Stikkordarkiv: fysisk aktivitet

Lett på tå

For noen måneder siden ga en mamma på skolen til storebror meg en utfordring. Hun spurte om jeg ville begynne på ballett. Klassisk ballett, for voksne.Ballerinasko

«Hæ?!» sa jeg først.

Jeg har ikke hatt ballettsko på føttene siden jeg var tretten år. Jeg husker knapt noen ting. Jeg har født tre barn og er ikke akkurat smidig som en gummistrikk, og dessuten fristet ikke tanken på å iføre seg ballettdrakt og strømpebukser i all offentlighet nevneverdig.

Jeg tenkte på det et par uker.

Og så grublet jeg på det en ukes tid til.

Og så konkluderte jeg med: «Hvorfor ikke?!»

Første timen følte jeg meg som en elefant i glasshus. Det var litt absurd! Da musikken kom på var jeg tretten år igjen, i omtrent tre lykkelige sekund, inntil kroppen  ga meg en ubehagelig vekker av å ha blitt over to tiår eldre…! Kræsj. Tyngdekraften er en brutal fysisk lov!

Men sakte, men sikkert kom øvelsene tilbake. Sånn noen lunde i hvert fall.

Vi er en gjeng på 12-15 damer fra begynnelsen av tredveårene til opp mot seksti. Noen har danset hele livet, de fleste sluttet et sted i oppveksten og noen er helt ferske.

Det ser ikke akkurat ut som Nasjonalballetten.

Forrige gang utbrøt en av oss frustrert: «Hvorfor ser det ut som jeg holder på å tisse på meg hver gang jeg gjør de hoppene?!»

Haha! Jeg tipper halvparten (i hvert fall av dem som har gått gravid to-tre ganger) tenkte: «Jeg ikke bare ser ut som det – det føles sånn også…!»

Ballettdrakten har jeg droppet, og inntil videre nøyd meg meg med de slitte løpetightsene mine og en løs overdel.

Men innimellom fotballer og drager og dinosaurer og turer på lekeplassen har ballerinaskoene i skuffen på soverommet blitt en slags marengs-lignende, fnisete, lett-på-tå, rosa hemmelighet som denne guttemammaen gleder seg til å finne frem hver mandag kveld så hun kan føle seg tretten år igjen.

Det er aldri for sent!

Drømmer du om å gjøre noe som du ikke helt tør å kaste deg ut i?Ballerinasko

Mange måter å være i form på!

Jeg  vet aldri helt hva jeg skal svare når folk spør om jeg får tid til å trene. Hva mener de? Om jeg har medlemskap på treningssenter? Om jeg går på boot-camp, tar svømmetimer eller om jeg deltar i halvmaraton?HverdagstreningSvaret er nei, nei og nei.

Jeg har ikke satt mine føtter på et treningssenter siden jeg var fire måneder på vei med tvillingene.

Men stoppet å trene? Nei, det har jeg aldri gjort. Ikke i mitt hode!

Et av de største paradoksene jeg vet om er dette:

Vi blir tykkere og tykkere. Samtidig som vidunderdietter formerer seg med rekordfart og vi kaster oss på den ene mat-trenden etter den andre.

Vi får flere og flere livsstilssykdommer, muskel- og skjelettlidelser. Samtidig som treningssentrene håver inn penger og fitnessblogger og instagram-bilder av perfekte, veltrente kropper når stadig nye høyder.

Vi kjører bil til butikken, til jobben og til ungenes fritidsaktiviteter. Vi tar heisen de fem etasjene fra kontoret opp til kantinen. Så vi kan spare tid. Tid som vi kan bruke til – for eksempel – å «trene».

Vi er «på trening» når vi går inn døren til treningssenteret. Vi er «ikke på trening» når vi lufter hunden, når vi bærer matvarene hjem fra butikken eller når vi trekker ungene på akebrett.

Da jeg var student og før jeg fikk barn jobbet jeg som instruktør tre-fire dager i uken og kunne bruke min ledige tid på stort sett det jeg ville.

Fysisk aktivitet har vært en del av livet mitt så lenge jeg kan huske, og jeg elsker det!

Men så måtte jeg snu opp ned på hvordan jeg tenkte. Det var sånn rundt et-og-et-halvt-svangerskap, jobb, hund og hus et sted. Stikke på treningssenter tre kvelder i uken? Glem det! Ikke energi, ikke tid, ikke råd. Ikke lyst!

Hverdags-aktivitet fikk derimot en helt ny betydning:

En trilletur i motbakker med tvillingene i vognen.

Knebøy med baby i armene. Fremdeles synes fireåringen det er gøy å være «mamma sin «hjelper» og sitte på ryggen mens jeg tar knebøy!

Løpe med guttene i vogn til lekeplassen og ta spensthopp og styrkeøvelser mens de leker.

En treningsmatte og tjue minutters styrkeøvelser på gulvet hjemme.

Kveldstur med hunden – på med treningsbukse og joggesko og vips så er tjue minutter overkommelig!

Sykle til og fra skole/barnehage med storebror bakpå sykkelen og de to minste i sykkelvogn. Slitne lårmuskler garantert!

Bilen her i Cambridge er erstattet av sykkel. Stort sett over alt. Det er rett og slett enklere enn å kjøre!

Så ja! Jeg får tid til å trene.

Ingen boot camp, ingen tredemølle, ingen romaskin, ingen personlig trener. Jeg bruker ikke flere timer av uken min på å perfeksjonere musklene mine eller måle hvor mye jeg forbrenner på spinningsykkelen.

Jeg bruker derimot mange timer hver uke på å minne meg selv på at bevegelse gjør meg glad, at litt er bedre enn ingen ting, at riktige øvelser holder ryggen min i form og at sterke ben og armer gjør at jeg klarer mer i hverdagen.

Jeg har ikke sixpack-mage, markerte muskler og minimal fettprosent. Men jeg er i god form! Det er deilig å kjenne at kroppen fungerer og at jeg har energi (så mye som man kan ha som småbarnsmamma).

En dag (når guttene er blitt større) kommer jeg nok til å ta turen til treningssenteret igjen. Inntil videre holder hverdagsaktiviteten lenge.

Det blir jo umulig å holde seg i form dersom den eneste definisjonen av en «trent» kropp er den som fremstilles i fitnessblogger og på instagram!

Og – let’s face it – det er temmelig vanskelig å holde seg i form med tre små barn i huset dersom man ikke er bittelitt kreativ på treningsfronten.

Er du hverdagsaktiv? God ukestart til deg!

Hverdagstrening

En farligere verden?

Mammaen på lekeplassen gikk bort til gutten sin på tre-fire år og løftet ham bestemt av sklien. Han hadde lagt seg klar til å skli ned med hodet først, men den gang ei! Skulle han skli så måtte han sitte; å skli med hodet først kunne jo være farlig!

En farligere verden?Jeg så gleden, spenningen og forventningen forsvinne fra ansiktet til gutten mens han lydig satte seg ned på rompa og sklei ned. Og bak ham kom mine tre gutter, halvveis oppå hverandre, alle tre med hodet først.

En annen gang hørte jeg et forskrekket gisp fra en mamma som fant gutten sin oppi et klatrenett en halvmeter over det myke underlaget på lekeplassen.

Han testet sin egen styrke og koordinasjon og opplevde sannsynligvis et lykkelig øyeblikk preget av både mestring og spenning!

Mammaen kom styrtende til, trakk gutten ned og forklarte ham at noe sånt måtte han ikke finne på å gjøre igjen; tenk om han datt ned!

Ja. Tenk om han datt ned.

I barnehagen fyller jeg ut «skadeskjemaer» for den minste lille skramme guttene har blitt påført under lek i den trygt inngjerdede bakgården med mykt underlag og tak over hodet så de ikke skal bli våte når de leker.

Jeg hørte forleden at en forelder hadde sendt et brev til en av skolene her og bedt om en garanti for at det kunstige lekeunderlaget ute på området var fritt for skadelige avgasser. Underlaget var for øvrig blitt lagt der for å forebygge eventuelle skader elevene kunne bli påført av gjørme, gresstuster og småstein…

Når småbarna blir litt eldre fraktes de til og fra idrettshaller og fritidsaktiviteter der de i trygge omgivelser blir loset gjennom voksenstyrte aktiviteter etter en lang dag i barnehage og på skole.

Barna våre blir beskyttet opp og i mente av lover, forskrifter og barnesikringer.

Og det er selvsagt bra at vi har sikring på kjøkkenskapet med vaskemidlene! At ungene bruker hjelm når de sykler. At de er sikret i bil. At voksne som skal jobbe med barn må vise til plettfri politiattest.

Men er det egentlig så mye farligere å være barn i dag enn for tretti år siden?

Hva gjør det med barna våre at de omgis med sikkerhetsanordninger, advarsler, reguleringer og overvåkning fra det øyeblikket de kommer ut av mammas trygge mage?

Trær blir erstattet av polstrede klatrestolper. Drivkraften for å leve ut fantasi og spenning bremses av et krav om å sitte stille halve dagen.  Ønsket om å teste fysiske grenser blir erstattet av en stemme som sier «det kan være farlig». På alle kanter står en årvåken voksen og passer på.

Finnes det snart et eneste sted i dag som bare lar barn være barn? Helt fri for regler og begrensninger, for overvåkning og kontroll?

Barna våre var definitivt litt » friere» hjemme i Norge. Vi hadde skogen som nærmeste nabo og i barnehagen løp ungene rundt i sandkasser, snøhauger og gjørmete skogsstier på tur. Skandinavia er på mange måter kanskje den siste skanse i den vestlige verden hvor barndommen (enn så lenge) er ganske skjermet!

Og la det for all del forbli sånn!

Jeg vil ikke la barndommen til guttene mine stjeles av frykt, forventningspress, krav og begrensninger. Jeg vil ikke ta fra dem den frie leken, nysgjerrigheten og troen på at verden er et trygt sted å være.

Barndommen må tas tilbake! Den er så altfor fort forbi.

Synes du vi skjermer ungene våre for mye i dag? Gir vi dem nok tid og rom for fri lek og utforskning?

En farligere verden

Tirsdagsritualet

Vi har et fast tirsdagsrituale: Da er tvillingene i barnehagen, og det er den eneste dagen i uken jeg har eldstemann helt alene.

Vi leverer de to minste i barnehagen et sted mellom klokken 09 og 10. De pleier å sitte i løpevognen, og storebror har sparkesykkelen sin. Etter avlevering setter han seg oppi vognen med sparkesykkelen i fanget, og så løper vi en tur.

Tirsdagsritualet/Klær fra Novastar/

Mens han skravler om alt han ser og hva vi skal gjøre den dagen og alt for øvrig mellom himmel og jord løper vi en fast liten runde langs elven som tar maks 25 minutter. Den ender på favorittplassen hans: Skateparken. Eller noen ganger på lekeplassen rett ved siden av.

Der får han kjøre rundt mens jeg holder varmen med spensthopp og litt andre styrkeøvelser, og så må vi selvsagt leke litt sisten eller klatre litt i klatrestativet eller grave litt i bakken… Etter en stund går vi hjem og spiser lunsj.

Det er ikke lett å få trent med tre barn i en hektisk hverdag! Når kveldene kommer er jeg som regel helt skutt, og må hale meg ut av sofaen for å ta en joggetur. Disse tirsdags formiddagene er den eneste faste dagen min med trening hver uke, selv om jeg får lagt inn litt her og der ellers også.

Jeg synes det er en deilig start på dagen, og så føler jeg at det er ekstra effektivt når jeg har med meg storebror! Ikke så ambisiøst, men desto lettere å få til. Nå har vi også vært syke i så mange uker at det har blitt litt dårlig med aktivitet, så det er godt å være i gang igjen!

Får du tid til trening i din hverdag? Hva pleier du å gjøre?

Ønsker deg en fin dag!

Tirsdagsritualet/Klær fra Novastar/

Gode grunner til å finne frem løpeskoene!

YES! Jeg er i gang igjen. Det vil si, jeg har egentlig aldri sluttet. Men etter å ha vært litt ute av rutiner i de siste ukene har jeg kommet i gang med treningen igjen. Og høsten er jo egentlig beste tiden for løpeturer, spør du meg! Jeg er av de særingene som synes noe av det aller beste er å løpe i regnvær. Det er noe med den følelsen av friskhet som man får av å være god og varm og kjenne regnet piske mot ansiktet!

IMG_7918Nå er det ikke sånn at jeg spretter opp av stolen klokken 19 hver kveld og løper av gårde med energinivået på topp, altså! Ha ha. Hvem gjør det etter en dag med tre små barn, jobb, husarbeid og plikter? Som regel må jeg gi meg selv et skikkelig spark bak. Men jeg gjør det. Ikke hver dag, da. Men ganske ofte. Og hva er motivasjonen?

Det er følelsen. Alltid! Jeg bare vet at jeg føler meg så mye bedre etterpå, uansett hvor tungt utgangspunktet er. Jeg blir glad, mindre irritabel, mer avslappet, mer tilfreds. Jeg har alltid trent. Helt sant! Ingen skippertak. Ingen dietter som innebærer å sulte seg halvt til døde. Ingen treningsregimer med hardkjør seks dager i uken for så å dette ned i sofaen og spise dårlig et halvt års tid fordi man verken har motivasjon eller krefter igjen.

Men her er hemmeligheten: Trening er så mangt! Jeg drev ikke akkurat høyintensiv intervalltrening med to babyer i magen og så kraftig bekkenløsning at jeg knapt kom meg ut til postkassen. Nei, vi snakker heller vagge seg ned på en matte og gjennomføre styrke- og strekkøvelser spesialtilpasset av en fysioterapeut. Men det var sånn jeg holdt ut.

LøpeskoeneJeg løp ikke en meter flere måneder etter fødselen, verken første eller andre gang. Men jeg gikk! Litt raskere, litt lengre og med litt flere motbakker dag for dag. Med to babyer i vognen som vokste seg større og tyngre og ga mer motstand, og en hund som likevel måtte ut på tur. Med favorittmusikken på øret og litt bedre energi hver gang.

Mens jeg i studietiden jobbet som instruktør på si og hadde timer både tidlig og sent har jeg ikke satt mine ben i et treningssenter på år og dag etter at jeg fikk tre tette barn. Niks. Her er det om å gjøre å legge inn litt der man kan! Kommer jeg meg ut på en halvtimes løpetur og får tatt noen styrkeøvelser på gulvet etterpå så er det topp! Og hvis jeg klarer det tre ganger i uken er jeg mer enn fornøyd.

Og jeg abonnerer på Webtrening.no, som drives av de fantastisk dyktige eierne av Pilates Room i Oslo. De har hundrevis av programmer som kan gjøres hjemme, mange av dem også tilpasset gravide og deg som nettopp har født. Passer enten du har fem minutter eller en halvtime til rådighet, mens babyen sover eller ligger på en matte sammen med deg. Eller etter legging på kvelden.

Blir du helt stresset bare av å lese dette? Tro meg: Jeg er ikke noen treningsfreak. Ikke noen superwoman med magiske krefter. Langt ifra! Her snakker vi ren og skjær overlevelsestaktikk! Når kvelden kommer, ryggen verker og hodet føles som det er fullt av bomull kjenner jeg at den beste medisinen er å være aktiv. For meg selv. På en annen måte enn med bæring, løfting, løpe etter og hjelping, styring og ordning med tre små.

Og det er så digg å krype opp i sofaen på kvelden etter en varm dusj og være sliten på en sånn god måte!

Hva med deg? Får du til trening innimellom etter å ha fått barn? Hva er dine triks?

Ønsker deg en fin dag, med eller uten trening!

Løpeskoene