Stikkordarkiv: livsstil

Lett på tå

For noen måneder siden ga en mamma på skolen til storebror meg en utfordring. Hun spurte om jeg ville begynne på ballett. Klassisk ballett, for voksne.Ballerinasko

«Hæ?!» sa jeg først.

Jeg har ikke hatt ballettsko på føttene siden jeg var tretten år. Jeg husker knapt noen ting. Jeg har født tre barn og er ikke akkurat smidig som en gummistrikk, og dessuten fristet ikke tanken på å iføre seg ballettdrakt og strømpebukser i all offentlighet nevneverdig.

Jeg tenkte på det et par uker.

Og så grublet jeg på det en ukes tid til.

Og så konkluderte jeg med: «Hvorfor ikke?!»

Første timen følte jeg meg som en elefant i glasshus. Det var litt absurd! Da musikken kom på var jeg tretten år igjen, i omtrent tre lykkelige sekund, inntil kroppen  ga meg en ubehagelig vekker av å ha blitt over to tiår eldre…! Kræsj. Tyngdekraften er en brutal fysisk lov!

Men sakte, men sikkert kom øvelsene tilbake. Sånn noen lunde i hvert fall.

Vi er en gjeng på 12-15 damer fra begynnelsen av tredveårene til opp mot seksti. Noen har danset hele livet, de fleste sluttet et sted i oppveksten og noen er helt ferske.

Det ser ikke akkurat ut som Nasjonalballetten.

Forrige gang utbrøt en av oss frustrert: «Hvorfor ser det ut som jeg holder på å tisse på meg hver gang jeg gjør de hoppene?!»

Haha! Jeg tipper halvparten (i hvert fall av dem som har gått gravid to-tre ganger) tenkte: «Jeg ikke bare ser ut som det – det føles sånn også…!»

Ballettdrakten har jeg droppet, og inntil videre nøyd meg meg med de slitte løpetightsene mine og en løs overdel.

Men innimellom fotballer og drager og dinosaurer og turer på lekeplassen har ballerinaskoene i skuffen på soverommet blitt en slags marengs-lignende, fnisete, lett-på-tå, rosa hemmelighet som denne guttemammaen gleder seg til å finne frem hver mandag kveld så hun kan føle seg tretten år igjen.

Det er aldri for sent!

Drømmer du om å gjøre noe som du ikke helt tør å kaste deg ut i?Ballerinasko

Livet før superdiettene

Jeg var 14 år i 1993. Jeg kunne glatt spise fire brødskiver med jordbærsyltetøy til lunsj og poteter og grønnsaker var fast innslag til de fleste middager. Jeg gikk på skolen, jeg dro på ballett og på turning. Jeg gjorde lekser og jeg var sammen med venninner.

Jeg så meg i speilet, lurte (som alle fjortenåringer) på om jeg var tynn nok og tenkte innimellom at jeg kanskje skulle slutte å spise godteri (eller i hvert fall spise litt mindre av det).

Livet før superdietteneDet var livet før lavkarbo.

Det var livet før supermat, super-smoothies og tarmskylling.

Før 5:2-diett, grønnkarsediett, grapefruktdiett og luftdiett (?!)

Det var før brød, poteter og pasta ble bannlyst og halve befolkningen ble ble «laktoseintolerant» og fikk «glutenallergi» over natten.

Det var før sukker og gluten fikk skylden for atferdsforstyrrelser, humørsvingninger, autisme og ti tusen diffuse symptomer som ingen lege eller vitenskapsmann har klart å koble til verken sukker eller gluten.

Det var før blogger, instagram og twitter (det var faktisk før internett, haha!)

Det var den gangen vi forholdt oss til helsemyndighetenes kostholdssirkel og «5 om dagen» og ikke tenkte så innmari mye mer på den saken.

Sett bort fra nittitallsklærne og de kjipe hårfrisyrene tror jeg ikke vi var så veldig annerledes enn fjortenåringer i dag. Men verden rundt oss var ganske ulik!

Åh, så glad jeg er for at jeg fikk nyte jordbærskivene mine med god samvittighet da jeg var fjorten!

At jeg ikke måtte fylle hodet mitt med alger, hvetegress, stevia og kaloritabeller i tillegg til alt det andre jeg hadde å tenke på (og det var mye, selv på nittitallet!).

Jeg er ikke fjorten, like aktiv og med en skyhøy grunnforbrenning lenger. Det faller seg naturlig å erstatte noen raske karbohydrater med fisk, kjøtt og grønnsaker, og et blikk på vekten får godis-inntaket til å begrenses litt av seg selv.

Men kjære mammaer (og pappaer) – la oss gå sammen om å bevare fornuften og matvettet! Det trenger ikke være så komplisert, vel?

La oss vise at mat er sosialt, mat er å bruke sansene, mat er allsidig, mat er nytelse og mat er nødvendig!

La oss droppe de kritiske speilseansene, de absurde diettene, kommentarene om lårene som er tjukke og strekkmerkene på magen (særlig foran ungene!).

La oss vise dem at vi heller holder oss aktive, friske og glade med en kilo eller to «for mye» enn å gjøre maten vi spiser til en presisjonsvitenskap!

Så klart det finnes mange mennesker som av ulike årsaker er ekstra sensitive for blodsukkersvingning, som må passe ekstra på vekten eller som har en matintoleranse – diagnostisert av en lege. Så klart man bør passe på sukkerinntaket og regulere kalori-inntak etter uttak.

Men for en familie med aktive, friske medlemmer skal (tro det eller ei!) helsedirektoratets kostholdsråd fremdeles være til å stole på:

Et variert kosthold med mye grønnsaker, frukt og bær, grove kornprodukter og fisk, og begrensede mengder bearbeidet kjøtt, rødt kjøtt, salt og sukker.

Mine tre aktive gutter får servert både pasta og poteter, flere ganger i uken. Med grønnsaker som obligatorisk innslag på tallerkenen, selvsagt.

Og et saftig sjokoladekakestykke (med sukker!) i ny og ne. Punktum!

Ergrer du deg også over alle spesialdietter og «bannlysning» av helt vanlige matvarer?Livet før spesialdiettene

 

De egentlige grunnene til at vi bør trene

Dette er fra en mamma til en annen. Ikke for å gi dårlig samvittighet, ikke for å gi en oppskrift på hvordan du kan gå ned ti kilo på fire uker. Ikke for å gi enda et inntrykk av at veien til et lykkelig liv handler om kontroll og perfeksjon.

De egentlige grunnene til å treneAkkurat dette med aktivitet er noe jeg brenner for! Jeg vokste opp med foreldre som har hatt fysisk aktivitet som en stor del av livet både yrkesmessig og på fritiden.

Å sitte i salen mens mamma hadde timer som instruktør var like naturlig for meg og søsteren min som å sitte rundt kjøkkenbordet og spise boller (vi gjorde det også, altså!). Og i mange år jobbet jeg som instruktør selv, ved siden av studiene. Fysisk aktivitet kommer nok alltid til å ha en betydning i livet mitt.

Jeg trenger neppe ramse opp alle de helsemessige grunnene til å være aktiv. Myndighetene minner oss stadig om «minimum en halv time om dagen», og vi vet at i vår del av verden er konsekvenser av overvekt og inaktivitet i ferd med å bli enorme.

Fysisk helse henger også tett sammen med mental helse, og regelmessig aktivitet kan forebygge depresjon og andre lidelser. Disse tingene bør jo alene være grunn nok til at vi får på oss løpeskoene!

Men det er vanskelig! Det er vanskelig å finne motivasjon og det er vanskelig å sette av tid. Det er vanskelig å erstatte dårlige vaner med nye, gode vaner. For mange er det noe som gir konstant dårlig samvittighet og som skyves bak i bevisstheten med en unnskyldning om at det ikke passer helt inn i livet akkurat nå. For andre er det noe som kommer og går; perioder med strenge dietter og trening som avløses av perioder med (mye) mathygge og slappere treningsvaner.

Vi kvinner er særlig flinke til å sette oss selv til side for å ta oss av alle andre. Mann, barn, interiørprosjekter, jobb, utvidet familie, venner… det meste har en tendens til å komme foran oss selv.

Så hvor skal vi ta tiden fra til å trene? Hvordan finne motivasjon, inspirasjon, energi?

Se for deg at kroppen din er huset du bor i. At lyset skinner i vinduene, at det er harmoni og balanse, at det er et fint sted å være. Et sted der du blomstrer, der familien din trives og venner har lyst til å komme på besøk.

Og motsatt: Et nedslitt, falleferdig hus som har blitt vanskjøttet over flere år. Der elektrisiteten skurrer, det er kaldt og ukoselig og ingen – aller minst deg selv – trives.

Jeg tror vi altfor ofte henter motivasjonen på feil sted! Et ønske om å gå ned fire kilo innen sommeren. Bli kvitt cellulittene. Endelig kunne bruke den buksen som passet så fint før. Vektreduksjon kan så klart være en positiv bi-effekt av en livsstilsendring, og et legitimt utgangspunkt for å gjøre endringer! Men hva skjer når kiloene er borte?

Den egentlige motivasjonen til å holde oss i form bør ikke komme utenfra! Det bør ikke handle om kiloer eller et forvrengt samfunnsideal som forteller hvordan vi «bør» se ut. Faktisk heller ikke «fordi helsemyndighetene sier det».

Den bør komme fra hjertet!

Fordi vi har blitt gitt den kroppen vi har i gave, og vi vet den fortjener at vi behandler den godt!

Fordi vi ønsker energi og styrke til å leke med barna, gå tur med hunden og gjøre husarbeid.

Fordi vi vet at aktivitet løser spenninger og får tankene til å flyte og finne nye veier.

Fordi vi vet at ting ofte ser annerledes når vi har vært i aktivitet. Et stort irritasjonsmoment kan plutselig fremstå som en bagatell, og den vanskelige samtalen vi har utsatt virker lettere å ta.

Fordi vi blir glade!

Fordi vi sover bedre!

Fordi vi føler oss bedre!

Fordi aktivitet kan gi unike opplevelser – i naturen, med venner, ved å mestre

Fordi vi blir bedre partnere og mammaer når humøret er stabilt og tålmodigheten rekker lenger.

Fordi vi er rollemodell for barna (kanskje særlig døtrene) våre ved å vise at vi finner glede i å bruke kroppen vår. Barn som har vokst opp i et aktivt hjem får sunnere kroppsoppfatninger og blir mest sannsynlig aktive selv.

Fordi familien vår fortjener at vi holder oss så friske som utgangspunktet vårt tillater!

Fordi vi, når vi bruker alle disse argumentene for å holde oss aktive, forteller oss selv og omgivelsene at vi er glad i oss selv og i dem.

Med den rette (indre) motivasjonen for et aktivt liv er sannsynligheten større for at man holder seg der. Fordi man kjenner at kropp og helse handler om så utrolig mye mer enn kilo.

Jeg kan ikke huske noen gang å ha «skrudd av» trening helt. Men det har svingt litt og vært faser hvor det har vært lett å trene og tunge faser hvor jeg har måttet gi meg selv et spark (eller fem) bak. Erfaringen min har lært meg at det særlig er på de tyngste dagene at jeg trenger det mest.

Typen aktivitet og ambisjonsnivået har også måttet justeres med svangerskap og en hektisk hverdag med tre barn på under to år. De siste fire årene har jeg for eksempel ikke satt foten min på et treningssenter. Å komme meg til og fra et senter tre kvelder i uken har vært å legge listen for høyt.

Det har i stedet handlet om å tenke at litt er nok!

Øvelser for å holde bekkenet såpass i sjakk at jeg kunne komme meg ut av sengen da jeg var gravid med tvillingene. To babyer i vognen, musikk på øret og gå av gårde i høyt tempo. En halvtimes løpetur etter legging. Noen øvelser foran tv-en eller webtrening på kvelden. Ta med ungene til parken på andre siden av byen så jeg vet at jeg må gå litt ekstra. En tur med hunden.

Livsstil og helse bør ikke være enda et område vi kvinner skal perfeksjonere og vise vår vellykkethet på! Det bør handle om å ta vare på oss selv, gi oss selv et pusterom, kjenne gleden ved å være frisk og ved å ha balanse i livet.

Kommer du på flere gode grunner til å holde deg aktiv? Er du så aktiv som du skulle ønske? Synes du det er vanskelig å finne motivasjon?

Fin tirsdag til deg!

De egentlige grunnene til å trene