Stikkordarkiv: barneoppdragelse

Hvordan er mine barn – egentlig?

Som foredre lurer vi vel alle på innimellom hvordan andre oppfatter barna våre.

Vi kjenner dem jo ut og inn, deres styrker og svakheter, deres sårbarheter og deres morsomheter. Men hvordan vil andre beskrive dem? Andre foreldre, lærere eller barnehageansatte, andre barn, deres nærmeste venner?

Er de høflige og respektfulle? Flinke i idrett? Morsomme eller slitsomme? Snille eller lite hensynsfulle? Ligger de foran på skolen eller sakker de akterut?

Og det underliggende er selvsagt:

Har jeg lykkes som forelder? Gjør vi det riktig? Er vi på rett spor?

Noen av oss legger stor vekt på prestasjoner. Hvor flinke ungene våre er; enten det gjelder å gå på ski eller spille fotball, lese eller regne, tegne eller skrive.

For andre er det viktigere med skaperevne og kreativitet. Hvor selvgående, fantasifulle, lekne og oppfinnsomme de er.

Andre igjen er mest opptatt av det sosiale. Hvor trygge de er, hvor lett det er for dem å få venner, hvordan de omgås andre og hvordan de tilpasser seg sosiale situasjoner.

De fleste av oss er nok et sted midt i mellom alt dette.

Det går kanskje litt i faser, hvor man i noen perioder er mest opptatt av lek og kreativitet og i andre perioder prestasjoner, avhengig av alderen på barna.

Hva vi legger mest vekt på bunner også mye i hvem vi er selv; vår egen oppvekst og erfaringer, hvor vi kjenner oss sterkest og hvor vi er mest sårbare.

Samfunnet vi lever i påvirker oss nok også mye.

Det er for eksempel ingen hemmelighet at foreldre, skolesystem og idrettsarenaer i USA er kjent for å være temmelig prestasjonsorientert, mens vi i Norge kanskje (i alle fall for de aller minste barna) legger mer vekt på lek, kreativitet og å omgås andre på en bra måte.

For min egen del vet jeg at det sosiale betyr mye.

Jeg tror noe av det jeg er aller mest redd for er at ungene mine skal falle utenfor sosialt. Ikke lære seg sosiale koder og regler. Bli mobbet. Eller være dem som mobber eller plager andre.

Derfor blir jeg alltid utrolig glad når de blir invitert i en bursdag eller jeg hører dem fortelle om venner eller jeg ser at de har god kontakt med andre!

Og da storebror kom hjem fra skolen forleden med en liste over karakteristikker klassevennene hadde gitt ham kjente jeg at jeg ble superstolt og glad for å se at han tar seg av dem som er lei seg eller som er alene.

Det eneste som er helt sikkert er at ingen, verken foreldre eller barn, er perfekte, og at det er umulig å «lykkes» på alle arenaer. Til syvende og sist er vel det aller viktigste at barna våre er tilfredse, glade og har en god selvfølelse som gjør dem robuste for livets opp- og nedturer!

Tenker du ofte over hvordan «andre» oppfatter dine barn? Hva er viktigst for deg? 

_MG_4136

Gjør meg trygg!

Vis at dere elsker meg for den jeg er, ikke det jeg gjør! Fortell meg at jeg er flink. Ofte. Men fortell meg enda oftere at jeg er verdifull, bare fordi jeg er meg!

Gjør meg tryggLa meg få være med på de tingene dere gjør! Observere, herme og gjenskape på min egen måte. Det er ikke så nøye hva vi gjør. Bare vi har masse tid sammen!

Vis meg forskjell på rett og galt og vær tydelig på hva jeg kan og ikke kan gjøre. Men ikke avvis meg! Jeg trenger å stole på at dere er glade i meg, selv om jeg er trassig eller ulydig eller vanskelig.

La meg få klatre og ramle. Helle og søle. Balansere og miste balansen, holde og slippe taket.

Jeg trenger å få muligheten til å lære av mine egne feil og til å lære å kjenne mine begrensninger samtidig som jeg vet at dere er der, klare til å hjelpe og veilede meg videre når jeg står fast.

Gjør meg tryggGi meg ros når jeg gjør noe som er bra. Men ikke ros meg for absolutt alt jeg gjør! La meg få streve litt og bli skuffet noen ganger også. Det viktigste for meg er at dere setter pris på innsatsen min, uansett hva resultatet blir! Det vil gi meg styrke til å reise meg igjen den dagen livet butter imot.

Gi meg gjerne leker, aktiviteter og underholdning. Men la meg også kjede meg litt innimellom, så jeg kan bruke fantasien min og omgivelsene mine i fri lek!

Gi meg klemmer og la meg sitte på fanget og stryk meg over håret og hold hånden min. Ikke la meg vokse opp for fort; kanskje trenger jeg fanget deres også når dere tror jeg er ferdig med det!

Jeg vil så gjerne fortelle dere hva jeg er takknemlig for, hva jeg synes er gøy og hva jeg synes er leit, men jeg må få lære meg å finne ordene. Snakk med meg. Les for meg. Gi meg tid.

La meg få gråte når jeg har vondt og hyle når jeg er sint. Og jeg trenger å se at dere også har de samme følelsene innimellom!

La meg først og fremst få bli en person som ikke måler min egen og andre sin verdi i prestasjoner, utseende eller ting. Som skjønner verdien jeg har. Bare fordi jeg er!

Gjør meg trygg

Barnet mitt er en kopimaskin!

Hvem har ikke hørt (eller sagt): «Jeg kan ikke fordra når moren min er sånn, og nå holder jeg på å bli akkurat som henne…!«

Jeg kom over en fascinerende artikkel her forleden, skrevet av psykologen Steve Biddulph. Den ga en forklaring på hva som skjer i kroppen og hjernen vår når vi imiterer omgivelsene helt fra vi er babyer.

Denne uken har vi hatt besøk av den lille fetteren til våre tre gutter. Han er halvannet år og inne i en skikkelig språk-spurt. Han gjentar alt som blir sagt og det triller nye ord ut av ham som perler på en snor. Men en annen ting vi har lagt merke til er hvordan han kopierer fetterne sine!

Når de roper så roper han. Når de løper så løper han. Når de kaster sand etter hunden gjør han det samme. Når de spruter vann så gjør han det.

Her om dagen sto min illsinte lille treåring foran meg og ropte:

«Mammaaaa! Mammaaaaaa! Mammmmmmaaaaaa!» fordi jeg var opptatt med å hjelpe broren hans og hadde bedt ham vente.

Plutselig står det en liten tass ved føttene mine og roper: «Mammmaaaaa!» mens han ser seg rundt med et lurt smil og venter på respons.

Han er en kopimaskin, og mine tre smågutter er kopimaskiner.

De kopierer hverandre. De kopierer venner i barnehagen og på skolen. De kopierer ting de ser på tv og de kopierer (selvsagt) oss voksne!

De fleste foreldre har nok humrende gjenkjent «seg selv» i noe tre- eller fireåringen har sagt til et småsøsken eller til en venn når de leker. Eller forskrekket registrert at det banne-ordet som datt ut av dem i et opphetet øyeblikk blir gjentatt i dagene etterpå av den lille papegøyen som tilfeldigvis befant seg i samme rom!

En del av forklaringen bak denne imiteringen er selvsagt at vi er sosiale vesener og at det å speile, eller imitere, hverandre gir bekreftelse, gruppetilhørighet og sosial identitet.

Men i 2006 oppdaget forskere også såkalte «speil-nevroner» i kroppen vår. De er et nettverk av nerveceller som ligger inntil de motoriske nervecellene og har en unik rolle:

Å speile, eller imitere, alt vi ser.

Hvis vi ser noen spille fotball, kysse eller lage mat lagrer speil-cellene det vi ser og gjør det lettere å kopiere.

En påminnelse om at det absolutt ikke er likegyldig hva ungene ser på tv eller på pc-en! Og en påminnelse om hvor stor innvirkning min egen oppførsel har på barna mine: Hva jeg gjør, hvordan jeg snakker, hva jeg bruker tid på, kroppsspråket mitt, humøret mitt og hvordan jeg takler motgang.

Vi viderefører (på godt og vondt) mer enn bare gener! Barneoppdragelse er egentlig en sann øvelse i selvbevissthet.

Tenker du mye på at barna dine kommer til å «speile» deg på godt og vondt?

 

Barnet mitt er en kopimaskin!

Dårlig samvittighet?

«Mamma, vil du leke med meg?» Storebror roper fra lekerommet. Han sitter der midt mellom en kasse duplo og lego. «Jeg bygger rocket space ships og jeg kan lage en til deg også!«.

Jeg kjenner magen rumle. Klokken er kvart over syv på morgenen.

Så langt har jeg kledd på to og en halv gutt, hjulpet en på do, satt på en sengetøyvask, tørket opp et veltet glass med juice og fjernet en flekk fra sofaen etter syltetøyfingre som snek seg av gårde litt for raskt.

Jeg har ikke spist. Ikke kledd på meg. Ikke drukket kaffen min. Så nei. Jeg har ikke så lyst til å leke.

«Ja, det vil jeg, jeg må bare spise frokost først!»

Før jeg har rukket å bli ferdig å spise er øyeblikket over. Han sitter foran tv-en og er ferdig med å leke. Jeg får dårlig samvittighet.

«Mamma, vil du leke sjørøver i klatrestativet?» Nja… Jeg synes for å være ærlig at det er mye bedre her i solen på benken. Dårlig samvittighet.

«Mamma, vil du legge puslespill?» Ja. Faktisk! Det vil jeg. Men jeg er nødt til å få middagen ferdig og få sendt de to epostene til sjefen min som jeg lovet å få av gårde innen klokken fem! Dårlig samvittighet.

Dårlig samvittighet?Dårlig samvittighet! Pokker ta den!

Det gjelder å gi den et klaps hver gang den hever stemmen og fokusere på alt man gjør i stedet for det man ikke gjør. Før den vokser seg fra en liten klump i magen til et svært monster.

Jeg er masse sammen med ungene mine! Jeg var hjemme i ett år ekstra ulønnet permisjon og jeg har valgt å jobbe deltid nå for å ha muligheten til å ha en god balanse mellom jobb og familietid.

Jeg har mer tid sammen med dem enn veldig mange. Likevel kommer den dårlige samvittigheten smygende når jeg sier «nei». Kjenner du deg igjen?

Vår generasjon foreldre er den første som går med en konstant forventning om å være aktiviserende, lekende, underholdende og morsomme. Barna våre er et selvrealiseringsprosjekt på linje med jobb og ikke bare noe vi skal «få til», men vi skal ha det skikkelig gøy samtidig!

Det føles vanskelig å være «hverdagsmamma» som skal sette grenser og gjøre husarbeid den tiden man har ledig når man ikke er på jobb og ungene er i barnehagen. Man har jo ikke lyst til å være «kjip». Den dårlige samvittigheten kommer snikende.

For det første:

Det er ikke nødvendig å være underholdningskanal 24/7!

Ikke hvert minutt av de tre ettermiddagstimene etter jobb, ikke hver våkne øyeblikk i helgene og heller hver time av døgnet om man er hjemmeværende med ungene rundt føttene fra morgen til kveld.

Generasjonene før oss var mye mer hjemme med barna enn vi er. Satt de på gulvet og lekte hele dagen? Nei. Mindre enn vi gjør i dag!

Barn lærer noe verdifullt av å «kjede seg» litt. De trenger å ha tid og rom for seg selv, uten et regissert opplegg eller en plan. Kreativitet og skaperlyst kommer i sånne øyeblikk, ikke når dagen er fullpakket av voksenstyrte aktiviteter.

Det vil ikke si at vi aldri skal ta dem med på tur, kaste dem i været, lese bok, dra på lekeplassen eller legge puslespill. Men noen minutter med fokusert ett-eller-annet hver dag bør i mitt hode være både tilstrekkelig og overkommelig.

For det andre:

Jeg kan ikke fordra ordet «kvalitetstid»! Det får det til å høres ut som det er ikke-kvalitetstid den tiden vi er sammen med ungene uten å være klovn/lego-ingeniør/lokfører/racerbilkjører/bokleser/teselskap-arrangør/dukketeater-artist.

Å være tilstede med barna sine, side om side, mens man skifter på senger eller lager mat, mens man bretter sammen klær, mens man sitter i bilen, mens man spiser middag sammen eller bare sitter med en kopp kaffe og ser på ungene leke – er ikke det verdifullt?

Hverdagstid er kvalitetstid.

Selv om man ikke leker. Eller drar på kino. Eller på lekeland. Eller på sirkus, McDonalds, i skibakken eller på tivoli.

Man kommer langt med å bare være sammen!

Ta ungene med på alle oppgavene som skal gjøres – lufte hunden, dekke bordet, sette på klesvasker. Snakke om dagen, stille spørsmål, ha tid til å svare på spørsmål. Og ikke minst bannlyse alt av mobiler og internett den siste timen før legging – det er verdifullt.

Barn trenger voksne som for det aller meste er voksne, som innimellom kan finne barnet i seg og bli med i leken (selvsagt!), men som først og fremst er tilstede i livet deres.

Får du fort dårlig samvittighet for å ikke være lekende/underholdende/morsom nok?

Dårlig samvittighet?

Rustet for fremtiden?

Cambridge er en av de mest internasjonale byene du kan komme til i Europa. Midt i denne dammen av innflyttere fra alle verdens hjørner finner jeg meg selv plaskende hver dag, stort sett sammen med andre småbarnsmødre og deres barn. Det samme gjør våre tre gutter.

Rustet for fremtiden?Det er den italienske mammaen som alltid virker litt hissig, som virvler inn gjennom skoleporten om morgenen i et forrykende tempo, som gestikulerer og prater og skjenker datteren kyss, klapp og korreks om hverandre.

Den amerikanske mammaen med medbrakt sticker-chart på lekegrupper, som praktiserer time-out fra ungene så vidt har rundet året og synes det er helt ok å la toårigen snacke fritt mellom måltidene.

Den franske mammaen. Kjærlig og omsorgsfull, men streng! Min franske venninne tar ikke fem øre for å korrigere mine barn dersom de tar seg friheter hun mener ikke er akseptable i hennes hjem, og hun er langt mer autoritær enn oss norske mammaer når det kommer til både soverutiner og måltider.

En motsetning til min libanesiske venninne, som har tro på at barn ikke bør disiplineres og «oppdras» i særlig stor grad før de fylller fire-fem år og at det viktigste før den tid er kjærlighet og nærhet.

Den greske, som viser sin kjærlighet gjennom mat. Et godt måltid er svaret på det meste – når vi feirer og er glade, når vi sørger og er triste, når vi kjeder oss eller når vi er oppspilt.

Det er den skandinaviske mammaen som gjenkjennes på ulltøy og parkdresser. Ute i all slags vær og verdsetter fysisk lek og kreativitet over formelle manerer og innordning, i hvert fall hos de yngste.

Og den engelske, med toåringen i vogn i tre plussgrader med bare legger. Som helst holder seg innendørs med ungene når det regner litt og som i ganske mange settinger foretrekker at barn «sees men ikke høres».

Det er muslimen, mormoneren, den kristne og katolikken. Alenemoren, flyktningen og den lesbiske mammaen.

I denne dammen møtes de, alle våre små gutter og jenter.

I denne dammen leker de på det mest selvfølgelige vis, som om det ikke eksisterte forskjeller, mens vi foreldre bruker energi på å diskutere, lese og gjøre oss opp en mening om hva som er «fasiten» for barneoppdragelse.

Som om det finnes en fasit!

Leken til barna våre krever ikke en gang at de snakker samme språk. I leken er det nok med et smil, med kroppsbevegelser, med mimikk. Total åpenhet. Ingen fordommer. Bare et genuint ønske om å forstå hverandre, møtes omkring en felles opplevelse og å være sammen.

Tenk om det kunne forblitt sånn!

For er det én ting som er sikkert så er det at disse guttene og jentene skal leke side om side en gang i fremtiden.

De kommer til å reise mellom land. De skal forholde seg til hverandres kultur, religion og erfaringer. De skal dele kunnskap og de skal kjempe om arbeidsplasser. De skal leve med større miljøutfordringer, mennesker på flukt, nye kriger og nye kilder til utrygghet og frykt rett utenfor stuedøren.

Hva vil gjøre dem rustet?

Hva er det disse barna trenger å ha felles? Hva er langt viktigere enn leggetid, amming eller ikke amming, påkledning, bordmanerer, samsoving eller ikke, om man går på tur i skogen eller drar på kino i helgene, om de går i barnehage eller ikke?

En skole som ser dem som økonomiske enheter der det som betyr noe er snittkarakterer og prøveresultater som de må konkurrere om med spisse albuer?

Eller en skole som først og fremst vektlegger utviklingen av hele mennesker; av kommunikasjon, åpenhet og respekt? Som gir nødvendig rom for spørsmål og undring og som bygger opp evnen til å tenke selvstendig og kritisk?

Et samfunn som forteller dem at de er verdt noe i kraft av hvordan de ser ut og hvordan de presterer på skolen, i idrettslivet eller på jobb?

Eller et samfunn som forteller dem at hvem de er for andre er viktigere enn hvem de er for seg selv? At evnen til å bygge broer og redusere konflikt, til å samarbeide og kommunisere, er viktigere enn formelle karakterer?

En tro på at de har rettmessig krav på en så stor del av kaka som de kan klare å karre til seg, ved hjelp av flaks eller dyktighet eller en kombinasjon?

Eller en tro på at verden er et bedre sted med rikdommen fordelt på flere hender og at sannsynligheten for fred øker når antallet mennesker som lever i fattigdom og nød minsker?

Foreldre som beskytter og polstrer etter beste evne i tro på at det vil gjøre dem i stand til å takle fremtidige slag?

Eller foreldre som ikke er redd for å la barna erfare nederlag og skuffelser fordi de vet at det er en del av det å være menneske og det som virkelig vil gi dem den polstringen de trenger?

Tenk om leken kunne fortsette!

Tenk om disse guttene og jentene vil fortsette å se forbi forskjellene og først og fremst tenke på hva de kan få til sammen! Tenk om de kan beholde nysgjerrigheten, åpenheten og samarbeidsviljen.

Alle vet at leken har en tendens til å miste uskylden etter hvert.

Men tenk om ikke?

Rustet for fremtiden?