Stikkordarkiv: flytte med små barn

My street

Jeg syklet hjem her om dagen og fikk plutselig en sånn følelse av «hjemme».

Mursteinshusene, de fargerike dørene, blomster som klatrer oppover veggene. Bjørnebær, påskeliljer, kuer som beiter langs elven, lyden av by og fuglekvitter. Roerne, pubene, posthuset med de to damene som har jobbet der så lenge vi har bodd her.

En lang, lang stund følte vi at vi var på ferie her i Cambridge.

Vi var borte hjemmefra, hjemme var Norge, og vi skulle hjem igjen.

Men så plutselig, kanskje etter rundt to år, var vi plutselig på ferie når vi var i Norge, og hjemme var Cambridge.

Jeg tror det endret seg da eldstemann begynte på skolen og jeg begynte å jobbe. Guttene fikk seg venner og begynte å dra på playdates hjemme hos andre. Jeg hadde fått en god venninnegruppe og et nettverk gjennom jobben.

Hverdagene falt på plass, vi visste hvor alt var, det gikk like lett å snakke engelsk som norsk og vi bodde i et koselig hus med gode naboer.

Men da lillesøster ble født kjente vi fort at tiden var inne for å tenke på å vende tilbake til gamlelandet.

Fire barn, ingen familie, begrenset med hjelp… Og vi savner jo selvsagt venner og familie hjemme i Norge!

Så nå er huset tomt, flyttelasset kjørt og jeg har tatt tårevåte farvel hver eneste dag i en uke. Så mange fine mennesker jeg har blitt kjent med og som har blitt en del av hverdagen vår, det er ikke så lett å ta farvel!

Men som Løveungen i Karsten og Petra sier:

Jeg grugleder meg!

Vi reiser hjem til en ny by og nye mennesker. Etter en stund kommer ting til å falle på plass. Sakte, men sikkert begynner vi forhåpentligvis å kjenne at også dette nye stedet er «hjemme».

Og at vi skal bli lenge.

 

Endelig godkjent!

«No. Sorry. No pets allowed» er en setning jeg har blitt godt kjent med i det siste!

Utleiemarkedet i Cambridge kan ikke akkurat sies å være hundevennlig. Men om tre uker bytter vi gateadresse og flytter inn i en koselig leilighet rett bak en rød dør i en fredelig gate like ved der vi bor i dag!

Nytt husEndelig godkjent! Med tre unger, hund og hele pakka.

En del av greia med å være student er jo at man må kompromisse på en del ting økonomisk, ikke minst når det gjelder bostandard.

Vi har klart oss uten bil og syklet rundt med én unge bakpå og to i sykkelvogn i et helt år. Vi har bodd i en liten leilighet med inngang, stue, spisestue og kjøkken i samme rom. Vi har klart oss uten hage og med minimalt med lagringsplass. Og hunden lot vi være i Norge for å spare oss for jobb og fordi det var vanskelig (les: tilnærmet umulig) å finne ok steder å bo med hund.

Men nå er vi lei av å kompromisse! Kontrakten vår løper snart ut og vi er desperate etter å finne noe nytt.

Vi har ikke plutselig blitt rike (langt ifra!), men vi er ikke studenter lenger. Vi ønsker oss en liten hageflekk til guttene og vi vil gjerne slippe å tråkke med gjørmete gummistøvler rett inn i en teppebelagt stue. Vi vil spise middagen vår ved et bord som har plass til alle fem og kanskje til og med en gjest eller to, og vi vil slippe å dusje på et bad som holder minusgrader om vinteren.

Og så vil vi så gjerne få beholde vår lille firbente venn her borte!

Etter utallige runder med «No. Sorry. No pets allowed» byttet vi strategi. Vi avtalte visning, satset på å sjarmere megler i senk med våre tre veloppdragne gutter (de kan være ganske medgjørlige når de blir bestukket med godis og tur til svømmehall og kinotur) og vente til etter å ha fått aksept med å snike inn en forsiktig:

«Ehm…we sort of have a dog… a small one (mellomstørrelse, i hvert fall) very calm (ikke i nærheten!!)… would it be a problem to bring her (ja selvfølgelig men man kan jo håpe?!!)?»

Blink!! Etter nesten en uke betenkningstid fra eier, frem og tilbake med spørsmål om hva slags hund vi har og forsikringer fra oss om at hun ikke får være i andre etasje, i nærheten av soverom (det er faktisk en regel vi har hjemme også) og krav om at vi må gjennomføre en såkalt fumification ved flytting.

En hvaffornoe?

Jo, vi må visstnok leie et firma som pakker hele huset inn i en slags presenning og sprøyter med noe greier som etter min oppfatning må være tusen ganger mer skadelig enn et noen hundehår.

Men who cares? Vi har fått oss hus! Et ordentlig hus, med gang, stue, kjøkken, spisestue, tre soverom og til og med et loftsrom. Et lite lekerom og en liten hage. Halleluja!!

Og hunden er med oss videre.

God helg til deg!

Nytt hus

Når føler man seg hjemme et sted?

Da vi kjørte opp foran leiligheten vår her i Cambridge og alle tre ungene ropte «huset vårt!!» kjente jeg plutselig at det var ordentlig deilig å komme tilbake hit!

Og da jeg hadde fått pakket ut litt og tok en tur med hunden i kjente omgivelser her fikk jeg en merkelig følelse av å ha kommet hjem. Så rart! Jeg tenker jo på Norge som hjemme og føler meg fortsatt på mange måter som jeg er på besøk her i England.Når føler man seg hjemme et sted?

Likevel kjente jeg en ordentlig følelse av å høre til her. En ordentlig ekte glede over å kjenne luktene, se de grønne markene, elven, menneskene, husene og høre språket igjen.

Hva skal til for at man føler seg hjemme et sted?

Er det at man er blitt kjent nok til å ha god oversikt over sånt som butikker, offentlige kontorer, friareal, helsetjenester og så videre?

Sånt gjorde meg i hvert fall ganske forvirret og fremmedgjort i starten her! Alt fra småting som å finne riktige ingredienser i matvarebutikken til praktiske ting som å skaffe seg bankkonto og telefon eller registrere seg selv og familien i helsevesenet.

Eller er det at man har et nettverk, familie og/eller venner? I dag traff jeg på en venninne og mannen hennes i køen på matbutikken, og kjente ordentlig på hvor deilig det er å kjenne folk! Kan man egentlig føle seg hjemme (sånn «på ordentlig») uten mennesker rundt seg som man har knyttet noen bånd til?

Eller er det vesentlig at man bor på et sted som passer med den livsstilen man ønsker å ha? Natur og friluftsmuligheter dersom man ønsker å tilbringe mye tid utendørs? Byliv, kafeer og butikker dersom man vil ha liv og røre rundt seg?

Eller er det viktigst å føle at man har muligheter og frihet, for eksempel til å studere eller skaffe seg en jobb eller et sted å bo, og at man blir møtt med vennlighet og respekt selv om man kanskje ikke kjenner alle kulturelle koder, snakker et plettfritt språk eller følger akkurat de samme tradisjonene?

Eller handler det ganske enkelt om tid? At jo lenger man oppholder seg et sted, desto mer hjemme vil man automatisk føle seg?

Jeg tror alt spiller inn.

Men det handler nok mye om hvor mye man investerer selv. Da jeg var student i London rakk jeg ikke helt å få den samme følelsen av hjemme som jeg har her. Jeg reiste ofte hjem og fikk mye besøk hjemmefra, og på skolen var det så mange andre nordmenn at jeg endte opp med å henge mest med dem. Jeg er fortsatt veldig glad i London og minnene strømmer på hver gang jeg er der, men jeg var definitivt «på besøk» der et år.

Når jeg flyttet hit til Cambridge med mann og barn for ett år siden måtte jeg gå inn for det på en annen måte.

Det var mer praktiske ting å ta stilling til. Ettersom jeg skulle være hjemme et helt år mens mannen min var student måtte jeg i stor grad bli kjent med folk og bygge et nettverk på eget initiativ. Jeg har også investert mer språklig og på andre måter for å gjøre det lettere for både guttene og oss selv å føle seg hjemme her.

Dermed er det også mer som knytter oss her nå! Jeg har mine opplevelser og minner, mannen min har sine, vi har alle våre felles familieopplevelser og vi har ikke minst tre små gutter som nesten ikke lenger husker noe annet enn England. Barnehagen, lekeplassene, parkene, kirken, venner de har lekt med.

Og «huset vårt». En bitte liten leilighet som absolutt ikke egner seg for to voksne, tre barn og en hund, med vegg til vegg-tepper, trekk fra vinduene og alt for liten skapplass.

Men likevel var det godt å komme hjem.Når føler man seg hjemme et sted?

Ny jobb og nye muligheter!

Noen ganger løser ting seg i siste liten! Vi er i siste innspurt med pakking før avreise hjem til Norge. Ikke flytting. Bare ferie.

Ny jobb, nye muligheterVi hadde et ønske om å utvide oppholdet vårt her i Cambridge, og noen ganger må man bare hoppe i det!

Jeg har sagt opp min jobb hjemme og mannen min har fått utvidet sin permisjon. Jeg har fått en deltidsstilling her i Cambridge, og han får også jobbe litt hos et selskap han har gjort noe arbeid for gjennom studieåret. Huset hjemme i Norge er leid ut en ny periode.

Økonomisk er det ikke akkurat noe å rope hurra for. Vi må fortsatt bo i den samme lille leiligheten vi har leid dette året og vi må belage oss på å bruke siste rest av oppsparte midler.

Men penger er ikke alt! Noen ganger føles det riktigere å ta valg ut fra magefølelse enn fornuft.

Å flytte til utlandet med tre små barn har krevd mye forberedelser, omstilling og gått på bekostning av en del ting. Samtidig har vi fått så utrolig mye igjen – i opplevelser, i nye vennskap, kulturutveksling og utfordringer som har krevd mye både av oss som enkeltpersoner, som par og som foreldre.Ny jobb, nye muligheterVi gleder oss begge til å reise hjem til Norge en dag, men følte at tiden ikke var helt inne. Guttene har begynt å snakke engelsk, fått venner her og vi har knyttet nettverk og «kommet på plass». Det ble plutselig litt brått å reise hjem etter mindre enn ett år!

Jeg gleder meg til å begynne å jobbe igjen, men synes det er perfekt med en deltidsstilling! Jobben jeg har fått er fleksibel nok til at jeg i stor grad kan styre selv når jeg vil jobbe, med unntak av møter. Det passer veldig bra med tanke på at barnehagekostnader her kjapt overstiger inntekten og at jeg fortsatt ønsker tid med guttene!

Men jeg har blandede følelser akkurat nå. Mange nære venner fra dette året reiser hjem til sine hjemland, og det har blitt felt noen tårer de siste dagene! Samtidig er det mange som fremdeles blir værende her i England, og vi har blitt kjent med mange som bor her i Cambridge.

Det er også litt vemodig å vite at vi må takke nei til en veldig bra barnehage hjemme i Norge og at vi skal være borte fra familie og venner hjemme en stund til. Det er skummelt å starte noe helt nytt, men samtidig er det kjempespennende!

I dag ble arbeidskontrakten signert og vi kan vende blikket hjemover. Jeg hadde vært veldig trist over å forlate Cambridge for godt, men vi skal tilbake til dette vakre stedet igjen. Snart.

Ønsker deg en god søndag!

Ny jobb, nye muligheter

Min lille engelskmann

Jeg har en liten gutt på snart fire. Han er norsk. Han har gått i norsk barnehage og tilbrakt de første leveårene sine i norsk skog og fjell, lekt med nabobarna i gaten vår og vennene sine i barnehagen, og hatt besteforeldre og familie rundt seg.

Min lille engelskmannEn liten gutt som ikke skjønte et ord engelsk da vi flyttet hit til England, og som lenge kalte barnehagen her for engelskbarnehagen min, i motsetning til den norske, den han «egentlig» hørte til i. To dager i uken har han gått til «engelskbarnehagen» sin, med litt større selvtillit for hver gang.

Nå spør han nesten hver dag om han skal dit i morgen også, og i det siste har han ikke snakket om stort annet enn den årlige «Nursery Trip» til Gullivers land med foreldre og barn. Og han kaller den ikke engelskbarnehagen lenger. Bare barnehagen.

Min lille engelskmannI går så jeg ham hoppe ut av bussen i parken og rope i vill glede: «George, look! There it is! Number one is the horses and number two is the roller coaster, let’s go on a ride!!»

En liten gutt på snart fire, som nå snakker engelsk i søvne, som løper om kapp og tullesloss og skravler som en foss med vennene sine, som vil vise dem hunden sin og har gledet seg i flere måneder til å feire bursdagen sin sammen med dem.

Min lille engelskmannMin lille engelskmannDet føltes rart å ta ham med bort hit i fjor sommer, langt vekke fra alt det kjente og kjære hjemme i Norge. Og nå føles det plutselig veldig rart å skulle dra tilbake!

Det tar tid å venne seg til et nytt land, etablere nye relasjoner og nye måter å leve hverdagslivet på.  Det er en stor omstilling for både store og små. Men det er også utrolig å se hvor tilpasningsdyktige barn er! Hvordan de med den største selvfølgelighet finner seg til rette i et nytt hjem. Hvordan de finner måter å kommunisere og leke på uten en gang å skjønne hva som blir sagt. Og hvor rasende fort de plukker opp et helt nytt språk!

Ett år kan høres mye ut, men det er det ikke! Det går ufattelig fort. Jeg syntes de første tre-fire månedene her forsvant i et slags «komme i orden og finne ut av ting og bli kjent»-modus, og de siste to-tre månedene har forsvunnet i et «alt vi må rekke før vi reiser og usikker på om vi skal bli her eller ikke»-modus…

Jeg vet ikke om jeg er helt klar til å gi slipp på min lille engelskmann enda! På mine tre små engelskmenn. Om vi blir her en stund til er det større sannsynlighet for at de små engelskmennene i dem blir med hjem også, og at de ikke går så lett i glemmeboken.

Fin kveld til deg!

Min lille engelskmann