Stikkordarkiv: hverdag

Vi flytter hjem!

De siste tre ukene har jeg stått med hodet oppi pappesker, ryddet og tatt ting til bruktbutikker. Flyttebilen har forlatt Cambridge, og vi sitter i et tomt hus og venter på å reise hjem med fly på lørdag.

_MG_4365

I går hadde vi guttene hjemme fra skolen så vi kunne ta en Cambridge-dag med hele familien. Bare rusle rundt i byen, spise pizza på favorittstedet og kjøpe oss en is i vårsolen.

Cambridge i mars er fantastisk!

_MG_4331

Det blomstrer over alt og kan lett komme opp i 15-20 varmegrader på gode dager (og være iskaldt dagen etter, vel og merke). I går var en sånn ordentlig fin vårdag.

Vi gikk innom universitetet der mannen min studerte det første året her, ruslet litt langs elven og kom oss til og med opp i toppen av et av kirketårnene her, en turistattraksjon det tok oss nesten fire år å få besøkt!

_MG_4343

De siste to ukene har vært en lang rekke med kaffe-avtaler og farvel. Det er trist og vemodig, men samtidig gleder vi oss jo til å komme hjem til Norge igjen også!

Jeg kan ikke tro hvor fort årene har gått! Vi kom hit med to babyer og en treåring, og reiser igjen med tre skolegutter og en lillesøster som ble født her i Cambridge.

Denne byen kommer alltid til å ha en spesiell plass i hjertet mitt!!

_MG_4379

 

Påkjørsel!

Det er ikke så ofte vår lille firbente venn har fokus her inne.

Hun holder seg for det meste i bakgrunnen i vårt travle familieliv, men hun er alltid tilstede. Dessverre har vi ikke like mye tid til henne som før, men hun er alltid lojal, alltid like glad for å se oss, alltid like tålmodig og like kjærlig.

_mg_3464

I forrige uke skjedde det som ikke skal skje:

Mens lillesøster lå utenfor inngangsdøren og sov i vognen en ettermiddag og jeg holdt på å bære inn og rydde bort matvarer snek hun seg ut døren.

Jeg sa fra til mannen min, men han var i telefon, og da han etter ti minutter skulle ut og lete etter henne kom hun haltende inn på tre ben, fullstendig i sjokk.

Hun hadde blitt påkjørt av en bil.

Hos dyrlegen tok de røntgen og kunne kjapt konstatere at hoften hennes var helt ødelagt.

De ga oss to valg:

Operere (en komplisert og dyr operasjon) eller avlive henne.

Det var noen ordentlig tøffe dager og netter!

Jeg følte meg så skyldbetynget, for selv om jeg vet at det er fort gjort så var det likevel mitt ansvar at døren sto åpen! Det var så grusomt å tenke på at hun kanskje måtte avlives på grunn av min ubetenksomhet.

Guttene var også helt knust. De gråt og gråt og var redd for at hun skulle dø, og vi kunne ikke garantere dem at det ikke ville skje selv om vi forsikret dem om at legene ville gjøre sitt beste for å fikse henne.

Det var mye å ta stilling til. Ville en operasjon kunne gjøre henne bra igjen? Hvor lang tid rekonvalens ville det bli? Ville vi ha kapasitet til å ta oss ordentlig av henne for å få henne bra igjen? Hva ville det koste oss, og hvor mye ville forsikringen dekke?

Da vi kom for å besøke henne ble hun vill av glede, lille vennen vår, selv om hun nesten ikke kunne røre seg. Like glad, like tålmodig. Helt uvitende om hva som hadde skjedd, eller skulle skje. Hunder er fantastiske dyr.

Vi bestemte oss til slutt for å operere.

Prognosene er gode og de sier at hun trolig vil kunne både gå på tur og løpe fritt som før igjen, men at det vil ta tid. Det viktigste for oss er at hun kan få et bra liv som fuglehund igjen, og det innebærer et liv i aktivitet. Noe annet ville ikke vært et alternativ!

Men vi klarte rett og slett ikke å ta farvel med henne!

I går opererte de henne og nå venter tre måneder med rekonvalens før hun så smått kan begynne å gå på tur og trene seg opp igjen. Nå må vi bare håpe at operasjonen har vært vellykket sånn at alt går bra.

Litt trist oppladning til jul her i huset, med andre ord…!

Ønsker deg en god uke!

_mg_8483

Gjengen min

Lillesøster har blitt fire måneder gammel, og hverdagene som firebarnsfamilie har sakte men sikkert normalisert seg litt.

Det er kaos, ja visst!  Men innimellom (og stadig oftere!) er det korte glimt av ro og harmoni.

Lillesøster kan ligge lenge av gangen og leke fornøyd under baby-gymmen sin, og jeg trenger ikke være livredd for at guttene skal være for voldsomme rundt henne.

Det går også lengre tid mellom ammingene og hun spiser fortere, så det tar opp mindre tid av dagen.

Vi har begynt å legge henne for natten i halv åtte-åttetiden, rett etter guttene, sånn at vi har fått litt voksentid tilbake på kvelden. Det er gull verdt for min del!

Guttene er på skolen på dagtid og jeg er hjemme med lillesøster, sånn at vi har litt mer overskudd på ettermiddagene enn når vi hadde alle hjemme hver dag i sommer.

Og her om dagen hadde de alle fire en lang stund inne på lekerommet (ja, fem minutter eller noe sånt i hvert fall!) hvor eldstemann leste for de andre og til og med lillesøster lå og fulgte med.

Da sto jeg bare og så på dem og lurte på hvor alle dagene blir av.

Tre store gutter, og en liten jente. Gjengen min. Heldig er jeg! 

God fredags kveld!

fullsizerender-8

Vognskrekk

Jeg har fått en baby som har vognskrekk. Hvordan skjedde det?!

Jeg som tilbrakte kalde fine høstdager på tur med min nyfødte førstemann, dyttet vognen gjennom snøfokk og regn og kom i form med lange fine joggeturer.

Jeg som kom meg gjennom permisjonen med tvillinger ved å gå meg til sans og samling hver gang jeg holdt på å rakne i sømmene.

Vår lille jente er stikk motsatt av brødrene sine, som alle sammen elsket vognen sin og sov som steiner så lenge den var i bevegelse. Hun våkner stort sett når jeg begynner å trille og er absolutt ikke glad i å ligge der lenge av gangen.

Til nå har jeg båret henne rundt i babybjørnen for å slippe skrik og hyl, men det er jo ikke akkurat topp for rygg og nakke!

Nå som vi har kommet tilbake til hverdagen igjen og jeg skal gå til og fra skolen med guttene må jeg ta i bruk vognen.

Så nå er det vogn-trening!

Like det eller ei.

img_2369

Guttemammaer, klapp på skuldrene!

En bekjent av meg fortalte forleden om dagen at hun hadde hatt med sine to jenter:

Den ene hadde lagt seg under en haug med kosedyr og drukket fra den lille koppen man heller vann i strykejernet med. Den andre hadde tømt hundematen ut over gulvet i et forsøk på å gi hunden deres mat.

«De var helt gærne» sa hun lattermildt og himlet med øynene.

«Hæ?» tenkte jeg. Det der høres jo ut som en god dag hos oss!

Jeg vet det er feil å sammenlikne. Og jeg vet det finnes rolige gutter og veldig aktive små jenter. Men seriøst: Alle skulle prøvd en dag i en guttemammas sko (i hvert fall til dem med tre-fire smågutter)!!

I går hadde jeg alle fire ungene hjemme alene fra ettermiddagen og ut kvelden.

Mens guttene var overlatt til seg selv i hagen i fem minutter hadde de klart å flytte omtrent tjue svære steiner fra blomsterbedet oppi badebaljen på den andre siden av hagen.

Mens jeg ammet lillesøster og trodde de lekte fredelig oppe på rommet sitt hadde de dratt ut alle papirene på kontoret til pappaen sin og tatt seg friheten til å leke laserpistol med det tekniske (dyre!) utstyret han bruker i jobben sin.

Under badestunden hadde de stupekonkurranse fra badekarkanten og da jeg kom inn var det mer vann på gulvet enn oppi badekaret.

Da jeg kom inn på soverommet deres fant jeg alle klærne deres dratt ut over gulvet og omtrent hundre kleshengere stablet opp inni skapet og under sengen.

Listen kunne fortsatt i det uendelige…

Jeg føler noen dager at jeg ikke gjør noe annet enn å løpe etter med hjertet i halsen og avverge katastrofer, og føler meg som verdens sureste, kjeftesmellende furie av en mamma!

Jeg elsker de energiske, gærne, fantasifulle, støyete guttene mine.

De driver meg til vanvidd noen ganger, men da holdes jeg oppe av tanken på at all denne energien en dag vil kanalisere seg ut i noe skikkelig bra!

Og heldigvis er det ikke fullt kaos absolutt hele tiden.

Som når de bygger lego i evigheter og kommer løpende for å vise meg de mest kreative konstruksjonene. Når de spør om å få sitte med lillesøster på fanget. Eller her om dagen, når begge tvillingene kom og la armene rundt beina mine og sa «jeg eeeellllsker deg»!

Men det er ikke tvil om at små gutter har et til tider stort energinivå, og det kan kreve en god dose mamma-tålmodighet å henge med i svingene!!

Jeg er sikkert ikke den eneste som har følt at denne verdenen av brøling, lekeslossing, kappløping, klatring, kasting og utforsking kan være vanskelig å relatere seg til noen ganger.

Men hold ut guttemammaer! Jeg synes vi skal gi oss selv et klapp på skuldrene.

Verden ville vært et kjipt sted uten alle de fantastiske mennene (og pappaene!) der ute. Tenk for et ansvar – og privilegium – vi har i å bringe frem den neste generasjonen av sterke, omsorgsfulle, kreative og driftige menn!

Og helt ærlig så håper jeg at lillesøster her i huset tar over bitte litt av energinivået og påfunnene til storebrødrene. Det skaper definitivt noen øyeblikk å se tilbake på med latter!

God mandag til deg!

FullSizeRender-7