Stikkordarkiv: gripe øyeblikket

Gi opp lykken!

Jeg ønsker å gi opp jakten på lykken! Den skal ikke være et mål. Ikke for meg selv, og ikke for ungene mine. Gi opp lykkenLykkeforskning bekrefter det filosofen John Stuart Mill sa allerede for 150 år siden: At lykken glipper når den blir et mål.

 «Den kan bare være lykkelig som har oppmerksomheten festet på et annet mål enn sin egen lykke. Spør deg selv om du er lykkelig, og du slutter å være det».

Lykkefølelsen kommer som et resultat av at vi fokuserer på andre ting enn lykken som et mål i seg selv. For eksempel:

Være snill med andre og med oss selv.

Tilbringe tid sammen med mennesker vi er glad i og som er glad i oss.

Anerkjenne at vonde ting, vanskelige følelser, nederlag og negative tanker er en del av å være menneske. Vi blir alle sint, lei oss, nedfor og utmattet innimellom. Omfavn det, ikke løp fra det!

Stoppe opp! Være tilstede i øyeblikket og leve gjennom sansene våre: Smak, lukt, syn, hørsel.

Løpe, lese, male, synge… you name it… gjøre ting vi synes er gøy… bare fordi det er gøy!

Ha et mål med det vi gjør: Løpe fortere, formidle et budskap, skape noe nytt, bidra til en god sak.

Tenk på de beste og de dårligste datene du har vært på. Hvor mange av de beste opplevelsene har kommet som en overraskelse, gjerne når du minst ventet det? Og motsatt; hvor mange ganger har du blitt skuffet når du hadde en forventing om en «perfekt kveld»?

Eller tenk på ungene dine. Hvor mange av punktene på listen over faller like naturlig for dem som å spise eller sove? Nettopp!

Små barn har en egen evne til å leve her og nå, uten forventinger, uten å sammenlikne med noe som har vært eller noe som de skulle ønske kom.

Er det rart vi ser på dem og lurer på hvordan det kan gå an å virke så lykkelige?

Så enkelt – og likevel så vanskelig!

Ønsker deg en fin torsdag!

Gi opp lykken!

Bildene du skulle ønske du tok

Vi kom hjem fra en dagstur til London i går. Kameraet fylt opp av fine bilder. Smilende unger, glade foreldre, sightseeing, mat og drikke. Fine øyeblikk som jeg er glad vi har foreviget!

Men så var det den scenen som utartet seg da vi hadde kommet hjem:

Tre sultne og veldig trøtte gutter, nybadet og i pysj. Langt etter leggetid. Tre skåler spaghetti carbonara og brokkoli. To som gladelig spiste sin brokkoli og én som nektet. Og definitivt ikke rette stunden for å ta på strenge-stemmen og si «spis brokkolien din ellers…»!

Resultat:

En flyvende tallerken som traff en liten gutt midt på toppen av hodet og deiset inn i veggen bak med full kraft. Spaghetti, bacon og saus som sakte skled fra håret, ned i ansiktet, på pysjen og på gulvet. En måpende munn og to store øyne.

En liten gutt nummer tre som satt og spiste som om ingen ting hadde skjedd. Just another day in this family, liksom.

Klistret brokkoli og pasta på veggen.

Et gourmet-måltid for hunden på gulvet.

Ikke akkurat et sånt øyeblikk som får meg til å tenke på å finne frem kameraet og fyre løs.

Synd, på en måte. For det var jo egentlig ganske så morsomt! I ettertid.

Har du bilder av tomataus-øyeblikkene, kaste mat-øyeblikkene, rote-øyeblikkene og rampestrekene?

Fin søndag og ny ukestart til deg!

Sjokolade

Hvorfor haster det sånn å bli stor?

Jeg husker at jeg gledet meg til å ta i bruk babygymen til storebror. Det føltes som et stort steg da han kunne ligge under den en stund og pludre for seg selv mens jeg fikk gjort noen ting uten ham på armen eller i bæresele!  Leke selvstendigDa han var seks måneder og vugget på alle fire og vrælte fordi han ikke kom seg av flekken gledet jeg meg til han ville begynne å krabbe. Hverdagen ville jo bli sååå mye lettere om han bare fikk tak i det han ønsket!

Da tvillingene var ti måneder krabbet de som resere. De syntes det morsomste i verden var å tømme vannskålen til hunden opp ned og kaste ting ut over gulvet og rive ned alt de fikk tak i. Da gledet jeg meg til de ville begynne å gå. Da ville de kanskje være litt lettere å holde styr på, og så ville jeg slippe så mye bæring, og så ville de være litt mindre frustrerte!

Da de var halvannet år løp de i hver sin retning, klatret opp på bord, hoppet ned fra møbler og slo seg i hytt og pine. Da gledet jeg meg til de ville bli to år. Da ville de kanskje ha ro i kroppen til å sitte stille mer enn de fire minuttene «Timmy tid» varte på TV og leke litt mer i samspill med hverandre.

I ettertid ser jeg jo at hver fase har sin sjarm. Nye milepæler nås, og så gleder man seg over det, men allerede i samme øyeblikk strekker poden seg videre mot neste trinn. Det blir ikke nødvendigvis så mye enklere! Bare annerledes.

Hvorfor haster det sånnHvorfor har vi det så travelt? Så fort babyen har lært å snu seg begynner vi å snakke om neste steg. Det er jo fascinerende å følge utviklingen, og vi vil jo så gjerne at de skal mestre og få til og oppdage nye ting! Men så fort en ny ferdighet er tilegnet dukker det opp noen nye utfordringer.

Mye handler jo om at det er pokker så slitsomt de første to-tre årene! Vi venter ikke bare på at de skal komme seg videre fysisk eller språklig eller på andre måter. Vi venter på at vi snart skal få sove en hel natt, at vi skal slippe så mye bæring og at vi skal kunne gjøre ting som familie uten å være låst av soverutiner, amming, mating eller at det er for kaldt ute. Det er jo mange ting som er lettere med en treåring enn en ettåring!

I dag kan tvillingene delta i storebrors late som-lek. De kan forsvinne opp på rommet sitt alle tre og holde på der helt til en av dem slår seg eller de begynner å krangle om en leke og freden er slutt. De forstår mer og kan gjøre seg forstått. Jeg kan til og med få tatt en tre minutters dusj mens de leker på stuen – hurra! Jeg venter fortsatt på at de skal sove bedre om nettene, at de skal kunne ta av og på seg klær og at de skal slutte med bleie, men noe må man jo ha å se frem til…!

Leke selvstendigOg et eller annet sted etter at storebror fylte tre har jeg liksom sluttet å vente på neste milepæl. Nå skjer det i stedet stadig oftere at jeg bretter sammen de utvokste klærne hans og skulle ønske at han kunne krympe litt…  At han bare et lite øyeblikk kunne bli den bitte lille klumpen som aller helst ville sove på brystet mitt inni bæresjalet og vugges rundt av mine bevegelser…

Har vi det noen ganger så travelt med å vente på «neste trinn» at vi glemmer å kose oss med barnet der han eller hun befinner seg? Har du blitt mer bevisst dette andre eller tredje gangen du fikk barn?

God søndag og ny ukestart til deg!

Leke selvstendig

November: Måneden for takknemlighet

Hver dag nå i november legger en amerikansk dame jeg har blitt kjent med her ut en oppdatering på facebook med hva hun er takknemlig for i dag. Det er hennes måte å feire «month of thankfulness», som avsluttes med Thanksgiving den fjerde torsdagen i november.

Måneden for takknemlighetThanksgiving er den største høytidsdagen i USA, faktisk større enn julaften, og en dag som handler om å verdsette livet og alle gavene det har å by på. Selve høytiden varer over fire dager; fra torsdag til søndag. Vi har jo ikke noen tradisjon for å holde «høsttakkefest» i Norge, men jeg synes det er en veldig fin ting!

For det er lett å glemme! Alle de små tingene vi har å sette pris på, som ofte overskygges av bekymringer og problemer eller bare ubetydelige praktiske ting. Det er fint å minne seg selv på dem. Det setter ting i perspektiv.

Her jeg sitter denne kalde november morgenen er jeg for eksempel takknemlig for knekkebrødet med brunosten jeg fikk med meg fra Norge forrige helg. De to platene norsk melkesjokolade og det fine kortet jeg så uventet fikk av kollegene mine hjemme i Oslo! Jeg er takknemlig for at ungene var glade og fornøyde i morges og kom seg av gårde til barnehagen uten stress. At hånden min blir bedre dag for dag. Og at solen skinner ute og jeg snart skal gå en tur langs elven.

Måneden for takknemlighetVi kan lære litt om hverdags-takknemlighet av ungene! De lever i nuet og setter pris på de små tingene som om det ikke fantes noe annet i hele verden! Den ekstatiske gleden over å få plaske føttene oppi en sølepytt, se et ekorn i et tre på vei hjem fra barnehagen eller spise en kjeks. Vi voksne har så mye å fylle hodet med at vi lett glemmer.

Så kanskje vi skal prøve sammen? Skrive ned én ting hver dag i hele november. Én ting som gjør nettopp denne dagen fin. Én ting verdt å sette pris på. 

Håper du får en fin helg!

Måneden for takknemlighet

Lar du deg inspirere av andre?

Jeg elsker den følelsen av inspirasjon, glede og tiltakslyst jeg kan få av å treffe (eller lese om, eller høre om) andre mennesker!

Lar du deg inspirere av andre?Når jeg sitter og prater med noen og får en sånn plutselig «wow, denne personene er virkelig spennende!«-opplevelse. Når jeg ser hvordan en annen person løser sine hverdagsutfordringer og det gir meg motivasjon til å ta tak i noen ting selv. Når jeg smittes av den energien og positiviteten som enkelte mennesker bare har. Eller når jeg imponeres over hvor mye noen takler av motgang og utfordringer uten å la seg knekke.

Det er kanskje det jeg synes er det fineste ved å være i utlandet. I helt nye omgivelser, i et internasjonalt miljø. Tvinges til å bli kjent med nye mennesker. Kjenne litt ekstra på hvem jeg er, se både meg selv og det lille landet i det lille hjørnet av verden jeg kommer fra litt utenfra.

Bli litt ydmyk. Erfare hvor annerledes og ulikt, men likevel fint det kan være andre steder. Hvor heldige vi er i Norge! Oppleve hvor mye fellesskap det er i å være mamma, kjæreste og menneske på tvers av verdenskontinent. Og hvor mange spennende erfaringer folk har!

Kjenner du ofte at du blir inspirert av andre? Til å utvikle deg, gjøre noe med livet ditt eller bare kjenne på takknemlighet?

Ønsker deg en fin søndag og ukestart i morgen!

Lar du deg inspirere av andre?