Stikkordarkiv: barndom

Så heldig han er

Der står han, min lille tass, og studerer trikkene som suser forbi utenfor en kafé i Oslo. Hans verden er temmelig bekymringsløs og fri.Så heldigEn bolle og et glass hyllebærsaft til lunsj, et formiddagsbesøk hos venner og et mormor-fang å sitte på. Før han skal pakkes inn i en varm dyne og sove til han våkner.

Der ute er finnes annen liten gutt, akkurat som min. Som ikke har spist på flere dager. Som har mistet både sine venner og sin mormor og som ikke en gang har en seng å sove i.

Jeg er sikkert ikke den eneste nå om dagen som veksler mellom å lese avisoverskrifter og høre nyheter og se på de tre lykkelig uvitende guttene mine og tenke:

Tenk om det var oss! Hvordan skal dette løses? Hva slags Europa, og hva slags Norge, kommer de til å vokse opp i? Hva kan vi gjøre?

Nå venter en lang kjøretur tilbake til Cambridge. Litt spesielt denne gangen, sånn som situasjonen har endret seg med flyktningestrømmene som velter innover landegrensene nedover i Europa.

Siste etappe på turen tilbake er fergen fra Calais i Frankrike til Dover i England.

Der, på kaien og i sentrum av byen er de samlet i tusentall. Alle sammen med ett mål: Å komme seg inn i Storbritannia, til et bedre liv. Mennesker som desperat prøver å komme seg gjennom Eurotunnellen eller over med fergene hver eneste dag og natt.

Dem skal vi kjøre forbi, i vår lille velstandsboble på fire hjul, et lite Norge i resten av verden.

Som den største selvfølge. Fra fem ukers ferie i Norge tilbake til vårt opphold i Cambridge. Fordi vi ønsker det. Fordi vi kan velge.

Det er ikke mulig, selv i vårt lykksalige hjørne av verden, å lukke øynene eller fornekte situasjonen!

Vi må leve hverdagslivet og vi kan ikke slutte å bry oss med eller glede oss over de nære tingene i livet vårt. Men selv om vi her i Norge ikke trenger å skritte gjennom flyktningeleire på vei til jobb hver dag er det umulig å ha på skylappene!

Denne virkeligheten er så skremmende nær, og verden har plutselig blitt så veldig liten.

Det kunne like gjerne vært meg og deg. Vi trakk vinnerloddet. Det skulle bare mangle at vi ikke snur hver eneste stein og tue her i Norge og i resten av Europa for å finne ut hvordan vi kan hjelpe.

God ny uke til deg!Så heldig han er

Puppy love

«Mamma, der er Samantha, jeg vil sitte sammen med henne i dag!» utbrøt storebror da vi kom inn.

Jeg har ikke oversikt over alle de tretti-noe elevene i klassen hans på skolen. Dem jeg ser ham sammen med er uansett for det meste gutter. Men på det halve året som har gått siden han startet i høst har han tydeligvis rukket å bli godt kjent med noen av jentene også.

Og én av dem heter Samantha.

Da søndagsskolebarna skulle gå frem og høre historiefortelling gikk de hånd i hånd. Da de kom tilbake var det knising og hvisking mellom benkene.

Og da vi skulle reise oss og gå lå det igjen et krøllete kirkeprogram med noen snirklete tegn dedikert fireåringen vår:

«I luv yo so much. Luv Sam».

Det minnet meg på at jeg var «forelsket» i storebroren til en jente i barnehagen og overbevist om at jeg skulle gifte meg med ham da jeg var sånn omtrent… fem år. Haha!

Puppy love, altså.

Fin torsdag til deg!Puppy love

En farligere verden?

Mammaen på lekeplassen gikk bort til gutten sin på tre-fire år og løftet ham bestemt av sklien. Han hadde lagt seg klar til å skli ned med hodet først, men den gang ei! Skulle han skli så måtte han sitte; å skli med hodet først kunne jo være farlig!

En farligere verden?Jeg så gleden, spenningen og forventningen forsvinne fra ansiktet til gutten mens han lydig satte seg ned på rompa og sklei ned. Og bak ham kom mine tre gutter, halvveis oppå hverandre, alle tre med hodet først.

En annen gang hørte jeg et forskrekket gisp fra en mamma som fant gutten sin oppi et klatrenett en halvmeter over det myke underlaget på lekeplassen.

Han testet sin egen styrke og koordinasjon og opplevde sannsynligvis et lykkelig øyeblikk preget av både mestring og spenning!

Mammaen kom styrtende til, trakk gutten ned og forklarte ham at noe sånt måtte han ikke finne på å gjøre igjen; tenk om han datt ned!

Ja. Tenk om han datt ned.

I barnehagen fyller jeg ut «skadeskjemaer» for den minste lille skramme guttene har blitt påført under lek i den trygt inngjerdede bakgården med mykt underlag og tak over hodet så de ikke skal bli våte når de leker.

Jeg hørte forleden at en forelder hadde sendt et brev til en av skolene her og bedt om en garanti for at det kunstige lekeunderlaget ute på området var fritt for skadelige avgasser. Underlaget var for øvrig blitt lagt der for å forebygge eventuelle skader elevene kunne bli påført av gjørme, gresstuster og småstein…

Når småbarna blir litt eldre fraktes de til og fra idrettshaller og fritidsaktiviteter der de i trygge omgivelser blir loset gjennom voksenstyrte aktiviteter etter en lang dag i barnehage og på skole.

Barna våre blir beskyttet opp og i mente av lover, forskrifter og barnesikringer.

Og det er selvsagt bra at vi har sikring på kjøkkenskapet med vaskemidlene! At ungene bruker hjelm når de sykler. At de er sikret i bil. At voksne som skal jobbe med barn må vise til plettfri politiattest.

Men er det egentlig så mye farligere å være barn i dag enn for tretti år siden?

Hva gjør det med barna våre at de omgis med sikkerhetsanordninger, advarsler, reguleringer og overvåkning fra det øyeblikket de kommer ut av mammas trygge mage?

Trær blir erstattet av polstrede klatrestolper. Drivkraften for å leve ut fantasi og spenning bremses av et krav om å sitte stille halve dagen.  Ønsket om å teste fysiske grenser blir erstattet av en stemme som sier «det kan være farlig». På alle kanter står en årvåken voksen og passer på.

Finnes det snart et eneste sted i dag som bare lar barn være barn? Helt fri for regler og begrensninger, for overvåkning og kontroll?

Barna våre var definitivt litt » friere» hjemme i Norge. Vi hadde skogen som nærmeste nabo og i barnehagen løp ungene rundt i sandkasser, snøhauger og gjørmete skogsstier på tur. Skandinavia er på mange måter kanskje den siste skanse i den vestlige verden hvor barndommen (enn så lenge) er ganske skjermet!

Og la det for all del forbli sånn!

Jeg vil ikke la barndommen til guttene mine stjeles av frykt, forventningspress, krav og begrensninger. Jeg vil ikke ta fra dem den frie leken, nysgjerrigheten og troen på at verden er et trygt sted å være.

Barndommen må tas tilbake! Den er så altfor fort forbi.

Synes du vi skjermer ungene våre for mye i dag? Gir vi dem nok tid og rom for fri lek og utforskning?

En farligere verden

Mobbing: Vi må ta ansvaret!

Hvis det er mitt barn som en dag blir den som systematisk mobber et annet barn så har jeg feilet i min jobb som forelder.

Jeg kan ikke skylde på feil venner, dårlig innflytelse fra medier eller at skoleledelsen ikke følger opp ungene tett nok. Det er ikke barnehagens eller skolens ansvar å oppdra mine barn. Ikke mediers ansvar. Ikke søndagsskolens eller idrettsgruppens ansvar.

Det er mitt!

Klart jeg skal kunne forvente at skoleledelsen reagerer når det rapporteres om uheldige episoder. At det finnes forskrifter og handlingsplaner for å forebygge mobbing og at det tas tak i problemene når de oppstår.

Men det starter med meg.

Jeg kan for det første ta for gitt at mine barn lærer mer av det jeg gjør enn det jeg sier. Alle skjønner mangelen på logikk i å rope og kjefte på ungen min mens jeg ber ham «roe seg ned».

Men det er ikke noe mer logisk å ramme inn kardemommeloven på barnerommet eller holde lange foredrag om å være snille og greie med andre mens jeg i neste øyeblikk snakker nedsettende om naboen eller lirer av meg gloser som ikke egner seg på trykk til mannen min i en opphetet diskusjon!

Jeg kan for det andre ta for gitt at mitt barn er tilbøyelig til å være slem med andre. Toåringen min går ikke av veien for å slå eller lugge dersom det står mellom en annen toåring og en attraktiv leke. Det ligger helt naturlig for ham å sette seg selv og sine egne behov foran andres.

Jeg kan selvsagt skylde på «de andre barna» eller si at «han er bare to år; han vokser det av seg». Eller jeg kan velge å ta meg umaken med å ta ham til side, korrigere atferden og få ham til å be om unnskyldning, enten det er til søsken eller andre. Hver gang. Uansett.

Jeg kan også anta at tiåringen min en dag vil være tilbøyelig til å gjøre dumme ting. I stedet for å sette på skylappene kan jeg holde kommunikasjonen åpen. Hva skjer? Er det noen som holdes utenfor? Hvem og hva? Hva er hans rolle? Hva kan han gjøre?

Jeg kan lære barna mine å snu perspektivet, fra seg selv til andre. I stedet for å fokusere på hvordan min sønn har hatt det i dag, hvem han har lekt med og hva han har gjort så går det an å stille spørsmålet: Hva har du gjort for andre i dag? Har du sett noen som har vært lei seg? Har du hjulpet noen?

Selv fireåringen min er i stand til å omsette historien om den barmhjertige samaritan til en klasseromssituasjon. Og om man ikke leser akkurat den historien finnes det tusenvis av andre måter å reflektere sammen med ungene om rett og galt, omtanke og empati.

Og jeg kan ta ansvaret for å være inkluderende, på mine barns vegne. Sørge for at alle blir invitert i den barnebursdagen, ikke alle unntatt én. Invitere klassekameraten som virker litt alene med ungene våre hjem for å bli bedre kjent.

Tar vi oss tid til det? Og gjør vi det ofte nok?

Det sies at mobbing skjer i større utstrekning og at den på mange måter er mer brutal i dag enn tidligere. I tillegg til den «tradisjonelle» mobbingen finnes den mer subtile, men kanskje desto mer ødeleggende, mobbingen gjennom nett og  sosiale medier. Det er ofte en hårfin grense i medielandskapet mellom hva som kan kalles «humor» og det som er ren latterliggjøring, ydmykelse eller mobbing.

Hva sier utviklingen om samfunnet vårt? Er vi blitt mindre solidariske og nestekjærlige? Er vi for opptatt av «meg og mitt» til å ha tid og energi til å bry oss om andre? Har medier og internett gjort at vi har kastet over bord noen grunnleggende regler for hvordan vi bør omgås hverandre med respekt? Har vi glemt (eller overser vi) vår betydning som foreldre?

Familien er et miniatyrsamfunn. De spillereglene for kommunikasjon og sosial omgang vi utviser innenfor hjemmets fire vegger er de samme barna våre vil overføre til storsamfunnet.

Jeg tenker at det er vanskelig, kanskje umulig, å mobbe eller plage et annet menneske (i noen som helst kontekst) dersom man har lært seg å se andre som medmennesker og å leve seg inn i hva andre tenker og føler.

Det er vi som foreldre som har ansvar for å lære barna våre forskjell på rett og galt, å ta hensyn til andre og behandle andre med respekt. At det er en lett oppgave er det derimot ingen som kan påstå!

Mobbing kan unngås dersom vi alle tar det ansvaret vi er blitt tildelt. Dersom vi holder øyne og ører åpne. Dersom vi alle tar et standpunkt, på vegne av barna våre, om at sånt bare ikke skal få lov til å skje. Ikke på mine barns skole, og ikke på noen andres!

Eller er det kanskje naivt å tro at det er mulig?

VG: 17 000 barn blir mobbet hver dag

Mobbing: Vi har ansvaret

Tøft å være norsk…

Det er jammen tøft å være norsk. Særlig i Norge!

«Mitt inntrykk av skandinavere er at dere er så poshe«, sa min amerikanske venninne en av de første gangene vi snakket med hverandre her.

Jeg grublet litt på det i ettertid. Jeg føler meg ikke spesielt posh. Har i grunnen ikke tenkt så mye på hvordan nordmenn oppleves utenfra i det hele tatt.

Tøft å være norskMen så sto jeg ved gaten i London på vei hjem på Norgesbesøk noen måneder senere, og da gikk det opp for meg. For skulle noen mot formodning ha glemt å sette nummeret på gaten og destinasjonssted opp på tavlen over meg ville det neppe vært noe problem å finne veien:

Blonde, vakre jenter, høye, kjekke menn og en større samling Michael Kors, Acne og Marc Jacobs enn på en motemesse i Milano. Der og da kjente jeg meg litt flau. Og satte min egen veske ned mellom bena.

Vi fleiper ofte med standarden på leiligheten vår her i England og sier at hadde vi bodd sånn i Oslo så hadde vi følt oss litt flaue. Ikke hatt spesielt lyst til å invitere noen på besøk, liksom.

Har vi det fælt? Nei, overhodet ikke! Det er et til tider litt høyt støynivå på seksti kvadrat med tre unger. Jeg er litt lei av å måtte oppsøke parker og lekeplasser flere ganger om dagen i mangel på hage. Lei av å vaske vegg-til-vegg-teppet som dekker gulvet både rett innenfor inngangsdøren og under spisebordet. Det blir deilig med oppvaskmaskin igjen og slippe å tørke klær på soverommet. Og det hadde så klart vært ålreit med en bil.

Men vi har det fint! Vi er heldige! Vi har masse tid sammen med ungene, fine opplevelser og i det hele tatt få bekymringer bortsett fra at mannen min har et krevende studieprogram og at vi må snu litt ekstra på krona dette året. Derfor er det en ironi at jeg ville følt det annerledes med samme standard hjemme i Oslo.

Ja, det er tøft å være norsk. Jeg sier det litt ironisk, men det er faktisk en sannhet i det. Etter de siste ukenes feriedebatt i mediene har jeg grublet enda mer på min venninnes kommentar.

Det er vanskelig å leve med ulikhet i overflodssamfunnet Norge, der «alle» har «alt». Det er tøft å falle utenfor i et samfunn der velstand er normen. Det er tøft å gå mot strømmen i «Annerledeslandet der alle er like». Den iboende tanken i oss nordmenn om at man gjerne kan være seg selv, så lenge man bare er som alle andre, har definitivt blitt mer synlig for meg som norsk i utlandet!

Trenger det egentlig å være så farlig at vi er litt ulike? At noen reiser på dyre ferier mens andre ikke gjør det? At noen går i dyre klær mens andre ikke gjør det? Verden er jo faktisk sånn at vi ikke kan få alt, hele tiden. Det kan kanskje bare virke sånn. Særlig i Norge!

Kanskje vi heller kan begynne å snakke litt mer åpent med hverandre om hva som skaper de virkelig gode opplevelsene i stedet for å lure oss selv til å tro at tre uker i Thailand eller et striglet designhjem er det som får ungene (og oss selv) til å ha det bra?

Det kan vel neppe kalles et problem at ikke alle familier har råd til å reise på ferietur til Marbella eller Disneyworld hver sommer? At mamma og pappa sliter med å få endene til å møtes i hverdagen og ikke har råd til en eneste ferie, selv ikke en campingtur hjemme i Norge? Ja. Å ikke få delta på fritidsaktiviteter, få ordentlig mat hver dag eller nye klær når det er nødvendig? JA! Det er et problem.

Jeg var overlykkelig over å tilbringe de aller fleste av min barndoms somre hos besteforeldre på Vestlandet og på gården min farmor vokste opp på i Hallingdal. Jeg husker markblomster, varme svaberg, teltturer, det friske vannet i skogstjern og sjø og store mengder jordbær.

Tøft å være norskDu kan si jeg var heldig som vokste opp mens det fortsatt var eksotisk å reise særlig lenger enn til Legoland. Og det kan godt hende at vi tar med guttene våre på flere utenlandsferier enn jeg var på. Men likevel:

Det er vi voksne som definerer standarden for en god oppvekst, ikke barna våre!

Mine unger har ikke registrert noe annet enn at monsteret av en sofa i leiligheten vi leier her (som jeg ikke en gang orker å sitte i uten å legge over et sengeteppe) er veldig myk og god å hoppe i. Ville forfengeligheten min overlevd å ha en sånn sofa plassert midt i stuen vår hjemme i Norge? Neppe.

Vi kan alle kan alle se på våre egne prioriteringer og justere forventningene våre. En god barndom skapes i hverdagen, ikke gjennom dyre ferier. Gode minner handler om tid med våre nærmeste, naturopplevelser og tilstedeværelse. Ro og tilfredshet starter i vårt eget hode.

Og vi skylder ungene våre å utstyre dem med litt perspektiv: Det finnes en verden utenfor vår lille boble av velstand. Vi er blant de mest priviligerte i verden! Og akkurat det er kanskje også i ferd med å bli vårt aller største problem.

Klart vi ikke skal ha dårlig samvittighet for å reise på en og annen utenlandsferie med familien. Eller kjøpe oss fine ting om vi har penger å bruke på det.

Men det kan likevel kanskje være et fellesprosjekt å senke lista litt? I håp om å ikke miste bakkekontakten fullstendig?

Fin kveld til deg!

Tøft å være norsk