

Takk og lov! Etter tvillinger føltes det meste som en lek. Å få en sånn sovebaby var ren og skjær luksus!!

Så tok det brått slutt.

Vinteren kom, og med den kom forkjølelsene. Og tenner. Og nye forkjølelser. Hvetebrødsdagene var offisielt over.

Nå husker jeg hvorfor jeg knapt husker noe fra babytiden med tvillingene! Søvnmangel legger et slør over de mest banale funksjonene.

Kaffemaskinen går for fullt mens lillesøster på åtte måneder bruker dagene til å suge til seg det hun kan av inntrykk:

_mg_3723

Putte ting oppi en boks. Ta de ut igjen. Repeat.

Gjemme seg under et håndkle. Titt-tei! Igjen. Og igjen. Og igjen.

Trykke på sauen: Bæ-bæ. Trykke på kuen: Mø-mø.

Synge Lille Petter Edderkopp og Bake Kake Søte og Twinkle, twinkle little star.

Ut på trilletur. Lekegrupper. Kaffe-treff. Takk og lov for andre mammaer!

Små fingre som leker med fingrene mine mens hun ligger ved brystet. To tenner og en liten rynke på nesen når hun smiler. Hvinende gledeshyl og babling i ett kjør. Lubne tær inni munnen på stellebordet. Våte kyss i hele ansiktet. 

Ammetåke. Baby brain. Irritabel, glemsk, treg og lettrørt.

Tom i hodet men full i hjertet!

Mammaperm-hilsen til deg fra meg!

_mg_3592

Monster i sengen

Klokken er ni og ungene har vært i seng i halvannen time. Jeg har tatt rydderunden min, satt på en klesvask, skiftet klær og holder på å lage meg kveldsmat når jeg hører en lyd.

Tassende føtter.

Et lite bustete hode som stikker frem fra hjørnet mellom gangen og stuen.

Et lite knis:

«Mamma, jeg får ikke sove!»

Storebror sovner vanligvis idet hodet treffer puten. Men ikke denne kvelden.

«Hver gang jeg lukker øynene og skrur på den fine filmen så bare stopper den, og så kommer det en skummel film med monstre som skal ta meg!»

Uff. Jeg vet hvordan det er! Noen ganger surrer det skumle filmer i hodet mitt også. For eksempel når jeg er alene i huset fordi mannen min er på jobbreise i tre dager.

Som nå.

Når jeg slukker lysene for kvelden og gatene ute er helt mørke, da hender det at jeg også hører monstre. Knirking i gulvene eller et dunk som jeg ikke klarer å identifisere. Og så tar det litt lengre tid å sovne.

Derfor har vi innført en regel:

Når pappa er borte får storebror sove på hans side i sengen. Da tør nemlig ingen monstre å komme inn i rommet, og både han og mammaen får sove godt.

Har du monstre i sengen innimellom?

Fin onsdags kveld! Monster i sengen

Farvel dagsoving?

De dagene jeg har de to minste guttene hjemme med meg må jeg innrømme at jeg setter ganske så stor pris på sovepausen midt på dag. Det er et høyt aktivitetsnivå, for å si det mildt!

Farvel dagsoving?Stillhet. Tid til å få gjort mine ting.

Som regel innebærer det en rask runde med husarbeid (for det fjellet blir jo aldri borte!), lunsj og så akkurat det jeg føler for der og da. Blogging, lese et blad eller en bok, drikke en kaffe.

Hvor lenge kan jeg holde denne rutinen gående, tro?

De nærmer seg tre år, og i det siste har vi merket tendenser til at behovet for dagsoving begynner å bli mindre.

Det er bare det at jeg liksom trenger denne tiden!

Mange jeg kjenner sier de praktiserer såkalt «stilletid» på dagen etter at barnet har sluttet å sove. Da må han eller hun være på rommet, gjerne i sengen, med en bok eller liknende, men trenger ikke å sove.

Det samme praktiserer de i barnehagen her. Noen ganger sover barna, andre ganger ikke.

Kanskje ikke så dumt? En rolig stund midt på dag er nok bare bra. Jeg har bare store tvil om at det er praktisk gjennomførbart. Kjenner jeg dem rett har de endevendt rommet og endt opp i slosskamp før jeg rekker å lage meg den koppen med kaffe…

Når sluttet din(e) med dagsoving? Kanskje jeg bare må innse at min egen stilletid/lunsjpause er over?

Fin kveld til deg!Farvel, dagsoving?

Sånn er det med tvillinger!

Har du sett denne videoen av alenemoren som forsøker å legge sine toårige tvillinggutter? Det har jeg. Og jeg lo så tårene trillet, for dette er temmelig gjenkjennelig for en tvillingmamma!

OK, så bruker vi kanskje ikke to og en halv time på leggingen. Ikke hver dag.

Men det skjer titt og ofte at det tar godt og vel en time. I alle fall hvis de er i det rette lunet (les: Litt oppspilte og i tøysehumør, og/eller litt overtrøtte).

Sånn er det med tvillingerEr det oss det er noe i veien med? Er det noe vi har gjort helt feil? Roer vi dem ikke godt nok ned før legging, sover de for lenge på dagen, har de det for lyst/varmt/kaldt/mørkt på rommet, er vi lite konsekvente, er vi for lite grensesettende, gir vi dem ikke nok kos og kjærlighet?

Jeg drister meg til å si NEI. Vi har tvillinger!!

Vi har en storebror til disse to. Og med unntak av de helt normale nattlige oppvåkningene til han var omkring to år fordi han mistet smokken, var syk eller bare ville ha dynen pakket rundt seg har han stort sett lagt seg ned og sovet fra leggetid til han våknet dagen etter.

Vi har ikke gjort noe annerledes med tvillingene våre. Men annerledes? Det er det!!

Vi har ikke gått til steget å skille dem på hvert sitt rom, for det har vi ikke hatt plass til. De har hver sin seng. Som de gladelig deler, ved å krabbe frem og tilbake på besøk til hverandre. Eller hoppe og sprette i. Kaste dynene sine ut av. Ha putekrig med kosedyr og smokker.

Vår leggerutine (etter kveldsmat, lesing og nattasang) består ikke av å løpe inn og ut av to forskjellige rom. Ut over det er det ganske likt som i videoen over. Løfte en tvilling ut av den andres seng. Legge ned og si «nå er det natt, nå skal du sove». Legge den andre ned. Samme prosedyre. Mens førstemann spretter opp igjen som troll ut av eske. På’n igjen.

Inn og ut. Legge ned. Ut igjen og inn igjen. Legge ned. Plukke opp dyner og kosekluter. Ut igjen. Og inn igjen. Til de endelig sovner (som regel av ren utmattelse).

Sånn er det med tvillingerNoen ganger er vi heldige og de sovner på flekken. Som oftest har vi noen runder. Tjue minutter. Halvtime. Rett som det er tar det mye lengre tid.

Og storebror? Han sovner når vi legger ham. Hvorfor skal han bry seg med å hoppe i sengen, kaste dynen sin veggimellom, stå på hodet og lage apekattlyder? Det er ingen tvillingbror der som gir ham respons.

Det sies at tvillingmammaen i videoen over har fått mye pepper for sine morsferdigheter. Det er mulig undertegnede også er helt håpløs i oppdragerrollen.

For det er klart:

Vi har ikke prøvd å binde dem fast i sengen med stropper. Vi har ikke slått dem, som noen presterer å foreslå at denne tvillingmammen burde gjøre. Vi har ikke skreket og ropt og stengt dem inne på et mørkt rom helt alene.

Det er mulig jeg er den eneste tvillingmammaen som kjenner meg igjen i videoen over. Men før du gjør deg opp en mening:

Har du prøvd deg som tvillingforelder selv? Jeg kan garantere at det vil gi deg noen interessante  erfaringer…!

Sånn er det med tvillinger

Har vi ikke kommet lenger?!

To og et halvt år siden: Ettermiddag. Hodet fullt av vatt. To babyer i magen og en på litt over året som ligger oppå den. Kvalm, sliten, usannsynlig trøtt, stor som et hus og fortsatt knappe fem måneder på vei… TV-en står og surrer og jeg lukker øynene og ber innstendig om at ettåringen kan klare å ligge stille i fem minutter… det er i så fall ny rekord!!

Har vi ikke kommet lenger?Vi spoler to og et halvt år frem i tid: Ettermiddag. Hodet fullt av vatt (har det egentlig noen gang forsvunnet?). To gutter oppå magen og en treåring som veksler mellom å ligge på gulvet og krabbe på toppen av brødrene sine. Bihulebetennelse på tredje uken og hoste som bare ikke gir seg; en evig runddans av dårlige netter og dager med søvnmangel. Men selv uten nattevåk og sykdom: En vanlig dag hjemme med de tre guttene kan være nok til å slå meg ut innen klokken har blitt fem på ettermiddagen!

Hadde jeg trodd at jeg fortsatt skulle befinne meg her? Ikke egentlig! Men er det noe jeg hadde forventet, trodd eller tenkt om dette mammalivet som ble akkurat som jeg så for meg? Ikke mye, nei!

I stedet benytter jeg meg av den teknikken jeg på tre år har perfeksjonert ganske bra: Skru på tv-en på riktig program, lukke øynene og prøve å ignorere dunkene og vekten fra de tre som bruker meg som madrass. Desperat prøve å snike til meg fem minutter avkobling før ettermiddagskjøret med bading, kveldsmat, lesing og nattasanger setter i gang. Skru på min selektive hørsel når støynivået blir for høyt.

Det slår meg noen ganger at en graviditet ikke varer i ni måneder. Den varer i flere år…!! Å tro at energien kommer tilbake i det øyeblikket ungen er ute av magen er det største selvbedraget vi kvinner utsetter oss selv for! I hvert fall når vi får to-tre tette barn. For ikke å snakke om tvillinger! Haha!

Ja da, de gir oss ufattelig mye glede og latter og uforbeholden kjærlighet! Men de legger også et slør over sansene våre, tåkelegger evnen til resonnement og lar oss vandre rundt på denne planeten som zombier i evig lengten etter en hel natts søvn… Heldigvis er det en tilstand man blir ganske vant til å befinne seg i!

Kjenner du deg igjen, eller er det bare meg som kan bli helt desperat etter hvile lenge før kvelden kommer… med barn i magen eller utenfor??

Har vi ikke kommet lenger?