Stikkordarkiv: barseltid

Lillesøster er her!

Endelig!! Ventetiden er over, og verdens fineste lillesøster har kommet til oss. En liten mai-prinsesse!

_MG_6177

Vi dro til sykehuset for igangsetting i forrige uke og regnet med at alt ville være over i en fei. Den gang ei…! Igangsettingen tok sin tid, og vi tilbrakte i alt fem dager på sykehuset.

Jeg skal fortelle om min «engelske» fødselsopplevelse i et eget innlegg, men akkurat nå ville jeg bare fortelle at hun er her!

Nå sitter jeg her med lykkerus, barseltårer og brystspreng om hverandre, og bruker dagene på å hvile mest mulig mens guttene er på skolen og i barnehagen og bli kjent med dette nye lille mennesket.

Jeg kan nesten ikke tro at jeg er firebarnsmamma! Fire barn! For en gave.

De tre storebrødrene hennes har plutselig blitt «kjempestore», særlig de to som var minst for bare en uke siden! Det er så gøy å se hvor forsiktige og kosete de er med babyen.

Hun er blitt seks dager gammel allerede, dagene flyr! Jeg kommer tilbake snart med et lengre innlegg.

Fin kveld til deg!

_MG_6117

 

På tide å komme seg ut av tåken!

Jeg merket den godt allerede i første permisjon. Jeg tror alle som er hjemme med en baby over en viss tid gjør det. Andre gang var jeg derfor godt forberedt, men likevel fullt slo den til med full tyngde. Den kommer gradvis. Sigende over deg som morgendis over blikkstille vann:

Ammetåken. Eller bare tåken, for den som ikke ammer… Og jeg tror alle får den, i større eller mindre grad!

Komme seg ut av tåken

Den er en slu liten sak! Den legger seg som et slør over sansene og filtrerer effektivt bort det meste av det som ikke handler om baby, bleier, barn, barnesykdom, barnemat, barneklær, barneoppdragelse, barnesikring, barnerom, barneleker, barnehage og barneunderholdning. I det store og hele føler de fleste seg lite plaget av den, ettersom tilstanden jo opptrer i en periode av livet som ikke handler om så mye annet.

Og det fine er jo at den har en funksjon! For skulle man vært opptatt av så veldig mye (les: noe) det første året etter å ha fått barn ville neppe menneskearten overlevd… Man trenger et visst tunnelsyn for å håndtere søvnmangel, skriking, bæring, brystbetennelser, sykdomsperioder, trassanfall, bleieskift, mangel på tid for seg selv, mangel på tid med venner, med kjæresten, ja mangel på tid generelt…

Men så… pang! Plutselig blir man slått i bakken. Sitter i samtale med en som ikke har barn og ser seg selv utenfra. I et øyeblikk av glassklar selverkjennelse. «Hjelp! Jeg klarer jo ikke å snakke om annet! Jeg som er ganske allsidig. Opptatt av det meste. Engasjert med både det ene og det andre. Er – eller var…??»

Komme seg ut av tåkenI livet før tåken var nye settinger en utfordring jeg tok på strak arm. Introduksjoner og møter i jobb, mingling og bli kjent-arrangementer. Small-talk og oppdateringer om det ene og det andre. Jeg var med. Og jeg hadde tid, ikke minst! Tid og overskudd.

Med tåken fremdeles hengende tykt over netthinnen finner jeg meg selv famlende etter ord. Det er som om hjernen går i sakte kino; klær som ikke er myke og komfortable og laget for å tumle rundt på gulvet og få snørr og gulp på seg føles plutselig helt fremmed på kroppen; å rekke frem hånden og introdusere seg kjennes som en øvelse jeg gjør for første gang, og engelsken… vel… det er et kapittel for seg…

Men det er på tide å komme seg ut av tåken! Eller permisjonsboblen, om du vil. Hente frem snakketøyet. Prøve å få lest en og annen avis igjen. Få sett en nyhetssending. Ta på meg noe annet enn turbukse om morgenen og forhåpentligvis rekke å snakke med noen i løpet av dagen. Snakke i fulle setninger og om noe annet enn dyr, tog, biler og duplofigurer.

For jeg tuller ikke: Tilværelsen i permisjon med tvillinger (og en treåring utenom barnehagetid) har for min del vært en eneste, lang boble. Det har vært meg, ungene og hunden. Noen få naboer, en håndfull besøk til bysentrum og den ukentlige barselgruppen (takk og lov for den!!). Og selv om jeg i høyeste grad har valgt isolasjonen selv, rett og slett for å overleve, og selv om det på mange måter er en fantastisk liten boble å befinne seg i, er det greit å kjenne det:

Tåken er i ferd med å lette! Tvillingene har blitt sytten måneder, tilværelsen er blitt håndterbar og jeg har kommet til det stadiet der det føles naturlig å begynne å vende hodet litt «utover» igjen. Selv om jeg fortsatt er hjemme i permisjon, og fortsatt koser meg masse med mine tre små!

På tide for både store og små å stifte nye bekjentskaper...

På tide for både store og små å stifte nye bekjentskaper…

Så kommende uke er det bare å kaste seg ut i byvandring, high-tea, barbeque-kveld, diverse middager og annet – alt i regi av universitetet mannen min studerer på og tilrettelagt så både partnere barn føler seg velkomne. Lære seg å huske navn og ansikter og nasjonaliteter og holde tungen rett i munnen når det gjelder hvilke partnere som hører til hvilke studenter og hvilke unger som hører til hvilke foreldre.

Det er nesten så jeg har kjent litt på hvordan det er å ha sosial angst. Være litt utenfor seg selv. Stå i et rom med hundre mennesker i formell dresskode og kjenne seg akkurat sånn passe malplassert. Hvem var jeg nå egentlig? Før jeg tilbrakte et helt år i huset oppi skogen med turgåing og hjemmesysler?

Det er den hersens tåken… Jeg må få ristet den av meg, først som sist…! Øvelse gjør mester, er det ikke sånn?

Hva med deg? Synes du permisjonstiden forandrer deg? Kjennes det litt rart å komme «tilbake til virkeligheten» (jobb eller andre aktiviteter) etter lang tid hjemme med babyen?

Ønsker deg en fin dag!

Komme seg ut av tåken