Stikkordarkiv: prestasjonssamfunnet

Er vi for redde for å be om hjelp?

Mandag morgen. Jeg gnir søvnen ut av øynene og husker vagt at mannen min listet seg ut døren mens det ennå var natt. Han skal være borte til sent torsdag kveld og jeg er alene. Jeg og våre tre gutter og hunden vår.

Det er bare å komme i gang med morgenrushet! Og rush er det, i ordets rette forstand.

Jeg går på nåler for å ikke havne i en av treåringenes klassiske treårsanfall – det har vi absolutt ikke tid til. Jeg har lagt frem klær dagen før og havregrøten til frokost går på autopilot. En av skålene havner likevel i gulvet og en genser må skiftes før måltidet er over.

På vei til skolen er det meg på en sykkel, en femåring i baksetet, to tvillinger i sykkelvognen og en hund løpende ved siden av.

Er vi for redde for å be om hjelp? Jeg vet det: 

Vi er en attraksjon. Og ikke akkurat i positiv forstand, når de to minste holder på å rive håret av hverandre i vognen eller hunden stopper for å gjøre sitt fornødre halveis over fotgjengerovergangen og skaper trafikkork!

Jeg kommer heseblesende inn porten til skolen, fem minutter for sent, svett og stresset, med to sutrende treåringer og en femåring som har bestemt seg for at han ikke vil på skolen i dag.

Jeg får øye på de tre mammaene som bor noen meter unna oss og som tar den samme turen til skolen hver morgen og tenker:

Jeg kunne jo bare spurt en av dem om å ta med seg storebror på vei til skolen disse dagene!

Hvorfor sitter det så langt inne å be om hjelp?

Er det fordi jeg er redd for å belaste andre? Er det fordi jeg er redd for at noen skal tenke at jeg er lat? Er det fordi jeg ønsker å vise meg selv og andre at jeg har full kontroll?

Vi er jo så travle, alle sammen. Alltid på vei et sted, alltid med en handleliste under armen eller en fritidsaktivitet som skal rekkes eller en jobb som venter.

Vi ringer ikke bare på hos hverandre for å ta en prat lenger – selv ikke hos verdens beste nabo eller venninne. Vi booker det inn i kalenderen seks uker i forveien med god margin til avtalen vi har både før og etter.

Vi avtaler lek mellom ungene våre med dag, klokkeslett og avtale om henting.

Vi har så gode velferdssystemer at det er lett å tenke: Min bistand er overflødig, jeg trenger ikke å engasjere meg.

Vi løper av gårde og uansett hvor fort vi løper blir det aldri fort nok.

Og ironisk nok:

Det sies at i alt jaget etter «mindfulness» og «de-stress» og «egenpleie» så glemmer vi at den beste kilden til mentalt velvære gjerne ligger utenfor oss selv, i å være engasjert i andre. Jo mer vi prøver å «finne lykken»» i oss selv, desto mer egosentrisk og – til syvende og sist – ulykkelige blir vi!

Bør ikke noe av gleden ved å være del av et storsamfunn være å vite at vi stiller opp for hverandre, at vi tar oss tid til hverandre og at vi ser hverandre? Og da mener jeg i alle de små, hverdagslige tingene, ikke bare når ulykken inntreffer eller noen står midt oppi en livskrise!

Men jeg er nok litt redd for å være til bry, litt redd for å stjele av andres verdifulle tid og litt redd for å virke som om jeg ikke strekker til selv.

Denne mandagen våger jeg meg til å spørre likevel, om ikke mammaen til en jente i klassen til storebror kan ta ham med seg på veien ettersom jeg er alene denne uken og treåringene ikke begynner i barnehagen før neste uke.

Klart hun kunne!

Se der, da var den barrieren brutt. Forhåpentligvis blir det min anledning til å gjengjelde en annen gang. Og forhåpentligvis vil jeg tørre å spørre igjen.

Det reddet virkelig uken min!

Er du redd for å be om hjelp? Tror du samfunnet har blitt «kaldere» nå enn for noen generasjoner siden?Er vi for redde for å be om hjelp?

Frykten for det ordinære

Dere er små enda. Men jeg lurer: Kommer det en dag til å føles som et større nederlag for dere å ta den ledige butikkjobben på Rema enn å stille dere i køen for trygdeytelser på NAV?

Frykten for det ordinæreKommer dere til å aldri føle at dere er helt gode nok? At kun det perfekte er godt nok, både hos dere selv og hos andre?

Kommer dere til å klandre meg for å ha lagt for stort press på dere? For å ha fokusert mer på det dere ikke får til enn det dere får til? For å ha lagt mer vekt på resultatene deres enn på følelsen det gir bare å delta?

Er jeg en av dem som – kanskje en gang uten å vite det – formidler til dere at det er viktig at noen blir rørleggere, elektrikere, bygningsarbeidere, hjelpepleiere eller frisører, bare det ikke blir dere

Kommer jeg til å lede dere inn i den illusjonen at det er tingene dere omgir dere med og titlene dere får som definerer dere som mennesker?

Kommer jeg til å la dere vokse opp og tro at dere er unike, at dere kun fortjener det beste, at dere kan nå så langt dere bare vil, for så å la dere gå på en kjempesmell når dere innser at det var det største selvbedrageriet dere kunne blitt utsatt for?

I så fall er jeg ikke alene.

Mediene skriver i disse dager mye om «Generasjon prestasjon». Amerikanske forskere har brukt betegnelsen «Generation me» om alle født på 1980-tallet og senere.

Det snakkes om eliteungdommer og drop-outs. Om tenåringer, til og med barn, med stresslidelser og depresjoner. Om skyhøye forventinger til materielle goder, jobb og sosialt liv. Om nederlaget ved ikke å mestre alle arenaer av livet, til enhver tid.

Det går inflasjon i bachelor- og mastergrader og abeidslivet har ikke behov for alle. Vi importerer arbeidskraft for alt det er verdt, til å ta jobbene norske ungdommer ikke en gang vil ha som sommerjobb.

Jeg håper jeg klarer å formidle at dere er helt spesielle. Helt unike! Men at dere likevel er en av hopen.

At det er mange som kommer til å være flinkere, smartere, penere og bedre stilt enn dere, men at det ikke skal ha noen betydning for deres opplevelse av hvem dere er.

De aller, aller fleste av oss kommer til å være glemt om et par generasjoner. Få av oss kommer til å bli husket for våre unike bragder eller de store beslutningene vi fattet. Jeg håper jeg klarer å formidle til dere at det gjelder å leve for de små tingene! For de hundretusenene av hverdagsøyeblikk som kan virke som detaljer der og da men som i sum er det som utgjør et liv!

Være en god venn. Ha omsorg for andre. Sette pris på naturen og miljøet. Ikke ta dere selv så høytidelig. Si unnskyld en gang for mye heller enn en gang for lite. Lytte mer enn å snakke. Tørre å være svak.

Tingene som virkelig vil gjøre dere rustet for livet, uavhengig av akademiske prestasjoner og fancy staffasje.

Jeg har ikke blitt storbarnsforelder enda. Det er en god stund igjen. Men det er fint å få en påminner allerede nå!

Har du gjort deg opp tanker om temaet? Del gjerne!

Aktuelle linker:

Lammelårtanker: Unødvendig drop-out-ungdom

VG: Det tause oppgjøret

ToPlussTre: En generasjon med for mye selvtillit?

Frykten for det ordinære

Prosjekt uperfekt: Kult eller kleint?

I år er det trendy å fortelle om alle dine mislykkede forsøk på å oppdra ungene dine, at du serverer familien ferdigmat tre dager i uken og at du lar oppvasken stå til det ikke er mer plass på benken. Da er du nemlig akkurat passe laidback til at jeg kan føle meg vel. Sånt liker vi her til lands!

Lever vi i en kultur som har altfor stor fokus på vellykkethet og suksess? Ja. På alle arenaer av livet. For alle aldersgrupper. Ungdommer, foreldre, besteforeldregenerasjonen. Det er kjedelig. Det har store konsekvenser. Depresjoner er økende i vår del av verden og stress og utbrenthet er kjente folkesykdommer.

Er kronisk dårlig samvittighet folkelidelse nummer én? Jepp. Dårlig samvittighet for å ikke strekke til, ikke være flink nok, ikke være god nok, ikke være snill og tålmodig og vakker og tilstedeværende nok.

Sånn sett er Per Fugellis oppskrift «Gi blanke faen og få et bedre liv» er en resept mange med fordel kunne benyttet seg av! Vi trenger også en åpenhet om at ting ikke alltid er en dans på roser, at livet handler om oppturer og nedturer og at det er greit å ikke få til alt.

Men hva sier det egentlig om vår kultur at vi har behov for å se andres utrente kropper eller skitne oppvask for å føle oss mer «normale» selv? Eller motsatt, at vi går i kjelleren over å høre om andres suksess?

Jeg er så lei av alle ytterpunkter og svart-hvitt-fremstillinger i medier! Både det perfekte og det uperfekte.

Jeg lar meg verken inspirere av mødre som forteller at boot-campen som startet tre dager etter fødselen ga dem kroppen tilbake etter en måned eller mødre som stolt forteller at de lar ungene klatre i møblene og spise nugatti på skiva hver dag fordi de ikke gidder å bruke energi på å si nei.

Ingen av delene er særlig representativt. Ingen av delene er spesielt inspirerende eller motiverende.

De aller fleste (vil jeg tro) befinner seg et sted midt imellom komplett kaos og total perfeksjonisme. Hvorfor er det ytterpunktene som skal måtte fremheves for at den store hopen av oss skal trekke et lettelsens sukk:

«Ahhhh, jeg er normal. Jeg er god nok. Jeg duger.»

Det er selvsagt ålreit innimellom å høre at det ikke bare er mine unger som hyler når de ikke får viljen sin, som tegner på møbler med sprittusj eller bruker en time på å sovne om kvelden. At andre enn meg sliter med sokker som forsvinner og hundehår som ligger som et filtteppe på parketten to timer etter at det ble vasket. At også andre stiller spørsmål ved hvor streng man skal være, eller hvor mye man skal gi etter, og innrømmer at man tidvis føler seg både sårbar og usikker i foreldrerollen.

Men til syvende og sist er det jeg som må sette standarden for mitt liv! Finne min balanse. Hva jeg har energi til, hva jeg synes er viktig og hva jeg ønsker å prioritere. Jeg ønsker ikke å velte meg i andres mislykkethet for å få bekreftelse på hvem jeg er.

Hele det der prosjektet gir meg bare en uggen følelse av at vi er på helt feil spor. At vi behandler symptomer og ikke årsaker.

Symptomer på et samfunn med krav om å være konstant pålogget, deltakende og engasjert. Bo fint, kle seg fint, te seg fint. Være en god kollega, venn, foreldrer, sønn/datter, barnebarn. I alt stresset vårt får vi dårlig samvittighet for ikke å strekke til. Og vi kan jo ikke strekke til, på alle arenaer, til samme tid! Da kommer behovet for å føle seg bedre.

Det er naturlig å sammenlikne seg med andre. Det gjør oss til mennesker!

Men er resepten på vårt oppjagede prestasjonssamfunn å skape en konkurranse om å være mest mulig avslappet, rotete, utrent, likegyldig og flink til å gi f…? Et samfunn der det plutselig ikke er lov til å vise at man er flink til noe, sette noen klare mål for seg selv eller si at man ønsker det beste for ungene sine, hva enn det måtte være?

Jeg skulle ønske vi kunne snakket mer om balanse!

Mellom famileliv og jobb. Mellom en sunn, sterk og frisk kropp og en som bærer preg av et liv. Mellom et balansert, sunt og næringsrikt kosthold og dietter og fråtsefester. Mellom en aktiv hverdag preget av glede ved å bruke kroppen og et manisk treningsregime for å oppnå et virkelighetsfjernt ideal. Mellom et rent, ryddig og koselig hjem og totalt kaos. Mellom barneoppdragelse som krever at jeg sier nei, setter klare grenser og har regler og en som krever det uoppnåelige.

Vi kan heldigvis velge hva vi vil bruke tiden vår på.

Hvilke kilder vi skal hente vår inspirasjon og følelse av mening fra. Hvor mye tid vi skal bruke på å lese interiør, mote – og matblogger eller nyheter, aviser og bøker. Hvor mange fritidsaktiviteter vi selv og ungene skal være med på. Om det oppussingsprosjektet er nødvendig eller om vi skal utsette det. Om vi skal involvere oss i frivillig arbeid, religion eller meditasjon. Leve enklere og jobbe mindre i perioder eller kjøre på med alt det koster oss.

Vi burde ikke måtte se til naboen. Verken for å bli misunnelige på hans perfekte hjem eller for å føle oss bedre over hans håpløst uoppdragne unger. Vi burde vite at vi er gode nok akkurat som vi er.

Hva mener du om «prosjekt uperfekt»? Kult eller kleint?

Fin mandag til deg!

Prosjekt uperfekt: Kult eller kleint?

Cupcakes-epidemi og stressede barn

For et par uker siden skrev jeg et innlegg om «Generation Me«. De av oss som er født på 70, 80- og 90-tallet. Individualismens tidsalder. Vi som er vant til økonomisk velstand, har store forventninger til livet og ikke minst til oss selv. Noe som i følge enkelte forskere gjør oss mer sårbare enn tidligere generasjoner stilt overfor livets realiteter. Jeg avsluttet med å spørre om det er grunn til bekymring på våre barns vegne.

Noen dager etter at jeg publiserte innlegget kunne jeg lese i Aftenposten (De sykt flinke) om en stadig økende andel stressede tenåringer som har så høye forventninger til seg selv og til livet at det går på helsen løs. Og vi snakker ikke bare om skoleprestasjoner, men om kroppsfokus, om å bli likt og akseptert og anerkjent, om å være flink i idrett og ha et stort sosialt nettverk. Om en kultur der alt skal være så feilfritt til enhver tid, at vi snart ikke lar barn være barn, tenåringer være unge mennesker som skal ha tid og rom til å finne sin egen identitet og voksne få være voksne med alle våre feil og mangler.

Cupcakes-epidemi og stressede barnI siste utgave av bladet Tara kan du lese intervjuet med skuespiller og musiker Cathrine Langeland, som på sin temmelig frittalende måte har langet ut mot «cupcakes-bølgen» tidligere. Nå kritiserer hun det hun kaller «femtitallets Amerika på turbo-amfetamin» (ha ha; jeg får noen bra morsomme bilder i hodet av den beskrivelsen); kort sagt forventningen om å være mor til fem, gjøre karriere, innrede det perfekte hjem, bake cupcakes og følge opp disse barna vi setter til livet. Kontroll og vellykkethet for alt det er verdt.

Veldig satt på spissen, så klart. Men det er ikke noe problem å finne en viss gjenkjennelsesfaktor. Jeg ser ikke problemet med å bake allverdens cupcakes – like lite at man brenner for interiør og fine klær eller ønsker både å få barn og ha en karriere. Men summen av det hele utgjør et større problem enn hvert enkelt element. Kan vi egentlig få alt (på en gang) uten å brenne lyset i begge ender? Og er det mulig å ikke overføre det presset på barna våre som vi legger på oss selv?

Det er sunt, og nødvendig, å ha tro på at man kan oppnå noe her i livet. God selvtillit er viktig for å nå målene vi setter oss. Men den skuffelsen «Generation Me» opplever når vi sitter der med en halvkjip jobb, et forhold som ikke er en eneste lang romanse (vi som hele livet har levd med forestillingen om Den Rette og evig kjærlighet), med unger som krever mer enn vi hadde sett for oss, med et hus som så absolutt ikke kan måle seg med det vi ser i alle interiørblogger og magasiner, når vi tar det som et personlig nederlag om vi ikke får hundrevis av likes hver dag på facebook, når vi ikke har en konstant følelse lykke … ja, det er vel selve definisjonen på et problem.

Så ja, det er en viss grunn til bekymring på våre barns vegne. For det gjør noe med hodet vårt, alt det der. Kulturen vi omgir oss med og samfunnet vi lever i. Når stadig yngre jenter får spiseforstyrrelser, når hver tredje skoleelev føler seg stresset og når stadig flere sliter med angst og depresjoner. Når prestasjoner, kontroll og vellykkethet blir viktigere for vår opplevelse av vår egen verdi enn aksepten for at man er et menneske, sårbart, med feil og mangler, som vi ikke trenger å være redd for å vise frem. Det er i hvert fall verdt å tenke over.

Les gjerne også et tidligere innlegg (Sårbar helse?) som også berører noe av problematikken med «have it all»-mentaliteten.

Cupcakes-epidemi og stressede barn