Stikkordarkiv: hjemme

My street

Jeg syklet hjem her om dagen og fikk plutselig en sånn følelse av «hjemme».

Mursteinshusene, de fargerike dørene, blomster som klatrer oppover veggene. Bjørnebær, påskeliljer, kuer som beiter langs elven, lyden av by og fuglekvitter. Roerne, pubene, posthuset med de to damene som har jobbet der så lenge vi har bodd her.

En lang, lang stund følte vi at vi var på ferie her i Cambridge.

Vi var borte hjemmefra, hjemme var Norge, og vi skulle hjem igjen.

Men så plutselig, kanskje etter rundt to år, var vi plutselig på ferie når vi var i Norge, og hjemme var Cambridge.

Jeg tror det endret seg da eldstemann begynte på skolen og jeg begynte å jobbe. Guttene fikk seg venner og begynte å dra på playdates hjemme hos andre. Jeg hadde fått en god venninnegruppe og et nettverk gjennom jobben.

Hverdagene falt på plass, vi visste hvor alt var, det gikk like lett å snakke engelsk som norsk og vi bodde i et koselig hus med gode naboer.

Men da lillesøster ble født kjente vi fort at tiden var inne for å tenke på å vende tilbake til gamlelandet.

Fire barn, ingen familie, begrenset med hjelp… Og vi savner jo selvsagt venner og familie hjemme i Norge!

Så nå er huset tomt, flyttelasset kjørt og jeg har tatt tårevåte farvel hver eneste dag i en uke. Så mange fine mennesker jeg har blitt kjent med og som har blitt en del av hverdagen vår, det er ikke så lett å ta farvel!

Men som Løveungen i Karsten og Petra sier:

Jeg grugleder meg!

Vi reiser hjem til en ny by og nye mennesker. Etter en stund kommer ting til å falle på plass. Sakte, men sikkert begynner vi forhåpentligvis å kjenne at også dette nye stedet er «hjemme».

Og at vi skal bli lenge.

 

«Bare hjemmeværende»?

Helt ærlig: Hvem av oss har ikke opplevd det å komme tilbake på jobb etter permisjon som en liten ferie? Tid til å fullføre en samtale. Fred og ro til å tenke. Få drukket en kopp kaffe før den har blitt kald, spise og tygge maten sin sittende på rumpa uten å gjøre ti tusen andre ting samtidig.

Og hvem har ikke en gang eller to tenkt – og sagt – at man ville dødd om man skulle vært hjemmeværende på fulltid? Av kjedsomhet, ensformighet og ensomhet.

Bare hjemmeværendeJeg har tenkt det selv. At jeg ikke ville holdt ut å være hjemmeværende med de tre barna mine, fra morgen til kveld, år etter år etter år. Selv om tanken innhenter meg før jeg rekker å fullføre den, og jeg er veldig klar over at jeg har tatt et valg for en periode, og at jeg ikke ville vært uten disse timene og dagene for alt det er verdt!

Den amerikanske bloggere og radiostemmen Matt Walsh har med sitt innlegg «You’re a stay at home mom; what do you do all day?» tatt til orde for den hjemmeværende kvinnen.

Hun som ofrer en egen karriere til fordel for barn, hus og hjem. Som gang på gang opplever å bli snakket ned, mistenkt for å være lat og uten ambisjoner, sett på som en som ikke bidrar og som «bare» går hjemme og pusler på med livets små ubetydeligheter.

Innlegget har gått som ild i tørt gress i sosiale medier, og Walsh har fått en strøm av kommentarer både fra folk som takker og priser ham og som er uenige.

«Yes, my wife is JUST a mother. JUST. She JUST brings forth life into the universe, and she JUST shapes and molds and raises those lives. She JUST manages, directs and maintains the workings of the household, while caring for children who JUST rely on her for everything. She JUST teaches our twins how to be human beings, and, as they grow, she will JUST train them in all things, from morals, to manners, to the ABC’s, to hygiene, etc. She is JUST my spiritual foundation and the rock on which our family is built. She is JUST everything to everyone. And society would JUST fall apart at the seams if she, and her fellow moms, failed in any of the tasks I outlined.»

Jeg tror ikke jeg er egnet for å være fulltids hjemmearbeidende mamma resten av livet. Men det er ikke fordi livet hjemme med tre små mangler utfordringer, gir meg for mye fritid, gjør at jeg kjeder livet av meg eller ikke får brukt meg selv! Hvis jeg skal være helt ærlig så er det dette: Jeg vet ikke om jeg takler det!

Jeg vet ikke om jeg er sterk nok, tålmodig nok, pedagogisk nok og om jeg har energi nok. Selv nå, dette året hjemme i ulønnet permisjon, ønsket jeg å ha ungene i barnehage to dager i uken hver. Hvorfor? Fordi jeg hadde gått i bakken ellers. For det er virkelig verdens tøffeste jobb!

Bare hjemmeværende Hadde jeg vært en bedrift og ungene mine de ansatte i den bedriften så er jeg slettes ikke sikker på om de ville vært hundre prosent fornøyd med verken betingelser, utviklingsmuligheter, variasjon i arbeidet, kantinetilbudet eller min lederstil…

Jeg har ofte tenkt, på mine kjipeste, mest irritable og utålmodige dager, at ungene mine hadde hatt bedre av å være i barnehagen hver dag. Selv om jeg på gode dager vet at det ikke er tilfellet, føler meg som verdens heldigste og ikke kunne tenkt meg å være noe annet sted!

Så kanskje vi bare skal være ærlige:

De av oss som er hjemme med barn fulltid eller deltid gjør ikke det fordi vi er late, ikke gidder å gjøre en innsats på jobb eller har et ønske om å sitte fra morgen til kveld og brette klær og stirre ut i luften. Vi gjør det fordi vi ikke ønsker å brenne oss ut på å sjonglere fulltids jobb med barnehage, skole, familietid, hus og hjem. Fordi det passer familien vår der og da, fordi vi mener både vi selv og barna våre får noe positivt igjen for det og fordi vi mener det er viktig.

Og de av oss som begynner å jobbe igjen etter å ha fått barn gjør ikke det utelukkende fordi vi har et slags altruistisk ønske om å bidra til samfunnet, gjøre en innsats eller være et forbilde for barna våre. Vi gjør det dels fordi det forventes av oss og ofte fordi vi må, men enda oftere fordi vi ønsker det. Fordi jobben gir noe, både i form av egentid og selvrealisering og energi vi kan ytre tilbake til familien vår.

Mens temmelig mange av oss sitter med lange utdannelser, spennende jobberfaringer og potensielle valgmuligheter karrieremessig så er det vel likevel de færreste av oss har det som skal til for å gjøre den omtrent minst verdsatte jobben du kan oppdrive i det vestlige samfunnet i dag:

Være «bare hjemmeværende mamma«. Og gjøre den jobben med stolthet!

Bare hjemmeværende