Stikkordarkiv: livskvalitet

Luksusfølelse

For en luksus å kunne sitte ved enden av et spisebord og se gjennom to åpne dører rett ut til en liten hage! Kunne sitte med kaffekoppen og betrakte katten som kommer på et daglig besøk og det lille ekornet som løper langs kanten av hagegjerdet.

LuksusfølelseFor en luksus å ha en gang å henge av seg yttertøyet i! En egen stue å se på tv i. Et bad med badekar. Et eget kjøkken å lage mat i.

For en luksus å høre lyden av barneføtter som løper rundt og rundt på gulvet mellom rommene! Kunne lukke øynene for kaoset inne på lekerommet. Ha nok plass til gjester.

Vi setter definitivt ekstra pris på sånt nå, etter å ha bodd på et minimum av plass og komfort i ett år! Alt i alt en grei erfaring, selv om jeg ikke vet om jeg hadde orket akkurat den leiligheten i ett år til.

Det var sånn det måtte være for at vi skulle kunne reise til utlandet, leve på studielån og sparepenger i ett år og for at at jeg kunne være hjemme i ulønnet permisjon til tvillingene fylte to år. Det er en ganske så god erfaring å ha med seg at man kan klare det meste, bare man innstiller seg på det. Og det er jo også en fordel at det meste etterpå blir bedre!

Akkurat nå føles det som vi har flyttet inn i et palass.

God tirsdag til deg!

Luksusfølelse

Hverdag i balanse

Mandag morgen, og en av de første dagene som forteller at høsten har kommet til Cambridge også. Sterke farger, kald og klar luft som i løpet av dagen fremdeles kommer opp i tyve grader.

Hverdag i balanseVi rusher av gårde, jeg og de tre guttene og hunden, for å levere storebror på skolen kl 0845. Jeg drar hjem igjen med tvillingene og rydder bort litt morgenkaos, setter på og henger opp en klesvask og smører niste. Finner frem sparkesyklene til guttene, slenger vesken med ekstra klær og mat og drikke over skulderen og låser døren. Neste stopp: Lekegruppe.

Vi har god tid denne mandagen og får tatt en snartur innom matbutikken. Setter oss på en benk i parken og spiser litt frukt mens vi venter på at lekegruppen skal åpne. De to guttene mine babler om alt de ser og dingler med bena.

Det er i sånne øyeblikk jeg tenker: Jeg er heldig!!

Hverdag i balanseDet er deilig å jobbe igjen. Sette seg på sykkelen om morgenen og dra av gårde uten andre å tenke på enn seg selv. Ta på seg litt ordentlige klær. Bruke hodet på en annen måte. Jobben gir avbrekk og variasjon i hverdagen, som ellers er fullpakket med husarbeid, megling, klesskift, frakting til og fra skole, lekeplasser og lekegrupper, matlaging og lufteturer med hunden.

Men jeg er glad jeg har en deltidsstilling og fortsatt har masse tid med guttene!

Det handler om balanse. Gang på gang slår det meg hvor viktig akkurat det ordet er for meg!

Dagene er fullpakket. Men de har balanse. Balanse mellom jobb og familie, mellom hjemmelagede måltider og lettvinte løsninger, mellom fysisk aktivitet og hvile, mellom plikter og egentid, mellom stress og tid til å reflektere.

Vi har en tendens til å sette likhetstegn mellom verdi og produktivitet i betydningen alt som genererer penger i vårt samfunn.

Vaskehjelpen og barnehagen tar seg av den annenrangs jobben det er å gjøre husarbeid og passe (egne) barn, mens vi selv er ute i «den virkelige verden» og tjener penger. Samtidig som vi stresser oss syke over alt vi skal prestere. På de områdene som har samfunnsmessig verdi, vel og merke, ikke nødvendigvis på det som er viktigst for oss selv og våre nærmeste.

Dagene mine er like (om ikke mer) produktive enn de noen gang har vært, selv om verdien i kroner og øre er vesentlig mindre for øyeblikket. Når jeg setter meg ned i sofaen er klokken som regel blitt ni, og det er ikke så mye igjen av kvelden.

Men dagene gir mening. Det er verdifullt nok for meg.

Hvordan er din hverdag? Er du «i balanse»?

Fin mandag til deg!

Hverdag i balanse

Prosjekt uperfekt: Kult eller kleint?

I år er det trendy å fortelle om alle dine mislykkede forsøk på å oppdra ungene dine, at du serverer familien ferdigmat tre dager i uken og at du lar oppvasken stå til det ikke er mer plass på benken. Da er du nemlig akkurat passe laidback til at jeg kan føle meg vel. Sånt liker vi her til lands!

Lever vi i en kultur som har altfor stor fokus på vellykkethet og suksess? Ja. På alle arenaer av livet. For alle aldersgrupper. Ungdommer, foreldre, besteforeldregenerasjonen. Det er kjedelig. Det har store konsekvenser. Depresjoner er økende i vår del av verden og stress og utbrenthet er kjente folkesykdommer.

Er kronisk dårlig samvittighet folkelidelse nummer én? Jepp. Dårlig samvittighet for å ikke strekke til, ikke være flink nok, ikke være god nok, ikke være snill og tålmodig og vakker og tilstedeværende nok.

Sånn sett er Per Fugellis oppskrift «Gi blanke faen og få et bedre liv» er en resept mange med fordel kunne benyttet seg av! Vi trenger også en åpenhet om at ting ikke alltid er en dans på roser, at livet handler om oppturer og nedturer og at det er greit å ikke få til alt.

Men hva sier det egentlig om vår kultur at vi har behov for å se andres utrente kropper eller skitne oppvask for å føle oss mer «normale» selv? Eller motsatt, at vi går i kjelleren over å høre om andres suksess?

Jeg er så lei av alle ytterpunkter og svart-hvitt-fremstillinger i medier! Både det perfekte og det uperfekte.

Jeg lar meg verken inspirere av mødre som forteller at boot-campen som startet tre dager etter fødselen ga dem kroppen tilbake etter en måned eller mødre som stolt forteller at de lar ungene klatre i møblene og spise nugatti på skiva hver dag fordi de ikke gidder å bruke energi på å si nei.

Ingen av delene er særlig representativt. Ingen av delene er spesielt inspirerende eller motiverende.

De aller fleste (vil jeg tro) befinner seg et sted midt imellom komplett kaos og total perfeksjonisme. Hvorfor er det ytterpunktene som skal måtte fremheves for at den store hopen av oss skal trekke et lettelsens sukk:

«Ahhhh, jeg er normal. Jeg er god nok. Jeg duger.»

Det er selvsagt ålreit innimellom å høre at det ikke bare er mine unger som hyler når de ikke får viljen sin, som tegner på møbler med sprittusj eller bruker en time på å sovne om kvelden. At andre enn meg sliter med sokker som forsvinner og hundehår som ligger som et filtteppe på parketten to timer etter at det ble vasket. At også andre stiller spørsmål ved hvor streng man skal være, eller hvor mye man skal gi etter, og innrømmer at man tidvis føler seg både sårbar og usikker i foreldrerollen.

Men til syvende og sist er det jeg som må sette standarden for mitt liv! Finne min balanse. Hva jeg har energi til, hva jeg synes er viktig og hva jeg ønsker å prioritere. Jeg ønsker ikke å velte meg i andres mislykkethet for å få bekreftelse på hvem jeg er.

Hele det der prosjektet gir meg bare en uggen følelse av at vi er på helt feil spor. At vi behandler symptomer og ikke årsaker.

Symptomer på et samfunn med krav om å være konstant pålogget, deltakende og engasjert. Bo fint, kle seg fint, te seg fint. Være en god kollega, venn, foreldrer, sønn/datter, barnebarn. I alt stresset vårt får vi dårlig samvittighet for ikke å strekke til. Og vi kan jo ikke strekke til, på alle arenaer, til samme tid! Da kommer behovet for å føle seg bedre.

Det er naturlig å sammenlikne seg med andre. Det gjør oss til mennesker!

Men er resepten på vårt oppjagede prestasjonssamfunn å skape en konkurranse om å være mest mulig avslappet, rotete, utrent, likegyldig og flink til å gi f…? Et samfunn der det plutselig ikke er lov til å vise at man er flink til noe, sette noen klare mål for seg selv eller si at man ønsker det beste for ungene sine, hva enn det måtte være?

Jeg skulle ønske vi kunne snakket mer om balanse!

Mellom famileliv og jobb. Mellom en sunn, sterk og frisk kropp og en som bærer preg av et liv. Mellom et balansert, sunt og næringsrikt kosthold og dietter og fråtsefester. Mellom en aktiv hverdag preget av glede ved å bruke kroppen og et manisk treningsregime for å oppnå et virkelighetsfjernt ideal. Mellom et rent, ryddig og koselig hjem og totalt kaos. Mellom barneoppdragelse som krever at jeg sier nei, setter klare grenser og har regler og en som krever det uoppnåelige.

Vi kan heldigvis velge hva vi vil bruke tiden vår på.

Hvilke kilder vi skal hente vår inspirasjon og følelse av mening fra. Hvor mye tid vi skal bruke på å lese interiør, mote – og matblogger eller nyheter, aviser og bøker. Hvor mange fritidsaktiviteter vi selv og ungene skal være med på. Om det oppussingsprosjektet er nødvendig eller om vi skal utsette det. Om vi skal involvere oss i frivillig arbeid, religion eller meditasjon. Leve enklere og jobbe mindre i perioder eller kjøre på med alt det koster oss.

Vi burde ikke måtte se til naboen. Verken for å bli misunnelige på hans perfekte hjem eller for å føle oss bedre over hans håpløst uoppdragne unger. Vi burde vite at vi er gode nok akkurat som vi er.

Hva mener du om «prosjekt uperfekt»? Kult eller kleint?

Fin mandag til deg!

Prosjekt uperfekt: Kult eller kleint?

Skal, skal ikke…

Vi er i tenkeboksen. Har vært det en god stund. Vi grubler og diskuterer og planlegger og funderer. Går i sirkel. Og starter på nytt igjen.

Vi har lyst til å bli her i England lenger enn vi hadde tenkt. Det forutsetter imidlertid at en del brikker i livet vårt må falle på plass. Men noen ganger er livet dessverre sånn at brikkene ikke faller på plass før etter at man har tatt et valg!

«You can’t connect the dots looking forward; you can only connect them looking backwards. So you have to trust that the dots will somehow connect in your future.«

Steve Jobs

Når jeg ser tilbake på livet mitt til nå har jo alt falt på plass, selv de mest kaotiske og uforutsigbare og vanskelige situasjonene har vist seg å ha en mening på sikt.

Noen ganger må ta en sjanse. Stole på at det ukjente ordner seg. Eller bestemme seg for å velge det trygge og forutsigbare, der man vet nøyaktig hva man går til.

Vi kan reise hjem til en trygg jobbsituasjon, barnehageplass til alle tre guttene i en fantastisk fin barnehage, til hjemmet vårt og familien vår og til livet vårt for øvrig.

Eller vi kan utvide oppholdet vårt her. Satse på at alle brikkene legges, en etter en, etter hvert som hverdagen går sin gang. Og at vi i etterkant vil se tilbake, uansett hva som skjer, og si at «det var jo akkurat sånn det var meningen at det skulle bli!«.

Kanskje vi lurer oss selv inn i et av livets største feller: Å tro at vi har kontroll. For egentlig har man vel ikke det? Selv ikke der man velger det trygge og forutsigbare? Hva som helst kan jo vente rundt neste sving, godt eller fælt! Og da handler det vel til syvende og sist om å bekymre seg mindre og leve mer?

Det føles som jeg har sittet to måneder i en boble og plukket blader av en Tusenfryd, som jeg gjorde da jeg var liten… skal, skal ikke, skal, skal ikke, skal, skal ikke… skal?

Har du tatt noen vanskelige veivalg som har vist seg i ettertid å være rett?

Ønsker deg en fin kveld!

Skal, skal ikke...

Kunsten å være tilfreds

Kan vi lære oss selv og barna våre å være tilfreds? «Jakten på lykken» er kanskje et av vårt samfunns største utfordringer. Vi omgis av overflod og materielle fristelser på alle kanter. Mye er oppnåelig, og mye vil gjerne ha mer. Vi lever i sammenlikningens tidsalder. Hvor enn vi er skulle vi helst vært et annet sted. Bare tenk:

Du kjører til jobb og registrerer alle de fine husene du heller skulle ha bodd i. Sitter i et møte og tenker at «den forfremmelsen kollegaen min fikk i forrige uke hadde søren meg jeg fortjent!«. Du kjøper deg en ny laptop og finner noen dager senere ut at du kunne kjøpt en bedre modell. Skaffer deg en ny jakke og begynner umiddelbart å lete etter et par nye sko. Kjenner du deg igjen?

“Be thankful for what you have; you’ll end up having more. If you concentrate on what you don’t have, you will never, ever have enough”

– Oprah Winfrey

Kan vi lære barna våre å være tilfredseStadig vekk skrives det i mediene om «lykkeformelen». Og forskning har vist oss at lykke faktisk langt på vei er noe vi kan bestemme oss for å oppnå, gjennom å endre måten vi tenker på. Men alle som har prøvd vil nok skrive under på at det må være omtrent det vanskeligste prosjektet man kan begi seg ut på!

Jeg tror samfunnet vi lever i effektivt motarbeider vår evne til å være tilfreds. Og jeg ønsker at denne evnen er noe barna mine skal ha med seg i bagasjen. Men hvordan kan vi lære oss å være tilfreds, og gjennom det videreføre det samme til barna våre?

1. Som det står i sitatet over: Ved å vise takknemlighet. Gjør det selv, og gjør det sammen med barna. Mange av oss synger eller ber kveldsbønn til leggetid: «Kjære Gud jeg har det godt, takk for alt som jeg har fått». Kanskje vi kan snakke mer med barna våre etter hvert som de blir eldre om hva vi har å være takknemlig for og hva det betyr å være takknemlig?

2. Ved å sette pris på tingene du har! Lær barna at ting har en verdi. At det er dumt å kaste lekene eller å lage riper i bordet, for å si det banalt. Ting er ikke «bare ting» som kan erstattes så fort det blir ødelagt.

3. Ved å unngå kjøpefellen, for eksempel ikke kjøpe leker og ting utenom bursdager og jul. Det er ikke lett! Jeg står ganske ofte med eldstemann i butikken og tenker «åh, kanskje jeg bare skal kjøpe med den bilen der, så kjøper jeg meg litt fri i ettermiddag…» Heldigvis klarer jeg som regel å svare «ja, se på den du, den var fin! Den kan du ønske deg til bursdagen din!».

4. Ved å lære barna at ingen er ufeilbarlige, og at de blir sett, forstått og elsket uavhengig av prestasjoner. Ikke vær redd for å si unnskyld og vise svakhet overfor barna dine. Gi ros for hvem de er og det som virkelig er bra, men ikke vær redd for å gi kritikk der det trengs. Det sies at de siste tiårs generasjoner har vokst opp i en selvtillitskultur som har vært så opptatt av å rose på alle bauer og kanter at man har unnlatt å ta tak i det som ikke er bra, av frykt for å bryte ned selvbildet til barna. Presset på å være «perfekt» i dag er enormt. Motgang og nedturer er en del av livet, og det er vanskelig å være tilfreds med tingenes tilstand hvis man hele livet har fått høre at man er unik og spesiell og kan oppnå hva det enn måtte være (gjerne uten å jobbe for det).

5. Ved å være tilstede. Gjør barna oppmerksomme på små ting du setter pris på (solen som skinner, nystekte boller, en fin regnbue), si det til dem (og deg selv!) når du har det fint, legg bort telefon og laptop rundt middagsbordet og når du leker med ungene og vær aktivt tilstedeværende i samtalen. Igjen – lettere sagt enn gjort!

6. Ved å bli bevisst hva som gir deg en følelse av glede. Praktiser det så ofte du kan og la barna ta del i det. Kanskje det er natur og friluftsliv? At familien er samlet rundt middagen? Lage mat? Hagearbeid? Lese bøker? Lytte til musikk?

7. Slutt å sammenlikne! Ha ha. Never gonna happen! Men like fullt: Verdt å prøve?

Er du opptatt av kunsten å være tilfreds? Prøver du å formidle noe av dette til barna dine?

Les gjerne også: Jakten på lykkenSårbar helse? og En generasjon med for mye selvtillit? 

God torsdag til deg!