Stikkordarkiv: moderne barneoppdragelse

Gjør meg trygg!

Vis at dere elsker meg for den jeg er, ikke det jeg gjør! Fortell meg at jeg er flink. Ofte. Men fortell meg enda oftere at jeg er verdifull, bare fordi jeg er meg!

Gjør meg tryggLa meg få være med på de tingene dere gjør! Observere, herme og gjenskape på min egen måte. Det er ikke så nøye hva vi gjør. Bare vi har masse tid sammen!

Vis meg forskjell på rett og galt og vær tydelig på hva jeg kan og ikke kan gjøre. Men ikke avvis meg! Jeg trenger å stole på at dere er glade i meg, selv om jeg er trassig eller ulydig eller vanskelig.

La meg få klatre og ramle. Helle og søle. Balansere og miste balansen, holde og slippe taket.

Jeg trenger å få muligheten til å lære av mine egne feil og til å lære å kjenne mine begrensninger samtidig som jeg vet at dere er der, klare til å hjelpe og veilede meg videre når jeg står fast.

Gjør meg tryggGi meg ros når jeg gjør noe som er bra. Men ikke ros meg for absolutt alt jeg gjør! La meg få streve litt og bli skuffet noen ganger også. Det viktigste for meg er at dere setter pris på innsatsen min, uansett hva resultatet blir! Det vil gi meg styrke til å reise meg igjen den dagen livet butter imot.

Gi meg gjerne leker, aktiviteter og underholdning. Men la meg også kjede meg litt innimellom, så jeg kan bruke fantasien min og omgivelsene mine i fri lek!

Gi meg klemmer og la meg sitte på fanget og stryk meg over håret og hold hånden min. Ikke la meg vokse opp for fort; kanskje trenger jeg fanget deres også når dere tror jeg er ferdig med det!

Jeg vil så gjerne fortelle dere hva jeg er takknemlig for, hva jeg synes er gøy og hva jeg synes er leit, men jeg må få lære meg å finne ordene. Snakk med meg. Les for meg. Gi meg tid.

La meg få gråte når jeg har vondt og hyle når jeg er sint. Og jeg trenger å se at dere også har de samme følelsene innimellom!

La meg først og fremst få bli en person som ikke måler min egen og andre sin verdi i prestasjoner, utseende eller ting. Som skjønner verdien jeg har. Bare fordi jeg er!

Gjør meg trygg

Barnet mitt er en kopimaskin!

Hvem har ikke hørt (eller sagt): «Jeg kan ikke fordra når moren min er sånn, og nå holder jeg på å bli akkurat som henne…!«

Jeg kom over en fascinerende artikkel her forleden, skrevet av psykologen Steve Biddulph. Den ga en forklaring på hva som skjer i kroppen og hjernen vår når vi imiterer omgivelsene helt fra vi er babyer.

Denne uken har vi hatt besøk av den lille fetteren til våre tre gutter. Han er halvannet år og inne i en skikkelig språk-spurt. Han gjentar alt som blir sagt og det triller nye ord ut av ham som perler på en snor. Men en annen ting vi har lagt merke til er hvordan han kopierer fetterne sine!

Når de roper så roper han. Når de løper så løper han. Når de kaster sand etter hunden gjør han det samme. Når de spruter vann så gjør han det.

Her om dagen sto min illsinte lille treåring foran meg og ropte:

«Mammaaaa! Mammaaaaaa! Mammmmmmaaaaaa!» fordi jeg var opptatt med å hjelpe broren hans og hadde bedt ham vente.

Plutselig står det en liten tass ved føttene mine og roper: «Mammmaaaaa!» mens han ser seg rundt med et lurt smil og venter på respons.

Han er en kopimaskin, og mine tre smågutter er kopimaskiner.

De kopierer hverandre. De kopierer venner i barnehagen og på skolen. De kopierer ting de ser på tv og de kopierer (selvsagt) oss voksne!

De fleste foreldre har nok humrende gjenkjent «seg selv» i noe tre- eller fireåringen har sagt til et småsøsken eller til en venn når de leker. Eller forskrekket registrert at det banne-ordet som datt ut av dem i et opphetet øyeblikk blir gjentatt i dagene etterpå av den lille papegøyen som tilfeldigvis befant seg i samme rom!

En del av forklaringen bak denne imiteringen er selvsagt at vi er sosiale vesener og at det å speile, eller imitere, hverandre gir bekreftelse, gruppetilhørighet og sosial identitet.

Men i 2006 oppdaget forskere også såkalte «speil-nevroner» i kroppen vår. De er et nettverk av nerveceller som ligger inntil de motoriske nervecellene og har en unik rolle:

Å speile, eller imitere, alt vi ser.

Hvis vi ser noen spille fotball, kysse eller lage mat lagrer speil-cellene det vi ser og gjør det lettere å kopiere.

En påminnelse om at det absolutt ikke er likegyldig hva ungene ser på tv eller på pc-en! Og en påminnelse om hvor stor innvirkning min egen oppførsel har på barna mine: Hva jeg gjør, hvordan jeg snakker, hva jeg bruker tid på, kroppsspråket mitt, humøret mitt og hvordan jeg takler motgang.

Vi viderefører (på godt og vondt) mer enn bare gener! Barneoppdragelse er egentlig en sann øvelse i selvbevissthet.

Tenker du mye på at barna dine kommer til å «speile» deg på godt og vondt?

 

Barnet mitt er en kopimaskin!

Dårlig samvittighet?

«Mamma, vil du leke med meg?» Storebror roper fra lekerommet. Han sitter der midt mellom en kasse duplo og lego. «Jeg bygger rocket space ships og jeg kan lage en til deg også!«.

Jeg kjenner magen rumle. Klokken er kvart over syv på morgenen.

Så langt har jeg kledd på to og en halv gutt, hjulpet en på do, satt på en sengetøyvask, tørket opp et veltet glass med juice og fjernet en flekk fra sofaen etter syltetøyfingre som snek seg av gårde litt for raskt.

Jeg har ikke spist. Ikke kledd på meg. Ikke drukket kaffen min. Så nei. Jeg har ikke så lyst til å leke.

«Ja, det vil jeg, jeg må bare spise frokost først!»

Før jeg har rukket å bli ferdig å spise er øyeblikket over. Han sitter foran tv-en og er ferdig med å leke. Jeg får dårlig samvittighet.

«Mamma, vil du leke sjørøver i klatrestativet?» Nja… Jeg synes for å være ærlig at det er mye bedre her i solen på benken. Dårlig samvittighet.

«Mamma, vil du legge puslespill?» Ja. Faktisk! Det vil jeg. Men jeg er nødt til å få middagen ferdig og få sendt de to epostene til sjefen min som jeg lovet å få av gårde innen klokken fem! Dårlig samvittighet.

Dårlig samvittighet?Dårlig samvittighet! Pokker ta den!

Det gjelder å gi den et klaps hver gang den hever stemmen og fokusere på alt man gjør i stedet for det man ikke gjør. Før den vokser seg fra en liten klump i magen til et svært monster.

Jeg er masse sammen med ungene mine! Jeg var hjemme i ett år ekstra ulønnet permisjon og jeg har valgt å jobbe deltid nå for å ha muligheten til å ha en god balanse mellom jobb og familietid.

Jeg har mer tid sammen med dem enn veldig mange. Likevel kommer den dårlige samvittigheten smygende når jeg sier «nei». Kjenner du deg igjen?

Vår generasjon foreldre er den første som går med en konstant forventning om å være aktiviserende, lekende, underholdende og morsomme. Barna våre er et selvrealiseringsprosjekt på linje med jobb og ikke bare noe vi skal «få til», men vi skal ha det skikkelig gøy samtidig!

Det føles vanskelig å være «hverdagsmamma» som skal sette grenser og gjøre husarbeid den tiden man har ledig når man ikke er på jobb og ungene er i barnehagen. Man har jo ikke lyst til å være «kjip». Den dårlige samvittigheten kommer snikende.

For det første:

Det er ikke nødvendig å være underholdningskanal 24/7!

Ikke hvert minutt av de tre ettermiddagstimene etter jobb, ikke hver våkne øyeblikk i helgene og heller hver time av døgnet om man er hjemmeværende med ungene rundt føttene fra morgen til kveld.

Generasjonene før oss var mye mer hjemme med barna enn vi er. Satt de på gulvet og lekte hele dagen? Nei. Mindre enn vi gjør i dag!

Barn lærer noe verdifullt av å «kjede seg» litt. De trenger å ha tid og rom for seg selv, uten et regissert opplegg eller en plan. Kreativitet og skaperlyst kommer i sånne øyeblikk, ikke når dagen er fullpakket av voksenstyrte aktiviteter.

Det vil ikke si at vi aldri skal ta dem med på tur, kaste dem i været, lese bok, dra på lekeplassen eller legge puslespill. Men noen minutter med fokusert ett-eller-annet hver dag bør i mitt hode være både tilstrekkelig og overkommelig.

For det andre:

Jeg kan ikke fordra ordet «kvalitetstid»! Det får det til å høres ut som det er ikke-kvalitetstid den tiden vi er sammen med ungene uten å være klovn/lego-ingeniør/lokfører/racerbilkjører/bokleser/teselskap-arrangør/dukketeater-artist.

Å være tilstede med barna sine, side om side, mens man skifter på senger eller lager mat, mens man bretter sammen klær, mens man sitter i bilen, mens man spiser middag sammen eller bare sitter med en kopp kaffe og ser på ungene leke – er ikke det verdifullt?

Hverdagstid er kvalitetstid.

Selv om man ikke leker. Eller drar på kino. Eller på lekeland. Eller på sirkus, McDonalds, i skibakken eller på tivoli.

Man kommer langt med å bare være sammen!

Ta ungene med på alle oppgavene som skal gjøres – lufte hunden, dekke bordet, sette på klesvasker. Snakke om dagen, stille spørsmål, ha tid til å svare på spørsmål. Og ikke minst bannlyse alt av mobiler og internett den siste timen før legging – det er verdifullt.

Barn trenger voksne som for det aller meste er voksne, som innimellom kan finne barnet i seg og bli med i leken (selvsagt!), men som først og fremst er tilstede i livet deres.

Får du fort dårlig samvittighet for å ikke være lekende/underholdende/morsom nok?

Dårlig samvittighet?

Kjenner du ditt barns (og partners) kjærlighetsspråk?

Kan du tenke deg at barnet ditt, som du overøser med all din kjærlighet og omtanke og alt det beste du klarer å gi, en dag blir voksen og sier at han ikke har følt seg elsket?

Siden utgivelsen i 1992 har Dr. Gary Chapmans bestseller De fem kjærlighetsspråkene hjulpet tusenvis av par til å utvikle sterkere forhold ved å lære dem å snakke hverandres kjærlighetsspråk. Sammen med psykiater Ross Campbell har han også utgitt oppfølgeren De fem kjærlighetsspråkene til barn.

De fem kjærlighetsspråkeneChapman hevder at alle mennesker, voksne og barn, har et (noen ganger to) dominerende kjærlighetsspråk. De fem språkene er Bekreftende ord, Tjenester, Gaver, Kvalitetstid og Fysisk berøring.

Hver og en av oss både viser kjærlighet og søker kjærlighet gjennom vårt dominerende kjærlighetsspråk. Kilden til en god relasjon der begge parter føler seg elsket og verdsatt er dermed å lære seg å kjenne den andres kjærlighetsspråk.

Tenk deg at du ligger i ledelsen til en gullmedalje i OL i skiskyting. Du legger deg inn til siste skyting… full treff!! Bare at du la deg i feil skytebane…! Et feilfritt løp, full blink og likevel langt ned på resultatlisten.

Metaforen kan brukes på et forhold. Der begge gir og gir – på sin måte og med sitt utgangspunkt – men der de ikke befinner seg på mottakerens skytebane. De skyter blink, de treffer bare ikke riktig tavle. De snakker ikke samme kjærlighetsspråk!

Som regel viser vi vår kjærlighet ved å bruke det språket vi behersker best. Det er dette språket vi bruker både til å fylle opp vår egen «kjærlighetstank» og til å fylle andres. Dermed kan en mann som gjør husarbeid, hagearbeid, fikser bilen og tar ansvar for vedlikehold i huset (Tjenester) til sin overraskelse høre sin kone si:

«Du viser meg ikke at du elsker meg. Du gir meg aldri en klem, stryker meg over håret eller tar initiativet til sex» (Fysisk berøring).  Eller: «Hvorfor tilbringer du ikke mer tid med meg? Hvorfor jobber du så mye?» (Kvalitetstid). Og: «Hvorfor kjøper du ikke blomster til meg? Hvorfor overrasker du meg aldri med en gave… bare sånn uten videre?» (Gaver) Eller: «Du sier aldri til meg hva jeg betyr for deg. Hvorfor gir du meg ikke oftere tilbakemelding på hvem jeg er for deg og hva mine gode egenskaper er?» (Bekreftende ord).

Men dersom hennes primære kjærlighetsspråk er Tjenester vil hun føle seg elsket og respektert fordi mannen hennes gjør så mye for henne. Hennes kjærlighetstank er full.

De fem kjærlighetsspråkeneI følge Chapman har barn – som voksne – en primær måte å uttrykke og motta kjærlighet på. Og ditt kjærlighetsspråk kan være totalt forskjellig fra ditt barns! Mens du gjør alt du kan for å vise din kjærlighet kan hun oppleve noe helt annet. Ved å bli bevisst dine barns kjærlighetsspråk kan man lettere lære seg å kommunisere med respekt og skape tilknytning og forpliktelse på en måte som barnet ditt kan identifisere seg med.

Både jeg og mannen min har lest Chapmans bok om de fem kjærlighetsspråkene og  jeg anbefaler den varmt! Den er enkel og kjapp å komme seg gjennom og det kan gi noen aha-opplevelser om hvorfor noen ting er så viktig for partneren din (kanskje noe helt annet enn du tror?). Det er et fint utgangspunkt for en samtale! Boken har også et kapittel om kjærlighetsspråkene til barn.

Boken om kjærlighetsspråkene til barn har jeg ikke lest enda, men jeg har satt den opp på listen min! I følge Dr. Chapman er det ikke bare viktig å bruke barnas kjærlighetsspråk gjennom måten vi viser vår kjærlighet. Han sier også at måten vi irettesetter dem på eller lærer dem nye ting vil være mer effektiv om vi kjenner barnets kjærlighetsspråk.

Les mer om de fem kjærlighetsspråkene og ta testen her: The 5 Love Languages. Bøkene kan bestilles på Amazon.com.

Har du lest De fem kjærlighetsspråkene? Hva synes du? Tror du dette er like relevant anvendt på barna våre?

Selvsagt hever jeg stemmen iblant!

«Jeg ville aldri finne på å heve stemmen til sønnen min«, husker jeg at en mamma sa til meg da eldstemann var rundt ett år. Og så husker jeg at jeg tenkte ganske mye på den kommentaren. Aldri heve stemmen? Aldri bli sint? Seriøst?

Selvsagt hever jeg stemmen!Nå er det ikke sånn at jeg går rundt og roper og hyler og smeller i dører og lager voldsomme scener i hytt og pine altså, men sint? Ja, det skal jeg love at jeg blir!

Noen ganger litt mer sint enn jeg skulle ønske. Andre ganger lei meg. Eller bare sur og irritabel og absolutt ikke så pedagogisk som jeg gjerne skulle vært.

Og da mener jeg sånn ordentlig, synlig sint! Ikke en sånn kontrollert, nå er mamma sint men veldig flink å stenge de følelsene inne sånn at de rundt meg ikke skal oppleve noen ubehageligheter-sint (jeg er ikke en gang sikker på om det er mulig).

Når tvillingene klatrer opp på kjøkkenbordet for tiende gang mens jeg stresser med å få middagen ferdig. Når treåringen tar kvelertak på en av brødrene sine rett etter at vi hadde en prat om at det ikke er lov å banke andre i hodet med en lekehammer. Når alle tre sitter med hendene oppi vannglassene og kaster middagstallerkenene ned på gulvet og ingen har spist en eneste bit av maten jeg nettopp har brukt førti minutter på å lage. Når de ikke stopper med det de driver med når jeg sier nei.

Da hender det at den pedagogiske, rolige sånn gjøres det etter boken-oppdragerstilen erstattes med frustrerte utrop av typen «hvor mange ganger må jeg fortelle deg at du ikke får lov til det der; gi meg den leken med en eneste gang» eller «gå og sett deg i trappen og bli der til jeg sier fra!». Det hender jeg kaster det jeg har i hendene, slår i bordet eller forsvinner inn på badet med døren smellende igjen bak meg som en fjortenåring i diskusjon med mamma.

En gang midt i den mest intense perioden med to små babyer og en vilter toåring som gjorde alt han kunne for å vekke oppmerksomheten min mens jeg holdt på å pakke til en ferietur sprakk det for meg så jeg kastet en kopp melk i veggen og endte gråtende på gulvet midt mellom brio-tog, duplo, melkesøl og to babyer. Og en toåring som så på meg med store øyne.

Selvsagt skjønner jeg at de er bare halvannet år og at det er helt normalt for unger på halvannet år å kaste maten på gulvet eller klatre på møblene selv om jeg har sagt nei. Det er helt normalt at de gjør det meste jeg har sagt nei til, rett og slett bare fordi jeg har sagt nei!

Jeg skjønner at når eldstemann er ulydig eller plager brødrene sine er det ikke fordi han har lyst til å være slem, men fordi han er frustrert og vil ha min oppmerksomhet. Eller han kjeder seg. Eller han er sulten, trøtt eller lei.

Selvsagt hever jeg stemmenMen det gjør det ikke nødvendigvis lettere å alltid trekke pusten og telle til ti! Jeg blir fortere sint når jeg er sulten, trøtt og stresset. Noen ganger er det ikke egentlig det ungene gjør jeg blir sint for heller, men min egen frustrasjon for at jeg ikke strekker helt til. Eller når jeg er redd. Da tar følelsene fort over! Sånn er det bare. Det gjør meg til et menneske!

I sånne situasjoner er det på sin plass å sette seg ned og ta en prat. Be om unnskyldning for at jeg oppførte meg litt dumt. Mammaer kan gjøre litt dumme ting noen ganger. Mammaer og pappaer blir sinte og lei seg, redde og bekymret. På samme måte som at vi er glade, entusiastiske og sprudlende av lykke i andre situasjoner.

Å bli foreldre er en unik mulighet til å bli kjent med seg selv på godt og vondt!

Man blir daglig konfrontert med egne følelser og er i en mer eller mindre konstant indre dialog med seg selv om hvordan man utøver dem. Hva fikk meg til å reagere sånn som jeg gjorde der? Hvordan håndterte jeg det? Hvorfor føler jeg det sånn?

Hvordan skal de tre guttene våre lære seg å lese andre, kjenne seg trygg i møtet med andre menneskers følelser, kjenne igjen ulike følelser hos seg selv og utvikle en kompetent måte å håndtere disse følelsene på, om de aldri erfarer dem i den mest grunnleggende relasjonen et barn kan ha: Med sine foreldre og søsken?

Hver eneste dag befinner barna våre seg i sosiale settinger hvor de forventes å kontrollere følelsene sine.

Det er «lov» å bli sint, men det skal vises på en bestemt måte eller ikke vises i det hele tatt. I barnehage og på skole læres det fort at man helst ikke skal gråte. Eller vise at man er redd. Men å kjenne på og forholde seg til følelser som hjelpesløshet, frykt, sinne, frustrasjon og ekstatisk glede er ikke bare normalt; det beriker livet! Og for meg er hjemmet en trygg arena for å bli kjent med alle disse følelsene. Det er ikke noe man kan lese seg til teoretisk i en bok; følelser må erfares og leves og bearbeides.

Jeg mener selvsagt ikke at det ikke er grenser for hvor ofte og med hvilken intensitet man skal uttrykke følelser overfor barna!

Å legge hånd på ungene sine fysisk, å opptre truende eller trakasserende er jo helt klart uakseptabelt. Likeledes å aldri be om unnskyldning eller å konsekvent legge ansvaret for sin oppførsel over på noen andre. Å eksplodere flere ganger om dagen eller forvente at ungene ikke skal kunne gi uttrykk for sinne og frustrasjon når det er tillatt at de voksne gjør det. Og det er klart det er mitt ansvar å vise dem alternative måter å få ut frustrasjonen sin på enn å slå lillebror i hodet, skrike eller ødelegge møbler!

Men å skulle spille skuespill og legge lokk på alt av følelser ville vært en rolle jeg ikke hadde klart å stå lenge i. Jeg tror dessuten det ville være å gjøre ungene en gigantisk bjørnetjeneste!

Jeg er overbevist om at å vise følelser; sinne, glede, usikkerhet, kjærlighet, oppspilthet, frykt er bedre enn all verdens besteborgerlig, over-pedagogisk etter boken-foreldreskap.

Selv om det betyr at jeg hever stemmen overfor ungene mine en gang iblant!

Synes du det er vanskelig å bli sint, lei deg eller redd så ungene dine ser det?

God onsdag til deg!

Selvsagt hever jeg stemmenIllustrasjoner fra boken «Kroppen vår» i serien Smarte små, Schibsted forlag