Stikkordarkiv: norsk i utlandet

London-syttende

Det er egentlig ikke så stor forskjell på å være i England og Norge på 17.mai! Denne dagen strømmer det flere bunads- og festkledde mennesker til Southwark Park ved Sjømannskirken i London enn i en middels stor norsk by.

London-syttendeDet er norske flagg, det er norske pølser og vafler, det er kroneis og det er musikkinnslag. Det er taler og underholdning, loddtrekning og barneleker, og det er selvfølgelig både barnetog og korpsmusikk.

Den største forskjellen er at man reiser «inn» og «ut» av denne lille boblen, midt i London, der verden rundt surrer og går som vanlig.

London-syttendeGanske morsomt å se ansiktsuttrykkene på forfjamsede London-beboere som blir dirigert unna i trafikken mens flere tusen mennesker med blåseinstrumenter, flagg og nasjonaldrakter dukker opp rett ut av ingenting og samles i en park på en helt «vanlig» søndag!

Guttene har fått sin dose av både sukker, aktiviteter og fløyteblåsing, og det har vi også. Og – akkurat som hjemme:

Det aller beste med hele dagen er egentlig å komme hjem, ta av sko og finstas, smette inn i joggebukse og t-skjorte og spise pizza foran tv-en. Og tenke at det er har vært en kjempefin dag, men at det er godt at det er et helt år til neste gang…!

Håper du har hatt en fin syttende mai og ikke har blitt helt utslitt!

London-syttende

Når det ikke lønner seg å jobbe

Ville du valgt å jobbe dersom du gikk i minus på det? For et idiotisk spørsmål, tenker du sikkert. Hva er poenget med å jobbe om man taper penger på det? Velkommen til hverdagen for mange småbarnsforeldre utenfor Norge!

Da tvillingene ble to og et halvt og storebror begynte på skolen her i England følte jeg det var på tide for meg å gå tilbake i jobb. Fordi jeg ønsket det for meg selv og fordi jeg syntes guttene ville ha godt av å være i barnehage noen dager i uken.

Økonomisk ville det helt klart ha lønt seg at jeg var hjemme!

Prisen på en fulltidsplass i barnehage? 12 000 kroner i måneden!Når det ikke lønner seg å jobbe

Med to barn under tre skal du altså tjene temmelig greit for å dekke barnehagen!

Fra fylte tre år er riktignok 15 timer i uken subsidiert, noe som gjør at man kan komme seg tilbake i arbeidslivet uten å tape (for mye) på det.

Men veldig mange konkluderer med at det like godt lønner seg bedre å være hjemme frem til barna begynner på skolen når de fyller fire. Eller man går tilbake i jobb, vel vitende om at det i noen år ikke er for pengene sin skyld.

Jeg hadde lyst til å være hjemme med de to minste til de var nærmere to, og ville nok ha valgt en utvidet permisjon i Norge også. Jeg hadde også lyst til å jobbe deltid når jeg startet opp igjen.

Men det er jammen et gode å ha friheten til å velge, som vi har i Norge!

Nå jobber jeg deltid, og for hver dag jeg er på jobb og våre to gutter i barnehage går vi i tap.

Det føles ganske merkelig å sitte å regne på «hvor mye i minus vi går» – ikke dersom vi er hjemme – men dersom vi jobber!!

Forleden ble jeg spurt om å øke stillingsprosenten min.

Jeg svarte at jeg gjerne vil, men at vi ikke har råd til å ha guttene en dag ekstra i barnehagen. Jeg endte opp med en semi-løsning der jeg jobber noen ekstra timer i ledige stunder så vi slipper å betale for ekstra plass.

Dette funker for oss fordi vi begge har fleksibilitet i jobben og fordi vi er enige om at vi fortsatt ønsker mye tid sammen med ungene og som familie i noen år. Tid er viktigere enn penger akkurat nå.

Men hvis vi begge ønsket å jobbe fulltid så ville hele inntekten (og mer til) til den ene av oss gått rett til barnehagen… i tillegg til at vi knapt ville sett ungene… Ikke akkurat et incentiv til å jobbe, eller hva?

Så tenk på hvilket fantastisk gode vi har med barnehagetilbudet i Norge! En ikke-subsidiert plass koster visstnok det samme i Norge som her. Do the math…

Jeg kommer i hvert fall til å være forsiktig med å klage over økte lunsj-avgifter eller å  betale litt ekstra for frukten i barnehagen den dagen vi flytter hjem…!

Fin dag til deg!

Når det ikke lønner seg å jobbe

Rustet for fremtiden?

Cambridge er en av de mest internasjonale byene du kan komme til i Europa. Midt i denne dammen av innflyttere fra alle verdens hjørner finner jeg meg selv plaskende hver dag, stort sett sammen med andre småbarnsmødre og deres barn. Det samme gjør våre tre gutter.

Rustet for fremtiden?Det er den italienske mammaen som alltid virker litt hissig, som virvler inn gjennom skoleporten om morgenen i et forrykende tempo, som gestikulerer og prater og skjenker datteren kyss, klapp og korreks om hverandre.

Den amerikanske mammaen med medbrakt sticker-chart på lekegrupper, som praktiserer time-out fra ungene så vidt har rundet året og synes det er helt ok å la toårigen snacke fritt mellom måltidene.

Den franske mammaen. Kjærlig og omsorgsfull, men streng! Min franske venninne tar ikke fem øre for å korrigere mine barn dersom de tar seg friheter hun mener ikke er akseptable i hennes hjem, og hun er langt mer autoritær enn oss norske mammaer når det kommer til både soverutiner og måltider.

En motsetning til min libanesiske venninne, som har tro på at barn ikke bør disiplineres og «oppdras» i særlig stor grad før de fylller fire-fem år og at det viktigste før den tid er kjærlighet og nærhet.

Den greske, som viser sin kjærlighet gjennom mat. Et godt måltid er svaret på det meste – når vi feirer og er glade, når vi sørger og er triste, når vi kjeder oss eller når vi er oppspilt.

Det er den skandinaviske mammaen som gjenkjennes på ulltøy og parkdresser. Ute i all slags vær og verdsetter fysisk lek og kreativitet over formelle manerer og innordning, i hvert fall hos de yngste.

Og den engelske, med toåringen i vogn i tre plussgrader med bare legger. Som helst holder seg innendørs med ungene når det regner litt og som i ganske mange settinger foretrekker at barn «sees men ikke høres».

Det er muslimen, mormoneren, den kristne og katolikken. Alenemoren, flyktningen og den lesbiske mammaen.

I denne dammen møtes de, alle våre små gutter og jenter.

I denne dammen leker de på det mest selvfølgelige vis, som om det ikke eksisterte forskjeller, mens vi foreldre bruker energi på å diskutere, lese og gjøre oss opp en mening om hva som er «fasiten» for barneoppdragelse.

Som om det finnes en fasit!

Leken til barna våre krever ikke en gang at de snakker samme språk. I leken er det nok med et smil, med kroppsbevegelser, med mimikk. Total åpenhet. Ingen fordommer. Bare et genuint ønske om å forstå hverandre, møtes omkring en felles opplevelse og å være sammen.

Tenk om det kunne forblitt sånn!

For er det én ting som er sikkert så er det at disse guttene og jentene skal leke side om side en gang i fremtiden.

De kommer til å reise mellom land. De skal forholde seg til hverandres kultur, religion og erfaringer. De skal dele kunnskap og de skal kjempe om arbeidsplasser. De skal leve med større miljøutfordringer, mennesker på flukt, nye kriger og nye kilder til utrygghet og frykt rett utenfor stuedøren.

Hva vil gjøre dem rustet?

Hva er det disse barna trenger å ha felles? Hva er langt viktigere enn leggetid, amming eller ikke amming, påkledning, bordmanerer, samsoving eller ikke, om man går på tur i skogen eller drar på kino i helgene, om de går i barnehage eller ikke?

En skole som ser dem som økonomiske enheter der det som betyr noe er snittkarakterer og prøveresultater som de må konkurrere om med spisse albuer?

Eller en skole som først og fremst vektlegger utviklingen av hele mennesker; av kommunikasjon, åpenhet og respekt? Som gir nødvendig rom for spørsmål og undring og som bygger opp evnen til å tenke selvstendig og kritisk?

Et samfunn som forteller dem at de er verdt noe i kraft av hvordan de ser ut og hvordan de presterer på skolen, i idrettslivet eller på jobb?

Eller et samfunn som forteller dem at hvem de er for andre er viktigere enn hvem de er for seg selv? At evnen til å bygge broer og redusere konflikt, til å samarbeide og kommunisere, er viktigere enn formelle karakterer?

En tro på at de har rettmessig krav på en så stor del av kaka som de kan klare å karre til seg, ved hjelp av flaks eller dyktighet eller en kombinasjon?

Eller en tro på at verden er et bedre sted med rikdommen fordelt på flere hender og at sannsynligheten for fred øker når antallet mennesker som lever i fattigdom og nød minsker?

Foreldre som beskytter og polstrer etter beste evne i tro på at det vil gjøre dem i stand til å takle fremtidige slag?

Eller foreldre som ikke er redd for å la barna erfare nederlag og skuffelser fordi de vet at det er en del av det å være menneske og det som virkelig vil gi dem den polstringen de trenger?

Tenk om leken kunne fortsette!

Tenk om disse guttene og jentene vil fortsette å se forbi forskjellene og først og fremst tenke på hva de kan få til sammen! Tenk om de kan beholde nysgjerrigheten, åpenheten og samarbeidsviljen.

Alle vet at leken har en tendens til å miste uskylden etter hvert.

Men tenk om ikke?

Rustet for fremtiden?

London med barn: Scandinavian kitchen

I helgen var vi på tur til London, og denne gangen hadde vi bestemt oss for å teste ut Scandikitchen, som jeg ble tipset om av en venninne for en stund siden.

SkandikitchenScandikitchen ligger sentralt til i London og formidler alt fra tradisjonsretter til gourmet fra hele Skandinavia.

SkandikitchenI kafeen finner du et godt utvalg av lunsjretter, kaker og bakst, og i butikken kan du få kjøpt med deg en rekke typiske produkter som en skandinav som har bosatt seg i utlandet savner. Brunost, for eksempel…!

SkandikitchenSkandikitchenPå nettsiden finnes et enda større utvalg av produkter, i tillegg til tips, inspirasjon og oppskrifter som favner «the Scandinavian lifestyle». Butikken har også catering.

Vi kjøpte kanelbolle og solo og kaffe og følte oss plutselig litt «hjemme», midt i London!

SkandikitchenNordisk er i vinden i England; både på interiørfronten, klesdesign både for barn og voksne og etter hvert også mat. Jeg ser stadig flere butikker bygget rundt et nordisk konsept, til og med her i Cambridge!

Og det må man jo støtte, eller hva?

(Scandinavian kitchen finner du her: 61 Great Titchfield Street, London, W1W 7PP. Nærmeste tube-stasjon: Oxford Circus).

Ønsker deg en fin torsdag!

Skandikitchen

Endelig godkjent!

«No. Sorry. No pets allowed» er en setning jeg har blitt godt kjent med i det siste!

Utleiemarkedet i Cambridge kan ikke akkurat sies å være hundevennlig. Men om tre uker bytter vi gateadresse og flytter inn i en koselig leilighet rett bak en rød dør i en fredelig gate like ved der vi bor i dag!

Nytt husEndelig godkjent! Med tre unger, hund og hele pakka.

En del av greia med å være student er jo at man må kompromisse på en del ting økonomisk, ikke minst når det gjelder bostandard.

Vi har klart oss uten bil og syklet rundt med én unge bakpå og to i sykkelvogn i et helt år. Vi har bodd i en liten leilighet med inngang, stue, spisestue og kjøkken i samme rom. Vi har klart oss uten hage og med minimalt med lagringsplass. Og hunden lot vi være i Norge for å spare oss for jobb og fordi det var vanskelig (les: tilnærmet umulig) å finne ok steder å bo med hund.

Men nå er vi lei av å kompromisse! Kontrakten vår løper snart ut og vi er desperate etter å finne noe nytt.

Vi har ikke plutselig blitt rike (langt ifra!), men vi er ikke studenter lenger. Vi ønsker oss en liten hageflekk til guttene og vi vil gjerne slippe å tråkke med gjørmete gummistøvler rett inn i en teppebelagt stue. Vi vil spise middagen vår ved et bord som har plass til alle fem og kanskje til og med en gjest eller to, og vi vil slippe å dusje på et bad som holder minusgrader om vinteren.

Og så vil vi så gjerne få beholde vår lille firbente venn her borte!

Etter utallige runder med «No. Sorry. No pets allowed» byttet vi strategi. Vi avtalte visning, satset på å sjarmere megler i senk med våre tre veloppdragne gutter (de kan være ganske medgjørlige når de blir bestukket med godis og tur til svømmehall og kinotur) og vente til etter å ha fått aksept med å snike inn en forsiktig:

«Ehm…we sort of have a dog… a small one (mellomstørrelse, i hvert fall) very calm (ikke i nærheten!!)… would it be a problem to bring her (ja selvfølgelig men man kan jo håpe?!!)?»

Blink!! Etter nesten en uke betenkningstid fra eier, frem og tilbake med spørsmål om hva slags hund vi har og forsikringer fra oss om at hun ikke får være i andre etasje, i nærheten av soverom (det er faktisk en regel vi har hjemme også) og krav om at vi må gjennomføre en såkalt fumification ved flytting.

En hvaffornoe?

Jo, vi må visstnok leie et firma som pakker hele huset inn i en slags presenning og sprøyter med noe greier som etter min oppfatning må være tusen ganger mer skadelig enn et noen hundehår.

Men who cares? Vi har fått oss hus! Et ordentlig hus, med gang, stue, kjøkken, spisestue, tre soverom og til og med et loftsrom. Et lite lekerom og en liten hage. Halleluja!!

Og hunden er med oss videre.

God helg til deg!

Nytt hus