Stikkordarkiv: lek

Aktivitetsboks fra Kreakid!

Har du noen ganger tenkt på en regnfull søndag eller midt i ferien at du skulle hatt noen morsomme inne-prosjekter å finne på med ungene?

Jeg var så heldig å få teste ut en av aktivitetsboksene til  Kreakid denne måneden!

_MG_7012

Kreakid sine aktivitetsbokser er tilpasset barn mellom 3 og 8 år og laget for å utvikle selvtillit, motorikk og resonnement. Boksene leveres i posten en gang i måneden, og inni finner du oppskrifter og alt du trenger til hvert enkelt prosjekt.

Denne gangen var temaet «de ville dyrene i Afrika».

_MG_7005

Det ene prosjektet å lage «ekte» kvikksand. Vi leste litt om kvikksand og snakket litt om hva det er og hvor det finnes. Storebror leste selv oppskriften og lagde kvikksanden med bitte litt hjelp fra meg. _MG_7036

_MG_7071

_MG_7116

Neste prosjekt var å sette sammen små søte dyr som kunne fargelegges med tusjer som fulgte med.

_MG_7136

_MG_7169

Så enkelt, og koselig å gjøre sammen!

Et inne-prosjekt som ikke krever masse planlegging og turer innom hobby-butikken og timesvis med arbeid for oss voksne faller definitivt i smak hos meg!

Sjekk ut nettsiden til Kreakid og les mer om aktivitetsboksene der. Kanskje også en gave-idé til noen du er glad i?

Fin mandag til deg!

_MG_7167

Lekene som ikke koster noe

Har du, som meg, mang en gang kjøpt en fancy leke til ungene dine for så å finne den samme leken liggende slengt bort i et hjørne tre dager senere?

Samtidig som noen ting bare ikke slutter å være attraktive; gjerne de som ikke koster et øre?

La meg bare nevne:Lekene som ikke koster

  • Tomme doruller og kjøkkenpapirruller (kikkert, rakett, trompet…)
  • Ballonger (blåse opp, hoppe på, kaste, sparke, slippe luften ut av, fylle med vann…)
  • Pinner (alt fra korte kvister til halve trær som dras med hjem fra skogturer, lekeplasser og grøftekanter)
  • Såpebobler
  • Tepper og puter (bygge hytte, hus, gjemme seg under, pakke seg inn i)
  • Tomme pappesker (i alle størrelser og fasonger)
  • Klistremerker (tror dette er vår tids glansbilder, eller i hvert fall gutteversjonen av det!)
  • Lommelykter
  • Gummistrikker
  • Bobleplast (kan underholde i timer og dager!)

I tillegg så er det selvsagt, blant leker som koster litt, noen klassikere som nesten har evig-varende underholdningsverdi (i hvert fall hos mine tre gutter):

Duplo, brio, lego og playmo.

Hvis du ikke ennå har saumfart finn.no etter leker i noen av de kategoriene kan jeg bare si at der finnes en helt uoppdaget verden av godsaker til en brøkdel av prisen i butikk. Og de varer jo evig!

Er du fascinert over hvor enkle ting som skal til for å underholde noen ganger?

Fin onsdag til deg!Lekene som ikke koster

 

Dårlig samvittighet?

«Mamma, vil du leke med meg?» Storebror roper fra lekerommet. Han sitter der midt mellom en kasse duplo og lego. «Jeg bygger rocket space ships og jeg kan lage en til deg også!«.

Jeg kjenner magen rumle. Klokken er kvart over syv på morgenen.

Så langt har jeg kledd på to og en halv gutt, hjulpet en på do, satt på en sengetøyvask, tørket opp et veltet glass med juice og fjernet en flekk fra sofaen etter syltetøyfingre som snek seg av gårde litt for raskt.

Jeg har ikke spist. Ikke kledd på meg. Ikke drukket kaffen min. Så nei. Jeg har ikke så lyst til å leke.

«Ja, det vil jeg, jeg må bare spise frokost først!»

Før jeg har rukket å bli ferdig å spise er øyeblikket over. Han sitter foran tv-en og er ferdig med å leke. Jeg får dårlig samvittighet.

«Mamma, vil du leke sjørøver i klatrestativet?» Nja… Jeg synes for å være ærlig at det er mye bedre her i solen på benken. Dårlig samvittighet.

«Mamma, vil du legge puslespill?» Ja. Faktisk! Det vil jeg. Men jeg er nødt til å få middagen ferdig og få sendt de to epostene til sjefen min som jeg lovet å få av gårde innen klokken fem! Dårlig samvittighet.

Dårlig samvittighet?Dårlig samvittighet! Pokker ta den!

Det gjelder å gi den et klaps hver gang den hever stemmen og fokusere på alt man gjør i stedet for det man ikke gjør. Før den vokser seg fra en liten klump i magen til et svært monster.

Jeg er masse sammen med ungene mine! Jeg var hjemme i ett år ekstra ulønnet permisjon og jeg har valgt å jobbe deltid nå for å ha muligheten til å ha en god balanse mellom jobb og familietid.

Jeg har mer tid sammen med dem enn veldig mange. Likevel kommer den dårlige samvittigheten smygende når jeg sier «nei». Kjenner du deg igjen?

Vår generasjon foreldre er den første som går med en konstant forventning om å være aktiviserende, lekende, underholdende og morsomme. Barna våre er et selvrealiseringsprosjekt på linje med jobb og ikke bare noe vi skal «få til», men vi skal ha det skikkelig gøy samtidig!

Det føles vanskelig å være «hverdagsmamma» som skal sette grenser og gjøre husarbeid den tiden man har ledig når man ikke er på jobb og ungene er i barnehagen. Man har jo ikke lyst til å være «kjip». Den dårlige samvittigheten kommer snikende.

For det første:

Det er ikke nødvendig å være underholdningskanal 24/7!

Ikke hvert minutt av de tre ettermiddagstimene etter jobb, ikke hver våkne øyeblikk i helgene og heller hver time av døgnet om man er hjemmeværende med ungene rundt føttene fra morgen til kveld.

Generasjonene før oss var mye mer hjemme med barna enn vi er. Satt de på gulvet og lekte hele dagen? Nei. Mindre enn vi gjør i dag!

Barn lærer noe verdifullt av å «kjede seg» litt. De trenger å ha tid og rom for seg selv, uten et regissert opplegg eller en plan. Kreativitet og skaperlyst kommer i sånne øyeblikk, ikke når dagen er fullpakket av voksenstyrte aktiviteter.

Det vil ikke si at vi aldri skal ta dem med på tur, kaste dem i været, lese bok, dra på lekeplassen eller legge puslespill. Men noen minutter med fokusert ett-eller-annet hver dag bør i mitt hode være både tilstrekkelig og overkommelig.

For det andre:

Jeg kan ikke fordra ordet «kvalitetstid»! Det får det til å høres ut som det er ikke-kvalitetstid den tiden vi er sammen med ungene uten å være klovn/lego-ingeniør/lokfører/racerbilkjører/bokleser/teselskap-arrangør/dukketeater-artist.

Å være tilstede med barna sine, side om side, mens man skifter på senger eller lager mat, mens man bretter sammen klær, mens man sitter i bilen, mens man spiser middag sammen eller bare sitter med en kopp kaffe og ser på ungene leke – er ikke det verdifullt?

Hverdagstid er kvalitetstid.

Selv om man ikke leker. Eller drar på kino. Eller på lekeland. Eller på sirkus, McDonalds, i skibakken eller på tivoli.

Man kommer langt med å bare være sammen!

Ta ungene med på alle oppgavene som skal gjøres – lufte hunden, dekke bordet, sette på klesvasker. Snakke om dagen, stille spørsmål, ha tid til å svare på spørsmål. Og ikke minst bannlyse alt av mobiler og internett den siste timen før legging – det er verdifullt.

Barn trenger voksne som for det aller meste er voksne, som innimellom kan finne barnet i seg og bli med i leken (selvsagt!), men som først og fremst er tilstede i livet deres.

Får du fort dårlig samvittighet for å ikke være lekende/underholdende/morsom nok?

Dårlig samvittighet?

Tvillingøyeblikk 2/2015

Sånn her er det:

Påskeharen legger eggene sine der det vokser gule blomster (og i England vokser det gule blomster over alt).

Tvillingøyeblikk 2/2015Når det er påskestengt på skoler og i barnehager må man ut stort sett hver dag og lete etter påskeegg (og i England betyr det to, noen steder tre (!) uker etter hverandre).

Når man er ute nesten hver dag og leter etter påskeegg så samler det seg opp en del sjokolade-egg både her og der.

I jakkelommer. I lekebokser. Under sofaputene.

Og et helt depot oppi sengen, selvsagt! Som man deler med tvillingbroren sin under dynen i all hemmelighet. 

Tvillingøyeblikk 2/2015

 

Rustet for fremtiden?

Cambridge er en av de mest internasjonale byene du kan komme til i Europa. Midt i denne dammen av innflyttere fra alle verdens hjørner finner jeg meg selv plaskende hver dag, stort sett sammen med andre småbarnsmødre og deres barn. Det samme gjør våre tre gutter.

Rustet for fremtiden?Det er den italienske mammaen som alltid virker litt hissig, som virvler inn gjennom skoleporten om morgenen i et forrykende tempo, som gestikulerer og prater og skjenker datteren kyss, klapp og korreks om hverandre.

Den amerikanske mammaen med medbrakt sticker-chart på lekegrupper, som praktiserer time-out fra ungene så vidt har rundet året og synes det er helt ok å la toårigen snacke fritt mellom måltidene.

Den franske mammaen. Kjærlig og omsorgsfull, men streng! Min franske venninne tar ikke fem øre for å korrigere mine barn dersom de tar seg friheter hun mener ikke er akseptable i hennes hjem, og hun er langt mer autoritær enn oss norske mammaer når det kommer til både soverutiner og måltider.

En motsetning til min libanesiske venninne, som har tro på at barn ikke bør disiplineres og «oppdras» i særlig stor grad før de fylller fire-fem år og at det viktigste før den tid er kjærlighet og nærhet.

Den greske, som viser sin kjærlighet gjennom mat. Et godt måltid er svaret på det meste – når vi feirer og er glade, når vi sørger og er triste, når vi kjeder oss eller når vi er oppspilt.

Det er den skandinaviske mammaen som gjenkjennes på ulltøy og parkdresser. Ute i all slags vær og verdsetter fysisk lek og kreativitet over formelle manerer og innordning, i hvert fall hos de yngste.

Og den engelske, med toåringen i vogn i tre plussgrader med bare legger. Som helst holder seg innendørs med ungene når det regner litt og som i ganske mange settinger foretrekker at barn «sees men ikke høres».

Det er muslimen, mormoneren, den kristne og katolikken. Alenemoren, flyktningen og den lesbiske mammaen.

I denne dammen møtes de, alle våre små gutter og jenter.

I denne dammen leker de på det mest selvfølgelige vis, som om det ikke eksisterte forskjeller, mens vi foreldre bruker energi på å diskutere, lese og gjøre oss opp en mening om hva som er «fasiten» for barneoppdragelse.

Som om det finnes en fasit!

Leken til barna våre krever ikke en gang at de snakker samme språk. I leken er det nok med et smil, med kroppsbevegelser, med mimikk. Total åpenhet. Ingen fordommer. Bare et genuint ønske om å forstå hverandre, møtes omkring en felles opplevelse og å være sammen.

Tenk om det kunne forblitt sånn!

For er det én ting som er sikkert så er det at disse guttene og jentene skal leke side om side en gang i fremtiden.

De kommer til å reise mellom land. De skal forholde seg til hverandres kultur, religion og erfaringer. De skal dele kunnskap og de skal kjempe om arbeidsplasser. De skal leve med større miljøutfordringer, mennesker på flukt, nye kriger og nye kilder til utrygghet og frykt rett utenfor stuedøren.

Hva vil gjøre dem rustet?

Hva er det disse barna trenger å ha felles? Hva er langt viktigere enn leggetid, amming eller ikke amming, påkledning, bordmanerer, samsoving eller ikke, om man går på tur i skogen eller drar på kino i helgene, om de går i barnehage eller ikke?

En skole som ser dem som økonomiske enheter der det som betyr noe er snittkarakterer og prøveresultater som de må konkurrere om med spisse albuer?

Eller en skole som først og fremst vektlegger utviklingen av hele mennesker; av kommunikasjon, åpenhet og respekt? Som gir nødvendig rom for spørsmål og undring og som bygger opp evnen til å tenke selvstendig og kritisk?

Et samfunn som forteller dem at de er verdt noe i kraft av hvordan de ser ut og hvordan de presterer på skolen, i idrettslivet eller på jobb?

Eller et samfunn som forteller dem at hvem de er for andre er viktigere enn hvem de er for seg selv? At evnen til å bygge broer og redusere konflikt, til å samarbeide og kommunisere, er viktigere enn formelle karakterer?

En tro på at de har rettmessig krav på en så stor del av kaka som de kan klare å karre til seg, ved hjelp av flaks eller dyktighet eller en kombinasjon?

Eller en tro på at verden er et bedre sted med rikdommen fordelt på flere hender og at sannsynligheten for fred øker når antallet mennesker som lever i fattigdom og nød minsker?

Foreldre som beskytter og polstrer etter beste evne i tro på at det vil gjøre dem i stand til å takle fremtidige slag?

Eller foreldre som ikke er redd for å la barna erfare nederlag og skuffelser fordi de vet at det er en del av det å være menneske og det som virkelig vil gi dem den polstringen de trenger?

Tenk om leken kunne fortsette!

Tenk om disse guttene og jentene vil fortsette å se forbi forskjellene og først og fremst tenke på hva de kan få til sammen! Tenk om de kan beholde nysgjerrigheten, åpenheten og samarbeidsviljen.

Alle vet at leken har en tendens til å miste uskylden etter hvert.

Men tenk om ikke?

Rustet for fremtiden?