Stikkordarkiv: livet

Skal, skal ikke…

Vi er i tenkeboksen. Har vært det en god stund. Vi grubler og diskuterer og planlegger og funderer. Går i sirkel. Og starter på nytt igjen.

Vi har lyst til å bli her i England lenger enn vi hadde tenkt. Det forutsetter imidlertid at en del brikker i livet vårt må falle på plass. Men noen ganger er livet dessverre sånn at brikkene ikke faller på plass før etter at man har tatt et valg!

«You can’t connect the dots looking forward; you can only connect them looking backwards. So you have to trust that the dots will somehow connect in your future.«

Steve Jobs

Når jeg ser tilbake på livet mitt til nå har jo alt falt på plass, selv de mest kaotiske og uforutsigbare og vanskelige situasjonene har vist seg å ha en mening på sikt.

Noen ganger må ta en sjanse. Stole på at det ukjente ordner seg. Eller bestemme seg for å velge det trygge og forutsigbare, der man vet nøyaktig hva man går til.

Vi kan reise hjem til en trygg jobbsituasjon, barnehageplass til alle tre guttene i en fantastisk fin barnehage, til hjemmet vårt og familien vår og til livet vårt for øvrig.

Eller vi kan utvide oppholdet vårt her. Satse på at alle brikkene legges, en etter en, etter hvert som hverdagen går sin gang. Og at vi i etterkant vil se tilbake, uansett hva som skjer, og si at «det var jo akkurat sånn det var meningen at det skulle bli!«.

Kanskje vi lurer oss selv inn i et av livets største feller: Å tro at vi har kontroll. For egentlig har man vel ikke det? Selv ikke der man velger det trygge og forutsigbare? Hva som helst kan jo vente rundt neste sving, godt eller fælt! Og da handler det vel til syvende og sist om å bekymre seg mindre og leve mer?

Det føles som jeg har sittet to måneder i en boble og plukket blader av en Tusenfryd, som jeg gjorde da jeg var liten… skal, skal ikke, skal, skal ikke, skal, skal ikke… skal?

Har du tatt noen vanskelige veivalg som har vist seg i ettertid å være rett?

Ønsker deg en fin kveld!

Skal, skal ikke...

November: Måneden for takknemlighet

Hver dag nå i november legger en amerikansk dame jeg har blitt kjent med her ut en oppdatering på facebook med hva hun er takknemlig for i dag. Det er hennes måte å feire «month of thankfulness», som avsluttes med Thanksgiving den fjerde torsdagen i november.

Måneden for takknemlighetThanksgiving er den største høytidsdagen i USA, faktisk større enn julaften, og en dag som handler om å verdsette livet og alle gavene det har å by på. Selve høytiden varer over fire dager; fra torsdag til søndag. Vi har jo ikke noen tradisjon for å holde «høsttakkefest» i Norge, men jeg synes det er en veldig fin ting!

For det er lett å glemme! Alle de små tingene vi har å sette pris på, som ofte overskygges av bekymringer og problemer eller bare ubetydelige praktiske ting. Det er fint å minne seg selv på dem. Det setter ting i perspektiv.

Her jeg sitter denne kalde november morgenen er jeg for eksempel takknemlig for knekkebrødet med brunosten jeg fikk med meg fra Norge forrige helg. De to platene norsk melkesjokolade og det fine kortet jeg så uventet fikk av kollegene mine hjemme i Oslo! Jeg er takknemlig for at ungene var glade og fornøyde i morges og kom seg av gårde til barnehagen uten stress. At hånden min blir bedre dag for dag. Og at solen skinner ute og jeg snart skal gå en tur langs elven.

Måneden for takknemlighetVi kan lære litt om hverdags-takknemlighet av ungene! De lever i nuet og setter pris på de små tingene som om det ikke fantes noe annet i hele verden! Den ekstatiske gleden over å få plaske føttene oppi en sølepytt, se et ekorn i et tre på vei hjem fra barnehagen eller spise en kjeks. Vi voksne har så mye å fylle hodet med at vi lett glemmer.

Så kanskje vi skal prøve sammen? Skrive ned én ting hver dag i hele november. Én ting som gjør nettopp denne dagen fin. Én ting verdt å sette pris på. 

Håper du får en fin helg!

Måneden for takknemlighet

Når det stormer litt i livet…

Det blåser opp til orkan her. Og jeg snakker ikke i metafor om livet mitt her altså, selv om det nesten kunne vært sånn…! Det er meldt orkan og storm i store deler av England i morgen. Ute blåser det så kraftig at det knirker i huset, og det føles best å holde seg inne under et pledd!

Når det stormer litt Men: Noen ganger stormer det litt i livet også. Vi ville ikke vært mennesker uten oppturene og nedturene som former oss. Den levde erfaringen som stråler ut av øynene på et gammelt menneske. Det er klart det ikke bare har vært en evig opptur! Alle føler seg alene i blant. Usikker og redd. Sliten og utmattet.

Da kan det være godt å kunne støtte seg til at smerte og motgang som regel er midlertidig. Enten det er hverdagslige utfordringer og problemer; i relasjoner, på jobb eller økonomisk. Eller mer alvorlige ting som sykdom og tapet av noen man er glad i.

Har man levd noen år vil man kunne lukke øynene og oppsummere hva man har vært gjennom før. Hvordan det føltes, hvordan man håndterte det og hva som kom ut av det i den andre enden. Har man et religiøst perspektiv kan motgangen og prøvelsene virke mindre sett opp mot det større bilde om at noe bedre skal komme, om ikke i dette livet så senere. Ser man det i et perspektiv uten religiøse konnotasjoner kan man tenke: «What doesn’t kill you makes you stronger«…

Det er kanskje en mening i at vi utsettes for noen prøvelser! En mening fordi det er prøvelsene som gjør oss sterkere. Tryggere. Bedre i stand til å håndtere det som måtte komme. Mer takknemlige. Eller mer ydmyke. Flinkere til å sette pris på de små tingene. Mer oppmerksom på hvordan andre har det.

Jeg skal stoppe her, før du tror at mitt brukne håndledd har ført meg inn i en dyp depresjon og tungsinn…! Så ille er det ikke fatt med meg. Ikke i det hele tatt! Jeg har det ganske så bra jeg altså, omstendighetene tatt i betraktning!

Jeg synes bare det er fint å få satt ting litt i perspektiv en gang i blant. Kjenne litt på hvor liten jeg egentlig er i det store bildet, og at det selv om det kan virke som skjebnen leker litt med en noen ganger så har ting en tendens til å falle på plass over tid. Jeg har tillit til at det løser seg til det beste!

Det er snart på tide å krype til sengs her, og håpe på at stormen som er meldt ikke kommer…

Ønsker deg en riktig fin søndags kveld!

Når det stormer litt...

Omtanke som varmer!

Jeg kjente det første akutte stikket av hjemlengsel for tre dager siden. En tidlig grå morgen, på vei til barnehagen med tre små gutter, som endte i fall på sykkel, brukket håndledd og sykehusbesøk.

Jeg har ikke hatt tid til å kjenne ordentlig på det før. Ikke hatt så stor grunn til det heller, for livet har jo vært bra de siste to månedene! Intenst og slitsomt, men spennende og fint også. Men så plutselig smalt det.

Omtanke som varmerJeg kom hjem fra sykehuset med armen i gips og full av smertestillende. Jeg gråt noen tårer på sykehuset, først og frems av smerte. Men så begynte hodet liksom å innrette seg så praktisk som man bare må i en sånn situasjon. Tankene kvernet på hvordan vi nå skal løse hverdagen.

Vi har guttene i barnehage to dager hver, men jeg har fortsatt en eller flere av dem hjemme med meg hver dag unntatt onsdager. Også i helgene, når mannen min må få studert noen timer. Vi har jo ikke familie her, og mannen min har et så intenst studieopplegg at det ikke er mulig for ham å komme hjem før nærmere ungenes leggetid hver dag.

Hvordan håndterer man tre så små barn med én arm? Bleieskift. Av- og påkledning. Inn og ut av vogn. Hjelping og bæring. Og alt annet av husarbeid og praktiske ting. Sakte men sikkert begynte det å synke inn at dette blir hverdagen i seks uker fremover. At vi kommer til å trenge hjelp. Ekstra barnehageavlastning. Barnevakt hjemme. Et budsjett som sprenges og oppsparte midler som kommer til å fly ut av vinduet…

Jeg kom hjem, satte meg ned og åpnet skjermen. Og da brast det! Tårene bare rant. Da jeg så all omtanken fra alle de jeg har blitt kjent med her på så kort tid, på facebook og på sms, var det som å stikke hull på en ballong. Så mange som ville hjelpe, med barnepass, med middagslaging, med besøk, hva det måtte være! Folk som er hjemme med barn selv, langt hjemmefra, og som har like travle dager som meg. Og folk uten barn, som bare ønsket å bidra.

Takknemlig er ordet!! Takknemlig for den fantastiske hjemmelagede middagen og de nydelige ingefærkjeksene som en mamma fraktet gjennom hele byen med to små jenter i vogn. For hjelpen jeg fikk til å hente guttene i barnehagen og ta dem til den oppsatte legetimen. For kortet som storebror hadde med seg fra barnehagen. For all annen omtanke, også fra familie og venner hjemme. Og ikke minst for min snille mamma som satte seg på flyet og kom på helgebesøk!

Så lite som egentlig skal til for at man føler seg litt bedre! Vi fikk reddet eksamenen til mannen min i dag, og vi skal komme oss over den første kneiken. En dag av gangen!

God helg til deg!

Omtanke som varmer

Skjønnheten i kaoset

Noen musikkperler har fått ny mening etter at jeg fikk barn. Hver gang jeg hører «Landslide» av Fleetwood Mac får jeg et ønske om å bare holde denne tiden fast, akkurat sånn som den er nå, med alt kaoset, for jeg vet jo at den forsvinner.

Stevie i Fleetwood Mac skrev visstnok teksten til sin syke far. Mange har også tolket den som en henvisning til et samlivsbrudd, som en tekst fra mor til barn som er blitt store og flytter hjemmefra eller bare om det å miste noen man er glad i. Det kan være alt sammen, tror jeg. Tider forandrer seg, endring er en del av livet, noe vi må gjennom. Teksten minner meg uansett på øyeblikkets verdi. For plutselig er det borte.

Oh, mirror in the sky
What is love?
Can the child within my heart rise above?
Can I sail thru the changing ocean tides?
Can I handle the seasons of my life?

Well, I’ve been afraid of changing
‘Cause I’ve built my life around you
But time makes you bolder
Children get older
I’m getting older too

Tiden går fort! Det er en floskel, men ikke mindre sant av den grunn. Alle dagene som går over i hverandre av nattevåk, hyl og skrik, latter og glede, knall og fall, matlaging og husarbeid, henting og levering, logistikkutfordringer og forsøk på å få tidskabalen til å gå rundt…

Og så plutselig, i et kort øyeblikk, ofte når jeg minst venter det, så kan jeg bli overveldet av det fine i dette kaoset.

Fin fredag ønskes deg!