Stikkordarkiv: kulturforskjeller

En ordentlig kopp te

Mannen min hadde besøk av en erke-britisk kompis her forleden for å gå gjennom noe jobbgreier, og som den gode vertinnen jeg er serverte jeg ham en kopp te. Det er bare én ting å si om den saken:

Big mistake!

Idet koppen ble satt på bordet skjønte jeg at noe var galt. Fryktelig galt.

Han stirret på den et lite sekund. Så reiste han seg, tok koppen med seg ut på kjøkkenet og sa (for til venner kan man være ærlige!) at sånn går det bare ikke an å servere te i England.

Se der! Snart halvannet år her og jeg lærer stadig nye kulturelle koder! I dette tilfellet på området te. Og du tuller ikke med teen til en engelskmann! Det har jeg skjønt nå.

Feil nummer én: Sette koppen med varmt vann på bordet og teposene i en krukke ved siden av (jeg tenkte jo han ville velge te selv).

En ordentlig kopp teRiktig fremgangsmåte: Du skal putte teposen oppi koppen først og så helle rykende varmt tevann over.

Av en eller annen grunn som jeg antar du må være engelsk for å skjønne så er dette et spørsmål om liv og død i teens verden.

Feil nummer to: Selve teen. For (det har jeg jo skjønt nå!) du kan jo ikke bo i England og ikke ha ordentlig svart te i huset!

Verken min «Supreme matcha green, Serene jasmine, Liccorice and cinnamon (da han leste på denne kom det bare noen halvkvedede gloser mens ansiktet vred seg) eller Three Ginger imponerte vår gjest i nevneverdig grad.

En ordentlig kopp teEn kopp «sensual organic tea»? Ikke det, nei…

Men han sukket tungt og tok til takke med Ginger.

Riktig fremgangsmåte: Ha for all del svart te i huset til enhver tid, for eksempel av merket PGtips!En ordentlig kopp teTraust skal det være…

Til slutt: Når du har puttet vannet i koppen skal teen brygge (så lenge som du vil avhengig av hvor sterk te du vil ha).

Og med ordentlig te (ikke sånt urteskvip som jeg serverer) tar man en liten dæsj melk og/eller sukker oppi om man behager.

Alt jeg ikke visste! Og alt jeg lærer hver dag! Alternativt: When in Britain, do as the englishmen do…

Heldigvis er vår engelske venn gift med en veldig hyggelig norsk dame som (og her bare gjetter jeg) sannsynligvis er like hjelpeløst uvitende på te-fronten som jeg er.

Ønsker deg en strålende fredagskveld, med eller uten en kopp te!

(Husk at du kan stemme på meg til årets mammablogg da, ved å sende mblogg61 til 2012. Stemmegivningen er åpen til 15.februar og du kan vinne mange fine premier!)

En ordentlig kopp teMmmmm… SVART te… sånn det skal være her i England.

Rustet for fremtiden?

Cambridge er en av de mest internasjonale byene du kan komme til i Europa. Midt i denne dammen av innflyttere fra alle verdens hjørner finner jeg meg selv plaskende hver dag, stort sett sammen med andre småbarnsmødre og deres barn. Det samme gjør våre tre gutter.

Rustet for fremtiden?Det er den italienske mammaen som alltid virker litt hissig, som virvler inn gjennom skoleporten om morgenen i et forrykende tempo, som gestikulerer og prater og skjenker datteren kyss, klapp og korreks om hverandre.

Den amerikanske mammaen med medbrakt sticker-chart på lekegrupper, som praktiserer time-out fra ungene så vidt har rundet året og synes det er helt ok å la toårigen snacke fritt mellom måltidene.

Den franske mammaen. Kjærlig og omsorgsfull, men streng! Min franske venninne tar ikke fem øre for å korrigere mine barn dersom de tar seg friheter hun mener ikke er akseptable i hennes hjem, og hun er langt mer autoritær enn oss norske mammaer når det kommer til både soverutiner og måltider.

En motsetning til min libanesiske venninne, som har tro på at barn ikke bør disiplineres og «oppdras» i særlig stor grad før de fylller fire-fem år og at det viktigste før den tid er kjærlighet og nærhet.

Den greske, som viser sin kjærlighet gjennom mat. Et godt måltid er svaret på det meste – når vi feirer og er glade, når vi sørger og er triste, når vi kjeder oss eller når vi er oppspilt.

Det er den skandinaviske mammaen som gjenkjennes på ulltøy og parkdresser. Ute i all slags vær og verdsetter fysisk lek og kreativitet over formelle manerer og innordning, i hvert fall hos de yngste.

Og den engelske, med toåringen i vogn i tre plussgrader med bare legger. Som helst holder seg innendørs med ungene når det regner litt og som i ganske mange settinger foretrekker at barn «sees men ikke høres».

Det er muslimen, mormoneren, den kristne og katolikken. Alenemoren, flyktningen og den lesbiske mammaen.

I denne dammen møtes de, alle våre små gutter og jenter.

I denne dammen leker de på det mest selvfølgelige vis, som om det ikke eksisterte forskjeller, mens vi foreldre bruker energi på å diskutere, lese og gjøre oss opp en mening om hva som er «fasiten» for barneoppdragelse.

Som om det finnes en fasit!

Leken til barna våre krever ikke en gang at de snakker samme språk. I leken er det nok med et smil, med kroppsbevegelser, med mimikk. Total åpenhet. Ingen fordommer. Bare et genuint ønske om å forstå hverandre, møtes omkring en felles opplevelse og å være sammen.

Tenk om det kunne forblitt sånn!

For er det én ting som er sikkert så er det at disse guttene og jentene skal leke side om side en gang i fremtiden.

De kommer til å reise mellom land. De skal forholde seg til hverandres kultur, religion og erfaringer. De skal dele kunnskap og de skal kjempe om arbeidsplasser. De skal leve med større miljøutfordringer, mennesker på flukt, nye kriger og nye kilder til utrygghet og frykt rett utenfor stuedøren.

Hva vil gjøre dem rustet?

Hva er det disse barna trenger å ha felles? Hva er langt viktigere enn leggetid, amming eller ikke amming, påkledning, bordmanerer, samsoving eller ikke, om man går på tur i skogen eller drar på kino i helgene, om de går i barnehage eller ikke?

En skole som ser dem som økonomiske enheter der det som betyr noe er snittkarakterer og prøveresultater som de må konkurrere om med spisse albuer?

Eller en skole som først og fremst vektlegger utviklingen av hele mennesker; av kommunikasjon, åpenhet og respekt? Som gir nødvendig rom for spørsmål og undring og som bygger opp evnen til å tenke selvstendig og kritisk?

Et samfunn som forteller dem at de er verdt noe i kraft av hvordan de ser ut og hvordan de presterer på skolen, i idrettslivet eller på jobb?

Eller et samfunn som forteller dem at hvem de er for andre er viktigere enn hvem de er for seg selv? At evnen til å bygge broer og redusere konflikt, til å samarbeide og kommunisere, er viktigere enn formelle karakterer?

En tro på at de har rettmessig krav på en så stor del av kaka som de kan klare å karre til seg, ved hjelp av flaks eller dyktighet eller en kombinasjon?

Eller en tro på at verden er et bedre sted med rikdommen fordelt på flere hender og at sannsynligheten for fred øker når antallet mennesker som lever i fattigdom og nød minsker?

Foreldre som beskytter og polstrer etter beste evne i tro på at det vil gjøre dem i stand til å takle fremtidige slag?

Eller foreldre som ikke er redd for å la barna erfare nederlag og skuffelser fordi de vet at det er en del av det å være menneske og det som virkelig vil gi dem den polstringen de trenger?

Tenk om leken kunne fortsette!

Tenk om disse guttene og jentene vil fortsette å se forbi forskjellene og først og fremst tenke på hva de kan få til sammen! Tenk om de kan beholde nysgjerrigheten, åpenheten og samarbeidsviljen.

Alle vet at leken har en tendens til å miste uskylden etter hvert.

Men tenk om ikke?

Rustet for fremtiden?

Når føler man seg hjemme et sted?

Da vi kjørte opp foran leiligheten vår her i Cambridge og alle tre ungene ropte «huset vårt!!» kjente jeg plutselig at det var ordentlig deilig å komme tilbake hit!

Og da jeg hadde fått pakket ut litt og tok en tur med hunden i kjente omgivelser her fikk jeg en merkelig følelse av å ha kommet hjem. Så rart! Jeg tenker jo på Norge som hjemme og føler meg fortsatt på mange måter som jeg er på besøk her i England.Når føler man seg hjemme et sted?

Likevel kjente jeg en ordentlig følelse av å høre til her. En ordentlig ekte glede over å kjenne luktene, se de grønne markene, elven, menneskene, husene og høre språket igjen.

Hva skal til for at man føler seg hjemme et sted?

Er det at man er blitt kjent nok til å ha god oversikt over sånt som butikker, offentlige kontorer, friareal, helsetjenester og så videre?

Sånt gjorde meg i hvert fall ganske forvirret og fremmedgjort i starten her! Alt fra småting som å finne riktige ingredienser i matvarebutikken til praktiske ting som å skaffe seg bankkonto og telefon eller registrere seg selv og familien i helsevesenet.

Eller er det at man har et nettverk, familie og/eller venner? I dag traff jeg på en venninne og mannen hennes i køen på matbutikken, og kjente ordentlig på hvor deilig det er å kjenne folk! Kan man egentlig føle seg hjemme (sånn «på ordentlig») uten mennesker rundt seg som man har knyttet noen bånd til?

Eller er det vesentlig at man bor på et sted som passer med den livsstilen man ønsker å ha? Natur og friluftsmuligheter dersom man ønsker å tilbringe mye tid utendørs? Byliv, kafeer og butikker dersom man vil ha liv og røre rundt seg?

Eller er det viktigst å føle at man har muligheter og frihet, for eksempel til å studere eller skaffe seg en jobb eller et sted å bo, og at man blir møtt med vennlighet og respekt selv om man kanskje ikke kjenner alle kulturelle koder, snakker et plettfritt språk eller følger akkurat de samme tradisjonene?

Eller handler det ganske enkelt om tid? At jo lenger man oppholder seg et sted, desto mer hjemme vil man automatisk føle seg?

Jeg tror alt spiller inn.

Men det handler nok mye om hvor mye man investerer selv. Da jeg var student i London rakk jeg ikke helt å få den samme følelsen av hjemme som jeg har her. Jeg reiste ofte hjem og fikk mye besøk hjemmefra, og på skolen var det så mange andre nordmenn at jeg endte opp med å henge mest med dem. Jeg er fortsatt veldig glad i London og minnene strømmer på hver gang jeg er der, men jeg var definitivt «på besøk» der et år.

Når jeg flyttet hit til Cambridge med mann og barn for ett år siden måtte jeg gå inn for det på en annen måte.

Det var mer praktiske ting å ta stilling til. Ettersom jeg skulle være hjemme et helt år mens mannen min var student måtte jeg i stor grad bli kjent med folk og bygge et nettverk på eget initiativ. Jeg har også investert mer språklig og på andre måter for å gjøre det lettere for både guttene og oss selv å føle seg hjemme her.

Dermed er det også mer som knytter oss her nå! Jeg har mine opplevelser og minner, mannen min har sine, vi har alle våre felles familieopplevelser og vi har ikke minst tre små gutter som nesten ikke lenger husker noe annet enn England. Barnehagen, lekeplassene, parkene, kirken, venner de har lekt med.

Og «huset vårt». En bitte liten leilighet som absolutt ikke egner seg for to voksne, tre barn og en hund, med vegg til vegg-tepper, trekk fra vinduene og alt for liten skapplass.

Men likevel var det godt å komme hjem.Når føler man seg hjemme et sted?

Sove ute hele året?!

«Sover ungene i Norge utendørs hele året?!» Dette spørsmålet fikk jeg for noen uker siden av en av mammaene jeg har truffet her borte.

Og ikke misforstå; det var overhodet ikke kritikk i spørsmålet hennes  – hun var bare måpende overrasket over det hun hadde hørt var en «skandinavisk greie» og lurte på om det stemte.

Sove ute hele året«Jepp, det stemmer«, svarte jeg. «Mange gjør det. Og mine barn definitivt!» «Virkelig? I minusgrader også?» Ja. I minusgrader også.

Jeg tror neppe hun kommer til å prøve det samme, men vi har ledd en del av denne lille kulturelle forskjellen i ettertid. Så når hun stikker hjem for å legge datteren ned i sprinkelsengen spenner jeg mine to små krabater fast oppi vognen, gir dem smokk og koseklut og pledd, og i løpet av et minutt har de som regel sovnet. Jeg plasserer dem i bakgården vår (rett utenfor kjøkkenvinduet) og nyter freden, så lenge den varer.

Det er ikke det at jeg på noen måte er hellig overbevist om at ungene mine blir sunnere, friskere, bedre utviklet eller får et bedre liv av denne utesovingen…

Det er vel bare en greie. Noe jeg begynte med da jeg var i permisjon første gang og som regel måtte ut og lufte hunden mens junior sov. Eller skulle på butikken, eller til en barselgruppe.

Sove ute hele åretVi er jo ofte så heldige i vårt land at vi har trygge plasser å sette vognene rett utenfor huset; under et vindu eller på en veranda eller i en hage. Det er liksom så enkelt å bare plassere vognen der rett utenfor døren, hvor man både ser og hører, og kan romstere og styre på inne.

Men jeg tror at mine barn har sovet både lengre og bedre gjennom vinteren ute i vogn.  Jeg tror den friske luften hjelper på søvnen, at all innpakningen skaper en trygg og god liten hule uten at de blir for varme, i tillegg til at det ofte er vugging eller den beroligende lyden av regn eller vind rundt vognen.

Jeg har latt guttene mine sove ute i kaldere enn de ti minus man vanligvis setter som grense (ikke de tre første månedene riktignok). Men det er klart: Dette er ikke noe man bør praktisere uten å ta noen forholdsregler!!

Sove ute hele åretDet er en grunn til at butikkene i Norge bugner av varme ullplagg på denne tiden av året.

Her i England derimot, hvor ullklær til barn (hvor merkelig det enn kan høres for en nordmann) knapt er mulig å oppdrive, og barna sitter dårlig isolerte sportsvogner uten varmeposer sier det seg selv at det fort blir kaldt!

Når gradestokken kryper under null er det visse regler for påkledning som gjelder:

Ull eller ull/silke innerst, i form av body og strømpebukse. Gjerne et lag til med ull utenpå, som en heldress eller liknende. Deretter eventuelt et lag med ullfleece eller annet pustende materiale (ikke bomull eller polyester).

Vognen bør isoleres i bunnen med en sauefell eller liknende, og barnet bør sove i en dunpose eller en vind-isolerende pose med saueskinn inni. Posen bør kunne trekkes godt opp rundt ansiktet. Hals i ull og/eller en godt dekkende lue er selvfølgelig viktig, og det samme er votter på hender og ullsokker på føttene (føttene blir fort kalde).

På de kaldeste dagene har jeg tatt et helseteppe av ull oppi vognposen og trukket det godt opp over ansiktet, så bare nesetippen har tittet frem. Jeg har passet på å sette vognen i le for vinden, og ofte dekket til litt av fronten så det ikke blåser rett inn (ikke hele fronten).

Det er også stor forskjell på 15 minusgrader når det er sol, tørt og vindstille og når det er snøvær og vind. Vinden gjør fort at de effektive gradene blir langt kaldere. Man må derfor bruke skjønn.

Så… galskap eller ikke: Sånn har nå jeg gjort det, da! Og mine små har sovet så godt ute i vogn at jeg aldri har vurdert å legge dem inne i sengen annet enn om natten. Om dette er en kuriositet også i Norge om noen år kan jo hende, men jeg heier på praksisen enn så lenge…

Foretrekker du å ha babyen ute i vogn eller inne om vinteren?

God onsdag til deg!

Sove ute hele året