Stikkordarkiv: mammarollen

Trøtt januar

Hvor trøtt er det mulig å bli før man tipper over til å bli utilregnelig?!

Når mobiltelefonen ligger i påleggsskuffen? Når man sovner midt i «bæ, bæ lille lam» eller når man møter opp for å hente tre gutter på skolen og får beskjed om at de er ferdige om en time?

Vi hadde fire gode måneder, jeg og lillesøster.

Det var rene bryllupsreisen, med en baby som sov nesten hele natten (med én eller to amminger) fra hun var fem uker.

Takk og lov! Etter tvillinger føltes det meste som en lek. Å få en sånn sovebaby var ren og skjær luksus!!

Så tok det brått slutt.

Vinteren kom, og med den kom forkjølelsene. Og tenner. Og nye forkjølelser. Hvetebrødsdagene var offisielt over.

Nå husker jeg hvorfor jeg knapt husker noe fra babytiden med tvillingene! Søvnmangel legger et slør over de mest banale funksjonene.

Kaffemaskinen går for fullt mens lillesøster på åtte måneder bruker dagene til å suge til seg det hun kan av inntrykk:

_mg_3723

Putte ting oppi en boks. Ta de ut igjen. Repeat.

Gjemme seg under et håndkle. Titt-tei! Igjen. Og igjen. Og igjen.

Trykke på sauen: Bæ-bæ. Trykke på kuen: Mø-mø.

Synge Lille Petter Edderkopp og Bake Kake Søte og Twinkle, twinkle little star.

Ut på trilletur. Lekegrupper. Kaffe-treff. Takk og lov for andre mammaer!

Små fingre som leker med fingrene mine mens hun ligger ved brystet. To tenner og en liten rynke på nesen når hun smiler. Hvinende gledeshyl og babling i ett kjør. Lubne tær inni munnen på stellebordet. Våte kyss i hele ansiktet. 

Ammetåke. Baby brain. Irritabel, glemsk, treg og lettrørt.

Tom i hodet men full i hjertet!

Mammaperm-hilsen til deg fra meg!

_mg_3592

Guttemammaer, klapp på skuldrene!

En bekjent av meg fortalte forleden om dagen at hun hadde hatt med sine to jenter:

Den ene hadde lagt seg under en haug med kosedyr og drukket fra den lille koppen man heller vann i strykejernet med. Den andre hadde tømt hundematen ut over gulvet i et forsøk på å gi hunden deres mat.

«De var helt gærne» sa hun lattermildt og himlet med øynene.

«Hæ?» tenkte jeg. Det der høres jo ut som en god dag hos oss!

Jeg vet det er feil å sammenlikne. Og jeg vet det finnes rolige gutter og veldig aktive små jenter. Men seriøst: Alle skulle prøvd en dag i en guttemammas sko (i hvert fall til dem med tre-fire smågutter)!!

I går hadde jeg alle fire ungene hjemme alene fra ettermiddagen og ut kvelden.

Mens guttene var overlatt til seg selv i hagen i fem minutter hadde de klart å flytte omtrent tjue svære steiner fra blomsterbedet oppi badebaljen på den andre siden av hagen.

Mens jeg ammet lillesøster og trodde de lekte fredelig oppe på rommet sitt hadde de dratt ut alle papirene på kontoret til pappaen sin og tatt seg friheten til å leke laserpistol med det tekniske (dyre!) utstyret han bruker i jobben sin.

Under badestunden hadde de stupekonkurranse fra badekarkanten og da jeg kom inn var det mer vann på gulvet enn oppi badekaret.

Da jeg kom inn på soverommet deres fant jeg alle klærne deres dratt ut over gulvet og omtrent hundre kleshengere stablet opp inni skapet og under sengen.

Listen kunne fortsatt i det uendelige…

Jeg føler noen dager at jeg ikke gjør noe annet enn å løpe etter med hjertet i halsen og avverge katastrofer, og føler meg som verdens sureste, kjeftesmellende furie av en mamma!

Jeg elsker de energiske, gærne, fantasifulle, støyete guttene mine.

De driver meg til vanvidd noen ganger, men da holdes jeg oppe av tanken på at all denne energien en dag vil kanalisere seg ut i noe skikkelig bra!

Og heldigvis er det ikke fullt kaos absolutt hele tiden.

Som når de bygger lego i evigheter og kommer løpende for å vise meg de mest kreative konstruksjonene. Når de spør om å få sitte med lillesøster på fanget. Eller her om dagen, når begge tvillingene kom og la armene rundt beina mine og sa «jeg eeeellllsker deg»!

Men det er ikke tvil om at små gutter har et til tider stort energinivå, og det kan kreve en god dose mamma-tålmodighet å henge med i svingene!!

Jeg er sikkert ikke den eneste som har følt at denne verdenen av brøling, lekeslossing, kappløping, klatring, kasting og utforsking kan være vanskelig å relatere seg til noen ganger.

Men hold ut guttemammaer! Jeg synes vi skal gi oss selv et klapp på skuldrene.

Verden ville vært et kjipt sted uten alle de fantastiske mennene (og pappaene!) der ute. Tenk for et ansvar – og privilegium – vi har i å bringe frem den neste generasjonen av sterke, omsorgsfulle, kreative og driftige menn!

Og helt ærlig så håper jeg at lillesøster her i huset tar over bitte litt av energinivået og påfunnene til storebrødrene. Det skaper definitivt noen øyeblikk å se tilbake på med latter!

God mandag til deg!

FullSizeRender-7

Da lillesøster ble født

Jeg hadde ikke gjettet for noen år siden verken at vi skulle få fire barn eller at sistemann skulle bli født i England!

_MG_5908

I løpet av de ni månedene jeg har gått gravid her har jeg brukt tid på å vende meg til et nytt helsevesen og tanken på å føde på et engelsk sykehus.

Det høres kanskje rart ut, men hele prosessen denne gangen har føltes litt som å være førstegangs igjen!

Jeg fikk for eksempel litt hetta da jeg leste at England har korteste liggetid på barsel i Europa, og at det er helt vanlig å bli sendt hjem fire til seks timer etter fødsel!

Sykehuset her i Cambridge er stort, og jeg hørte også at man risikerer veldig mye venting og underbemanning i travle perioder.

I tillegg fikk jeg vite at andelen keisersnitt her er ganske stor, noe som gjorde meg usikker på om de har en altfor lav terskel for å gjennomføre det.

Ettersom jeg hadde svangerskapsdiabetes denne gangen fikk jeg heller ikke føde der jeg hadde håpet, på et «birth center» («engelsk ABC-klinikk»), men måtte på vanlig føde-enhet. Jeg hørte at her ble man «stuet sammen som sild i tønne» på barsel og at det var dårlig bemanning og oppfølgning.

Det er litt som med alle de grusomme fødselshistoriene man leser og hører om første gangen. De har en tendens til å bli verre hver gang de blir fortalt!

I sum kan man vel si at jeg ikke akkurat var topp motivert for å reise inn til sykehuset her for igangsetting i uke 39…

Vi kom inn på en onsdag morgen. Vi hadde ordnet med noen dagers barnepass, for vi visste av erfaring fra tvillingene sin fødsel at igangsetting kan ta sin tid.

Jeg håpet likevel at ting skulle skje fort!

Etter å ha fått en modningsgel på morgenen og en hel ettermiddag og kveld med sammentrekninger så det likevel ut til å ta tid.

Vi spiste litt, så noen episoder Homeland på ipaden, prøvde å sove litt og ruslet rundt for å være i bevegelse så mye som mulig.

Spesiell stemning. Nesten magisk!

FullSizeRender-3

Vente på at et nytt familiemedlem skal komme. Stille sykehuskorridorer i sene kveldstimer. Tikkende klokke på veggen. Bare meg og mannen min, og den store magen. Ikke vite akkurat når det vil skje, men at det er rett rundt hjørnet.

Etter hvert dabbet riene av, og de ville ikke sette en ny gel fordi de var redd det skulle få for kraftig effekt. Dermed la vi oss til å sove på den smale sengen og fikk oss noen timer på øyet.

Neste morgen fikk jeg en ny gel, og riene startet igjen. Neste skritt ville være å ta vannet, men ettersom ting erfaringsvis da går ganske fort med flergangsfødende og de ikke hadde ledig kapasitet på føden ville de vente.

Riene dabbet av igjen, og ettersom kapasiteten var sprengt var det bare å innstille seg på en ny natt på sykehuset uten fødsel, med mindre ting satte i gang av seg selv.

Dagen etter ble vi endelig overført til føden og fikk beskjed om at de kunne ta vannet rundt lunsjtid.

Som forventet skjedde ting raskt etter det.

Riene tok seg opp igjen ganske raskt, og etter to intense timer aktiv fødsel ble lillesøster lagt på magen min!

_MG_5940

Det er det øyeblikket som får oss til å gå gjennom det igjen og igjen, er det ikke?

Den fantastiske stunden der alt det vonde er over og man får et nytt lite menneske i armene. En våt liten bylt, sprell levende og varm. Et mirakel, hver eneste gang!

Man føler seg jo bare som et supermenneske. Tenk hva kroppen vår er i stand til! Det er egentlig helt vilt.

Min opplevelse alle tre gangene har vært at det er bra å skaffe seg kunnskap på forhånd og tenke gjennom hvordan man ønsker å ha det.

Men der og da tar liksom kroppen bare over og det beste er å bare slippe kontrollen. Stille med åpent sinn. Alle fødsler er forskjellige og det er umulig å planlegge akkurat hvordan det skal skje.

Denne gangen var jeg så uheldig at jeg havnet på operasjonssalen etter en ellers ukomplisert fødsel fordi morkaken ikke kom ut av seg selv. Det gjorde at vi måtte bli et døgn i etterkant på sykehuset.

Oppfølgningen på sykehuset var fantastisk!

I motsetning til hva jeg fryktet kom det ingen og ba meg pakke sakene og komme meg hjem. Jeg fikk beskjed om å dra hjem når jeg følte meg klar for det.

I en ideell verden hadde jeg selvsagt ønsket at fødselen startet av seg selv og at vi slapp å være nesten tre dager på sykehuset med overvåkning og venting. Men et svangerskap og en fødsel kan ikke skje på bestilling (heller ikke ved igangsetting!), og ventetid er noe man bare må regne med.

Det viktigste for meg var at vi ble holdt informert, at overvåkningen av babyen underveis var god og at vi ble møtt med respekt og vennlighet under både ventetiden og under selve fødselen.

Opplevelsen på barsel var også god.

Ja, jeg måtte dele rom med tre andre og det var babygråt og travle føtter inn og ut av rommet hele tiden. Men jeg syntes faktisk det var koselig å snakke med de andre damene der, og når forhenget var trukket for føltes det (nesten) litt som et enerom!

En grunn til at man kanskje reiser hjem tidligere fra sykehuset her enn i andre land kan være at jordmor-oppfølgningen i etterkant er veldig bra.

Allerede dagen etter hjemkomst kom jordmor på besøk, og dette er et av fem besøk man får i dagene etter dersom man ønsker det. I tillegg er det flere gode ammeklinikker og helsestasjoner man kan oppsøke på egen hånd.

I sum kan jeg ikke si annet enn at jeg hadde en god fødselsopplevelse her i England!

Vår lille norsk-engelske statsborger kom til verden på en lys og fin mai-kveld og jeg føler meg utrolig heldig og takknemlig for at alt gikk bra denne gangen også!

_MG_5957

Med mobilen lenket til hånden

Barne-tv etter middag. De tre guttene våre hopper opp i sofaen. Der blir de sittende så lenge det er noe spennende å se på. Fredelig!

Jeg kan synke ned i sofaen sammen med dem. Jeg kan også velge å skru av tv-en og spille memory game eller legge puslespill med dem. Eller lese en bok for dem.

Men det er endelig rolig etter ettermiddagskjøret med henting på skole og i barnehage, middagslaging og rydding. Det kribler i fingrene etter å åpne macen og synke inn i skjermen en liten fristund med en kopp te.

Halvtimen med barne-tv kan fort bli til en time… eller mer.

Vi har jevnlige samtaler om dette her i huset. Om duppedingser og deres tilstedeværelse i familiesfæren og hvor mye de stjeler av vår oppmerksomhet.

Vi hadde begge rukket å gjøre ferdig videregående før internett ble en dagligdags greie. Vi husker vår første mobiltelefon og har et slags bilde av «før og nå». Vi kan ironisere over «mobilnakker» og mennesker som diskuterer de siste nyhetsoppdateringene med vilt fremmede på en skjerm heller enn å snakke med sidemannen på bussen.

Vi satt begge måpende en lørdags kveld og studerte tre jenter i tyveårene på nabobordet:

Hver sin drink og mat på bordet. Iphone i hånden. Knapt et ord ble vekslet. I over en time satt de fullstendig fordypet i hver sin virtuelle verden, samtidig som de på en måte var «sammen» ved at de innimellom kommenterte eller lo litt mens de viste skjermen sin til de andre og på den måten inviterte hverandre inn i egen «sone».Med mobilen lenket til hånden

Jeg har et bilde i hodet av hva som er «greit» og hva som ikke er det.

Telefoner på middagsbordet? Nei. Sjekke facebook mens jeg er ute på en sjelden date med mannen min en kveld? Nei. Lese epost mens resten av familien har filmkveld i stua? Nei. Sitte og taste på telefonen mens jeg er på kafe med ungene? Nei, helst ikke.

Men så er det alle gråsonene:

«Bare» sjekke mobilen fem ganger i timen fordi den ligger der på kjøkkenbenken og det kan ha kommet en eller annen halv-interessant oppdatering. Mobilen i hånden på lekeplassen. Lese nettavisene for n-te gang den dagen med barna plassert foran tv-en. Sjekke epost mens guttene åpenbart har lyst til å leke.

Litt er jo greit. Men når tipper det over til å bli for mye?

Jeg har ikke lyst til at ungene våre skal ha et bilde i hodet sitt av mamma og pappa med en iphone lenket til hånden!

Jeg vil ikke at de konstant skal føle at de får halvveis-svar fordi mamma står med hodet bøyd over macen eller at de må kjempe om oppmerksomheten med pappa sin smart-telefon.

Jeg har ikke lyst til at de, når den dagen kommer, skal være fullstendig avhengig av en eller annen duppedings og fullstendig ha glemt hvordan det kan være å sitte sammen, rundt et bord, og bare snakke.

Jeg tror for det meste at magefølelsen vår gir en grei pekepinn. Når magefølelsen sier «når har det vært litt for mye» så har det temmelig sikkert vært det.

Da er det på tide med den samtalen igjen.

Bli enige om å legge bort telefoner mellom klokken fem og syv. Ikke sitte foran skjermen annet enn når det er planlagt når vi er sammen med ungene. Ikke bruke tv-en som barnevakt.

Det høres banalt ut, men jeg skal være den første til å innrømme at vi trenger en innstramming i ny og ne!

Gjør du? Fin kveld til deg! Med mobilen lenket til hånda

Gjør meg trygg!

Vis at dere elsker meg for den jeg er, ikke det jeg gjør! Fortell meg at jeg er flink. Ofte. Men fortell meg enda oftere at jeg er verdifull, bare fordi jeg er meg!

Gjør meg tryggLa meg få være med på de tingene dere gjør! Observere, herme og gjenskape på min egen måte. Det er ikke så nøye hva vi gjør. Bare vi har masse tid sammen!

Vis meg forskjell på rett og galt og vær tydelig på hva jeg kan og ikke kan gjøre. Men ikke avvis meg! Jeg trenger å stole på at dere er glade i meg, selv om jeg er trassig eller ulydig eller vanskelig.

La meg få klatre og ramle. Helle og søle. Balansere og miste balansen, holde og slippe taket.

Jeg trenger å få muligheten til å lære av mine egne feil og til å lære å kjenne mine begrensninger samtidig som jeg vet at dere er der, klare til å hjelpe og veilede meg videre når jeg står fast.

Gjør meg tryggGi meg ros når jeg gjør noe som er bra. Men ikke ros meg for absolutt alt jeg gjør! La meg få streve litt og bli skuffet noen ganger også. Det viktigste for meg er at dere setter pris på innsatsen min, uansett hva resultatet blir! Det vil gi meg styrke til å reise meg igjen den dagen livet butter imot.

Gi meg gjerne leker, aktiviteter og underholdning. Men la meg også kjede meg litt innimellom, så jeg kan bruke fantasien min og omgivelsene mine i fri lek!

Gi meg klemmer og la meg sitte på fanget og stryk meg over håret og hold hånden min. Ikke la meg vokse opp for fort; kanskje trenger jeg fanget deres også når dere tror jeg er ferdig med det!

Jeg vil så gjerne fortelle dere hva jeg er takknemlig for, hva jeg synes er gøy og hva jeg synes er leit, men jeg må få lære meg å finne ordene. Snakk med meg. Les for meg. Gi meg tid.

La meg få gråte når jeg har vondt og hyle når jeg er sint. Og jeg trenger å se at dere også har de samme følelsene innimellom!

La meg først og fremst få bli en person som ikke måler min egen og andre sin verdi i prestasjoner, utseende eller ting. Som skjønner verdien jeg har. Bare fordi jeg er!

Gjør meg trygg