Stikkordarkiv: kultur

Når føler man seg hjemme et sted?

Da vi kjørte opp foran leiligheten vår her i Cambridge og alle tre ungene ropte «huset vårt!!» kjente jeg plutselig at det var ordentlig deilig å komme tilbake hit!

Og da jeg hadde fått pakket ut litt og tok en tur med hunden i kjente omgivelser her fikk jeg en merkelig følelse av å ha kommet hjem. Så rart! Jeg tenker jo på Norge som hjemme og føler meg fortsatt på mange måter som jeg er på besøk her i England.Når føler man seg hjemme et sted?

Likevel kjente jeg en ordentlig følelse av å høre til her. En ordentlig ekte glede over å kjenne luktene, se de grønne markene, elven, menneskene, husene og høre språket igjen.

Hva skal til for at man føler seg hjemme et sted?

Er det at man er blitt kjent nok til å ha god oversikt over sånt som butikker, offentlige kontorer, friareal, helsetjenester og så videre?

Sånt gjorde meg i hvert fall ganske forvirret og fremmedgjort i starten her! Alt fra småting som å finne riktige ingredienser i matvarebutikken til praktiske ting som å skaffe seg bankkonto og telefon eller registrere seg selv og familien i helsevesenet.

Eller er det at man har et nettverk, familie og/eller venner? I dag traff jeg på en venninne og mannen hennes i køen på matbutikken, og kjente ordentlig på hvor deilig det er å kjenne folk! Kan man egentlig føle seg hjemme (sånn «på ordentlig») uten mennesker rundt seg som man har knyttet noen bånd til?

Eller er det vesentlig at man bor på et sted som passer med den livsstilen man ønsker å ha? Natur og friluftsmuligheter dersom man ønsker å tilbringe mye tid utendørs? Byliv, kafeer og butikker dersom man vil ha liv og røre rundt seg?

Eller er det viktigst å føle at man har muligheter og frihet, for eksempel til å studere eller skaffe seg en jobb eller et sted å bo, og at man blir møtt med vennlighet og respekt selv om man kanskje ikke kjenner alle kulturelle koder, snakker et plettfritt språk eller følger akkurat de samme tradisjonene?

Eller handler det ganske enkelt om tid? At jo lenger man oppholder seg et sted, desto mer hjemme vil man automatisk føle seg?

Jeg tror alt spiller inn.

Men det handler nok mye om hvor mye man investerer selv. Da jeg var student i London rakk jeg ikke helt å få den samme følelsen av hjemme som jeg har her. Jeg reiste ofte hjem og fikk mye besøk hjemmefra, og på skolen var det så mange andre nordmenn at jeg endte opp med å henge mest med dem. Jeg er fortsatt veldig glad i London og minnene strømmer på hver gang jeg er der, men jeg var definitivt «på besøk» der et år.

Når jeg flyttet hit til Cambridge med mann og barn for ett år siden måtte jeg gå inn for det på en annen måte.

Det var mer praktiske ting å ta stilling til. Ettersom jeg skulle være hjemme et helt år mens mannen min var student måtte jeg i stor grad bli kjent med folk og bygge et nettverk på eget initiativ. Jeg har også investert mer språklig og på andre måter for å gjøre det lettere for både guttene og oss selv å føle seg hjemme her.

Dermed er det også mer som knytter oss her nå! Jeg har mine opplevelser og minner, mannen min har sine, vi har alle våre felles familieopplevelser og vi har ikke minst tre små gutter som nesten ikke lenger husker noe annet enn England. Barnehagen, lekeplassene, parkene, kirken, venner de har lekt med.

Og «huset vårt». En bitte liten leilighet som absolutt ikke egner seg for to voksne, tre barn og en hund, med vegg til vegg-tepper, trekk fra vinduene og alt for liten skapplass.

Men likevel var det godt å komme hjem.Når føler man seg hjemme et sted?

Annerledeslandet der alle er like?

«Alle» vet vi at vi er heldige i Norge. Barna våre vokser opp i et land som gang på gang topper listen over verdens beste. Å bo i utlandet gir et nytt blikk på alt man tar for gitt når man omgis det hver dag. Det er spennende og givende!

AnnerledeslandetVelferden gir oss flere valgmulighter enn de aller fleste i verden. Jobbe mindre. Pensjonere oss tidligere. Dele permisjonstid og utvide permisjonstid. Ta et avbrekk uten å miste jobben. Som arbeidstakere har vi omtrent like mange rettigheter som vi har plikter. Vi lever med et konstant sikkerhetsnett hengende under oss, klare til å ta imot oss om vi skulle falle. Men med denne gullkantede kontrakten som vi alle er en del av følger det noen uskrevne regler. Forventninger. Et visst konformitetspress.

Annerledeslandet der alle er like? Ja, jeg tror det. I større grad enn folk i andre land. På de fleste områder, og definitivt når det gjelder barneoppdragelse og måter å organisere familielivet på!

Vi er like når det gjelder barneutstyr og fritidsinteresser  og valg av bil og barnemat. Ulltøy og parkdresser (ja, jeg er svoren tilhenger av begge deler og formidler det glade budskap her i England hver dag!). Ut på tur, aldri sur og finnes jo ikke dårlig vær, bare dårlige klær! Vi har lange og gode permisjoner og ungene våre begynner i barnehage når de er ett år. Ikke når de er seks måneder og heller ikke når de er to. For sånn gjør vi det her.

Paradokset er jo at til tross for at vi har flere valgmuligheter enn mange i verden kan drømme om, er det ikke så kult å være annerledes i Annerledeslandet Norge!

Å stikke seg frem eller velge noe utradisjonelt eller gjøre noe annet enn «alle andre» bør begrunnes ut i fra andre argumenter enn «fordi jeg føler for det», og argumentene må være tungtveiende. Janteloven henger liksom litt over oss, enten vi liker å innrømme det eller ikke.

Jeg registrerer et større mangfold her i England. Noen sender poden i barnehagen etter 3 eller 6 måneder. Noen finansierer barnepass gjennom en nanny som kommer hjem til seg eller en childminder som passer på 2-3 barn i sitt eget hjem. Mange velger også å være mye hjemme de første tre årene av barnas liv. Dagtilbudet her florerer av lekegrupper, sang- og musikkgrupper og soft play cafeer (kafeer med en lekekrok) for dem som er hjemme med barn. Når barna fyller fire begynner de på skolen, og en stor økonomisk belastning forsvinner dermed fra familiebudsjettet.

Det kan gi en illusjon av valgmuligheter og frihet, men det er et mangfold som i stor grad tvinger seg frem av sosiale og økonomiske forskjeller. Barnehageplasser som koster 10-12 000 kr/mnd. 6 måneder foreldrepermisjon. Lange arbeidsdager. Svakere arbeidstakervern.

Den reelle friheten til å velge har vi i Norge! Jeg kjenner ukentlig på små åpenbaringer av «åh, så heldige vi er i Norge» når jeg snakker med folk. Enten det gjelder barn og familie, sikkerhet, naturopplevelser og aktivitet, yrkesdeltakelse eller økonomi. Men det er da spørsmålet dukker opp:

Hvorfor er det så vanskelig å velge annerledes i Annerledeslandet? Alt ligger jo til rette for at hver og en av oss skulle kunne velge akkurat det livet vi ønsker å leve!

Kanskje det er baksiden av medaljen. Med alle godene følger det kanskje en viss forventning om gjenytelse? Hjemme med lønn i ett år – skulle bare mangle at du ikke kommer deg tilbake i jobb! Men å begynne i jobb før barnet har fylt ett år er en skam – hva slags mor ofrer tid med barnet sitt til fordel for en karriere? Og med all den tiden vi har til rådighet gjennom permisjoner og deltidsstillinger skulle det bare mangle at vi ikke alle ammer, lager maten til ungene fra bunnen, tar oss av hus og barn og stell uten hjelp. Det er «den norske måten», og det som fungerer for de fleste bør fungere for deg også.

Det ligger fantastisk mye bra i likhet og fellesskap og solidaritet. Men vi kan bli så like at alt som skiller seg ut blir farlig, som en kjent liten fyr fra Flåklypa sa det. Det er da vi bør åpne blikket litt. I mødregruppen jeg har blitt kjent med er vi en norsk mamma, en amerikansk, en fransk, en russisk, en irsk, en tysk, en japansk, en indisk og en sveitsisk.

Når vi møtes med barna våre og deler erfaringer er det mye likt, og mye som er veldig forskjellig. Forskjeller i alt fra amming til leggerutiner til mating, grensesetting, bekledning, lek og aktiviteter, når man begynte å jobbe igjen etter permisjon, når og hvor lenge man sender barna i barnehage. Mye jeg synes er rart og ikke ville valgt for mine barn, en del jeg synes er interessant og verdt å prøve ut, men mest av alt slår det meg hvor enormt mange veier som leder til Rom:

Det blir jo folk av de fleste. Også utenfor Annerledeslandet.

Annerledeslandet