Stikkordarkiv: foreldrerollen

Vi må ikke være naive om overgrep!

De siste dagenes medieoppslag om nok en stor overgrepssak i Norge har etterlatt en stor klump i magen min. En tung klump av avsky, sorg, frykt og sinne om hverandre.

Da vi flyttet til England for tre år siden reagerte vi ganske tidlig på graden av barnebeskyttelse her.

På grensen til absurd, husker jeg at jeg tenkte, den dagen jeg hentet min treåring i barnehagen og ikke fikk lov til å følge ham på toalettet uten at en ansatt var til stede.

Da jeg meldte meg som frivillig til å hjelpe med de minste i kirken på søndager tok det nesten to måneder før alle papirer var utfylt og godkjent og de hadde fått ringt mine to referansepersoner i Norge.

Og da mannen min var med som frivillig hjelper på skogsturen til barnehagen fikk han et skriv tilsendt i forkant der det blant annet sto at han ikke kunne ha med kamera eller følge noen av barna til toalettet.

Skolen som guttene går på er inngjerdet og låst gjennom skoledagen, og ved levering og henting står det en ansatt og passer porten. Skolen skal vite hvem som henter barna hver dag, og få beskjed om endringer i forkant.

De aller minste må pent lære seg å klare seg alene på do, for lærerne har i utgangspunktet ikke lov å hjelpe dem.

I barnehager er stellebordene for de minste plassert godt synlig, og det er toaletter uten dører som kan stenges helt.

Det høres kanskje strengt ut, men tiltakene er ikke på plass uten grunn. England har avdekket svære overgrepssaker de siste tiårene:

På privatskoler, i helsevesenet, i en riksdekkende tv-kanal og til og med i det politiske systemet.

De mest forsvarsløse og sårbare… i institusjoner som skal være skuddsikre: Barnevern, skole, helse.

Jeg føler en ekstrem avsky og sinne overfor disse monstrene som utnytter små barn… og en ufattelig avmakt over å måtte innse at de ikke er monstre; de er vanlige mennesker, for øvrig gode, oppegående og ressurssterke mennesker.

Mennesker som lever sine daglige liv blant oss uten at omgivelsene aner noen ting.

Preventive tiltak er der med god grunn.

Vi kan ikke være naive!

Jeg er ikke i tvil om at organisasjoner, skoler, barnehager og andre institusjoner i Norge kommer til å måtte stramme inn på kontrollrutinene sine i fremtiden.

Politiattester og bakgrunnssjekker bør og skal være en selvfølge for alle som skal ha befatning med barn. Ja, alle. På alle nivå.

Det fysiske miljøet og rutinene i barnehager og på skoler bør utformes sånn at det ikke er mulig for en voksen å være alene med et barn i en sårbar situasjon.

Og vi foreldre kan ikke lukke øynene og late som dette ikke finnes!

Vi må snakke med barna våre, fra de er bitte små!

Om min kropp og din kropp og om hva som er lov og ikke lov, greit og ikke greit. Om sex. Om å si nei når det er noe man ikke liker eller ikke vil.

Det er vår jobb å fortelle ungene våre om dette, så ikke disse forvridde menneskene får muligheten til å gjøre det de kan best:

Overbevise ofrene sine (og seg selv) om at det de gjør er helt normalt. Noe «alle gjør». Eller noe det ikke skal snakkes om.

Vi må også snakke med de eldre barna:

Om hva de kan og ikke kan gjøre på nett, hva de kan og ikke kan dele av informasjon. Vi må sørge for at vi har oversikt over hvilke forumer de er i og hvordan de kommuniserer.

Vi må si fra når vi ser noe som skurrer:

Når vi lurer på om et barn har det bra, eller om det er noe som ikke er som det skal være. De største overgrepsskandalene her i England har alle én ting til felles:

Det fantes folk som visste! Som ikke turte snakke. Som var redd for å ta feil og redd for konsekvensene. Flere titalls barn kunne vært reddet dersom disse hadde stolt på magefølelsen og varslet.

Dette kommer sannsynligvis aldri til å forsvinne, kanskje tvert imot øke i omfang fordi disse menneskene i stor grad kan operere i det skjulte i nettsamfunn som vi har sett eksempler på nå.

Men vi skylder barna våre å ta det på alvor og gjøre hva vi kan, både som enkeltpersoner og som institusjoner, for å forebygge overgrep.

_mg_2863

Den usynlige mobbingen

Har du hørt om «bystander-effekten»?

Det er et fenomen som man har observert i en rekke psykologiske eksperimenter der noe fælt skjer i en gruppe på mange mennesker, og ingen griper inn.

Ikke fordi de er slemme, eller ikke ønsker å hjelpe, eller synes at offeret fortjener å bli behandlet dårlig.

Det skjer fordi alle tenker at «noen andre» sikkert vil gripe inn… og dermed gjør ingen det.

_MG_3751

Hver gang jeg hører historier om mobbing i skolen eller blant barn tenker jeg at «bystander-effekten» egentlig trer inn ganske tidlig.

Å være en «bystander» trenger ikke å være at man ser at noe fælt skjer, uten å gripe inn. Det kan også være å stilltiende akseptere at noen står utenfor. Ikke ønske å bli kjent. Ikke møte opp i en bursdag. Ikke sette seg sammen med dem i lunchen eller i skolegården. Overse eller ignorere.

Forleden hentet jeg femåringen min etter skolen og fikk høre ham fortelle om hvor «dum» han syntes en gutt i klassen er:

«Han ødelegger alltid når vi spiller fotball, for han KAN det ikke»… «Og så følger han etter oss hele tiden…» «Og så tar han ting fra andre…». «Og så dytter han».

Jeg prøvde å lytte til hva femåringen min sa.

Han hadde en negativ opplevelse og jeg kan ikke ta den fra ham. For så små barn er det «face value» som gjelder. Den verdenen de observerer er den verdenen som eksisterer, og det er vanskelig for dem å vurdere hva som kanskje ligger «bak». Det kan jo ofte være utfordrende også for oss voksne når vi føler oss tråkket på eller fornærmet!

Samtidig vet jeg at denne gutten er en av dem som man aldri ser i bursdager, som jeg ikke hører snakk om hjemme eller som jeg ser leke med de andre guttene når jeg henter dem etter skolen.

Og jeg tenker at det er akkurat her mye av mobbingen begynner. Det er her det aller meste av mobbingen skjer.

Den usynlige mobbingen.

Der ingen er direkte slemme, eller «mobber» i tradisjonell forstand. Men der de likevel er bystandere; likegyldige og overseende:

«Noen andre» kan leke med henne. «Jeg» har ikke lyst til å bli kjent med ham.

Egentlig liker jeg ikke tanken på å blande meg inn i det sosiale spillet så lenge barna ser ut til å ha det bra og jeg vet at de oppfører seg ordentlig overfor andre.

Vi snakker selvsagt med ungene våre om at man skal være snille med andre. De vet at de ikke har lov til å slå eller dytte. Jeg ser at de har empati med noen som er lei seg. De sier unnskyld når de har såret andre.

Men er det nok å lære dem «å være snille»?

Kanskje vi i tillegg må lære dem å være litt proaktive? I det minste stille noen spørsmål. Gi dem noen utfordringer.

Kanskje han gjør det fordi han ikke har så mange venner? Kan du ikke spørre om han vil finne på noe en dag? Alle har noen ting som er bra ved seg, bare man blir kjent med dem. Kan du prøve å finne noen ting ved den gutten/jenta som du synes er bra? Kanskje vi skal invitere ham/henne hjem en dag? 

Hvordan kan vi lære barna våre at det ikke greit å sitte stille og se på, selv om man ikke er direkte slem selv? At det ikke er ok å være en «bystander», selv om alle andre er det?

De fleste ønsker vel at deres barn skal bli dem som tør å stikke hodet frem senere i livet, og gå mot strømmen og si:

«Dette er ikke riktig, dette har jeg et ansvar for å gjøre noe med»!

Kanskje de som gjør nettopp det har lært tidlig i livet at det kom noe positivt ut av å rekke ut en hånd til noen man kanskje ikke en gang likte så godt. Eller har opplevd at de selv sto utenfor, og at noen andre rakk ut en hånd til dem?

Jeg kan ikke «tvinge» barna mine til å like noen de ikke kommer så godt overens med. Men jeg kan oppfordre dem til å gi andre en sjangs.

Hvordan kan jeg ellers forvente at de skal bli åpne og inkluderende senere i livet?

_MG_3737

Hvordan er mine barn – egentlig?

Som foredre lurer vi vel alle på innimellom hvordan andre oppfatter barna våre.

Vi kjenner dem jo ut og inn, deres styrker og svakheter, deres sårbarheter og deres morsomheter. Men hvordan vil andre beskrive dem? Andre foreldre, lærere eller barnehageansatte, andre barn, deres nærmeste venner?

Er de høflige og respektfulle? Flinke i idrett? Morsomme eller slitsomme? Snille eller lite hensynsfulle? Ligger de foran på skolen eller sakker de akterut?

Og det underliggende er selvsagt:

Har jeg lykkes som forelder? Gjør vi det riktig? Er vi på rett spor?

Noen av oss legger stor vekt på prestasjoner. Hvor flinke ungene våre er; enten det gjelder å gå på ski eller spille fotball, lese eller regne, tegne eller skrive.

For andre er det viktigere med skaperevne og kreativitet. Hvor selvgående, fantasifulle, lekne og oppfinnsomme de er.

Andre igjen er mest opptatt av det sosiale. Hvor trygge de er, hvor lett det er for dem å få venner, hvordan de omgås andre og hvordan de tilpasser seg sosiale situasjoner.

De fleste av oss er nok et sted midt i mellom alt dette.

Det går kanskje litt i faser, hvor man i noen perioder er mest opptatt av lek og kreativitet og i andre perioder prestasjoner, avhengig av alderen på barna.

Hva vi legger mest vekt på bunner også mye i hvem vi er selv; vår egen oppvekst og erfaringer, hvor vi kjenner oss sterkest og hvor vi er mest sårbare.

Samfunnet vi lever i påvirker oss nok også mye.

Det er for eksempel ingen hemmelighet at foreldre, skolesystem og idrettsarenaer i USA er kjent for å være temmelig prestasjonsorientert, mens vi i Norge kanskje (i alle fall for de aller minste barna) legger mer vekt på lek, kreativitet og å omgås andre på en bra måte.

For min egen del vet jeg at det sosiale betyr mye.

Jeg tror noe av det jeg er aller mest redd for er at ungene mine skal falle utenfor sosialt. Ikke lære seg sosiale koder og regler. Bli mobbet. Eller være dem som mobber eller plager andre.

Derfor blir jeg alltid utrolig glad når de blir invitert i en bursdag eller jeg hører dem fortelle om venner eller jeg ser at de har god kontakt med andre!

Og da storebror kom hjem fra skolen forleden med en liste over karakteristikker klassevennene hadde gitt ham kjente jeg at jeg ble superstolt og glad for å se at han tar seg av dem som er lei seg eller som er alene.

Det eneste som er helt sikkert er at ingen, verken foreldre eller barn, er perfekte, og at det er umulig å «lykkes» på alle arenaer. Til syvende og sist er vel det aller viktigste at barna våre er tilfredse, glade og har en god selvfølelse som gjør dem robuste for livets opp- og nedturer!

Tenker du ofte over hvordan «andre» oppfatter dine barn? Hva er viktigst for deg? 

_MG_4136

Med mobilen lenket til hånden

Barne-tv etter middag. De tre guttene våre hopper opp i sofaen. Der blir de sittende så lenge det er noe spennende å se på. Fredelig!

Jeg kan synke ned i sofaen sammen med dem. Jeg kan også velge å skru av tv-en og spille memory game eller legge puslespill med dem. Eller lese en bok for dem.

Men det er endelig rolig etter ettermiddagskjøret med henting på skole og i barnehage, middagslaging og rydding. Det kribler i fingrene etter å åpne macen og synke inn i skjermen en liten fristund med en kopp te.

Halvtimen med barne-tv kan fort bli til en time… eller mer.

Vi har jevnlige samtaler om dette her i huset. Om duppedingser og deres tilstedeværelse i familiesfæren og hvor mye de stjeler av vår oppmerksomhet.

Vi hadde begge rukket å gjøre ferdig videregående før internett ble en dagligdags greie. Vi husker vår første mobiltelefon og har et slags bilde av «før og nå». Vi kan ironisere over «mobilnakker» og mennesker som diskuterer de siste nyhetsoppdateringene med vilt fremmede på en skjerm heller enn å snakke med sidemannen på bussen.

Vi satt begge måpende en lørdags kveld og studerte tre jenter i tyveårene på nabobordet:

Hver sin drink og mat på bordet. Iphone i hånden. Knapt et ord ble vekslet. I over en time satt de fullstendig fordypet i hver sin virtuelle verden, samtidig som de på en måte var «sammen» ved at de innimellom kommenterte eller lo litt mens de viste skjermen sin til de andre og på den måten inviterte hverandre inn i egen «sone».Med mobilen lenket til hånden

Jeg har et bilde i hodet av hva som er «greit» og hva som ikke er det.

Telefoner på middagsbordet? Nei. Sjekke facebook mens jeg er ute på en sjelden date med mannen min en kveld? Nei. Lese epost mens resten av familien har filmkveld i stua? Nei. Sitte og taste på telefonen mens jeg er på kafe med ungene? Nei, helst ikke.

Men så er det alle gråsonene:

«Bare» sjekke mobilen fem ganger i timen fordi den ligger der på kjøkkenbenken og det kan ha kommet en eller annen halv-interessant oppdatering. Mobilen i hånden på lekeplassen. Lese nettavisene for n-te gang den dagen med barna plassert foran tv-en. Sjekke epost mens guttene åpenbart har lyst til å leke.

Litt er jo greit. Men når tipper det over til å bli for mye?

Jeg har ikke lyst til at ungene våre skal ha et bilde i hodet sitt av mamma og pappa med en iphone lenket til hånden!

Jeg vil ikke at de konstant skal føle at de får halvveis-svar fordi mamma står med hodet bøyd over macen eller at de må kjempe om oppmerksomheten med pappa sin smart-telefon.

Jeg har ikke lyst til at de, når den dagen kommer, skal være fullstendig avhengig av en eller annen duppedings og fullstendig ha glemt hvordan det kan være å sitte sammen, rundt et bord, og bare snakke.

Jeg tror for det meste at magefølelsen vår gir en grei pekepinn. Når magefølelsen sier «når har det vært litt for mye» så har det temmelig sikkert vært det.

Da er det på tide med den samtalen igjen.

Bli enige om å legge bort telefoner mellom klokken fem og syv. Ikke sitte foran skjermen annet enn når det er planlagt når vi er sammen med ungene. Ikke bruke tv-en som barnevakt.

Det høres banalt ut, men jeg skal være den første til å innrømme at vi trenger en innstramming i ny og ne!

Gjør du? Fin kveld til deg! Med mobilen lenket til hånda

Gjør meg trygg!

Vis at dere elsker meg for den jeg er, ikke det jeg gjør! Fortell meg at jeg er flink. Ofte. Men fortell meg enda oftere at jeg er verdifull, bare fordi jeg er meg!

Gjør meg tryggLa meg få være med på de tingene dere gjør! Observere, herme og gjenskape på min egen måte. Det er ikke så nøye hva vi gjør. Bare vi har masse tid sammen!

Vis meg forskjell på rett og galt og vær tydelig på hva jeg kan og ikke kan gjøre. Men ikke avvis meg! Jeg trenger å stole på at dere er glade i meg, selv om jeg er trassig eller ulydig eller vanskelig.

La meg få klatre og ramle. Helle og søle. Balansere og miste balansen, holde og slippe taket.

Jeg trenger å få muligheten til å lære av mine egne feil og til å lære å kjenne mine begrensninger samtidig som jeg vet at dere er der, klare til å hjelpe og veilede meg videre når jeg står fast.

Gjør meg tryggGi meg ros når jeg gjør noe som er bra. Men ikke ros meg for absolutt alt jeg gjør! La meg få streve litt og bli skuffet noen ganger også. Det viktigste for meg er at dere setter pris på innsatsen min, uansett hva resultatet blir! Det vil gi meg styrke til å reise meg igjen den dagen livet butter imot.

Gi meg gjerne leker, aktiviteter og underholdning. Men la meg også kjede meg litt innimellom, så jeg kan bruke fantasien min og omgivelsene mine i fri lek!

Gi meg klemmer og la meg sitte på fanget og stryk meg over håret og hold hånden min. Ikke la meg vokse opp for fort; kanskje trenger jeg fanget deres også når dere tror jeg er ferdig med det!

Jeg vil så gjerne fortelle dere hva jeg er takknemlig for, hva jeg synes er gøy og hva jeg synes er leit, men jeg må få lære meg å finne ordene. Snakk med meg. Les for meg. Gi meg tid.

La meg få gråte når jeg har vondt og hyle når jeg er sint. Og jeg trenger å se at dere også har de samme følelsene innimellom!

La meg først og fremst få bli en person som ikke måler min egen og andre sin verdi i prestasjoner, utseende eller ting. Som skjønner verdien jeg har. Bare fordi jeg er!

Gjør meg trygg