Stikkordarkiv: prosjekt uperfekt

Frykten for det ordinære

Dere er små enda. Men jeg lurer: Kommer det en dag til å føles som et større nederlag for dere å ta den ledige butikkjobben på Rema enn å stille dere i køen for trygdeytelser på NAV?

Frykten for det ordinæreKommer dere til å aldri føle at dere er helt gode nok? At kun det perfekte er godt nok, både hos dere selv og hos andre?

Kommer dere til å klandre meg for å ha lagt for stort press på dere? For å ha fokusert mer på det dere ikke får til enn det dere får til? For å ha lagt mer vekt på resultatene deres enn på følelsen det gir bare å delta?

Er jeg en av dem som – kanskje en gang uten å vite det – formidler til dere at det er viktig at noen blir rørleggere, elektrikere, bygningsarbeidere, hjelpepleiere eller frisører, bare det ikke blir dere

Kommer jeg til å lede dere inn i den illusjonen at det er tingene dere omgir dere med og titlene dere får som definerer dere som mennesker?

Kommer jeg til å la dere vokse opp og tro at dere er unike, at dere kun fortjener det beste, at dere kan nå så langt dere bare vil, for så å la dere gå på en kjempesmell når dere innser at det var det største selvbedrageriet dere kunne blitt utsatt for?

I så fall er jeg ikke alene.

Mediene skriver i disse dager mye om «Generasjon prestasjon». Amerikanske forskere har brukt betegnelsen «Generation me» om alle født på 1980-tallet og senere.

Det snakkes om eliteungdommer og drop-outs. Om tenåringer, til og med barn, med stresslidelser og depresjoner. Om skyhøye forventinger til materielle goder, jobb og sosialt liv. Om nederlaget ved ikke å mestre alle arenaer av livet, til enhver tid.

Det går inflasjon i bachelor- og mastergrader og abeidslivet har ikke behov for alle. Vi importerer arbeidskraft for alt det er verdt, til å ta jobbene norske ungdommer ikke en gang vil ha som sommerjobb.

Jeg håper jeg klarer å formidle at dere er helt spesielle. Helt unike! Men at dere likevel er en av hopen.

At det er mange som kommer til å være flinkere, smartere, penere og bedre stilt enn dere, men at det ikke skal ha noen betydning for deres opplevelse av hvem dere er.

De aller, aller fleste av oss kommer til å være glemt om et par generasjoner. Få av oss kommer til å bli husket for våre unike bragder eller de store beslutningene vi fattet. Jeg håper jeg klarer å formidle til dere at det gjelder å leve for de små tingene! For de hundretusenene av hverdagsøyeblikk som kan virke som detaljer der og da men som i sum er det som utgjør et liv!

Være en god venn. Ha omsorg for andre. Sette pris på naturen og miljøet. Ikke ta dere selv så høytidelig. Si unnskyld en gang for mye heller enn en gang for lite. Lytte mer enn å snakke. Tørre å være svak.

Tingene som virkelig vil gjøre dere rustet for livet, uavhengig av akademiske prestasjoner og fancy staffasje.

Jeg har ikke blitt storbarnsforelder enda. Det er en god stund igjen. Men det er fint å få en påminner allerede nå!

Har du gjort deg opp tanker om temaet? Del gjerne!

Aktuelle linker:

Lammelårtanker: Unødvendig drop-out-ungdom

VG: Det tause oppgjøret

ToPlussTre: En generasjon med for mye selvtillit?

Frykten for det ordinære

Prosjekt uperfekt: Kult eller kleint?

I år er det trendy å fortelle om alle dine mislykkede forsøk på å oppdra ungene dine, at du serverer familien ferdigmat tre dager i uken og at du lar oppvasken stå til det ikke er mer plass på benken. Da er du nemlig akkurat passe laidback til at jeg kan føle meg vel. Sånt liker vi her til lands!

Lever vi i en kultur som har altfor stor fokus på vellykkethet og suksess? Ja. På alle arenaer av livet. For alle aldersgrupper. Ungdommer, foreldre, besteforeldregenerasjonen. Det er kjedelig. Det har store konsekvenser. Depresjoner er økende i vår del av verden og stress og utbrenthet er kjente folkesykdommer.

Er kronisk dårlig samvittighet folkelidelse nummer én? Jepp. Dårlig samvittighet for å ikke strekke til, ikke være flink nok, ikke være god nok, ikke være snill og tålmodig og vakker og tilstedeværende nok.

Sånn sett er Per Fugellis oppskrift «Gi blanke faen og få et bedre liv» er en resept mange med fordel kunne benyttet seg av! Vi trenger også en åpenhet om at ting ikke alltid er en dans på roser, at livet handler om oppturer og nedturer og at det er greit å ikke få til alt.

Men hva sier det egentlig om vår kultur at vi har behov for å se andres utrente kropper eller skitne oppvask for å føle oss mer «normale» selv? Eller motsatt, at vi går i kjelleren over å høre om andres suksess?

Jeg er så lei av alle ytterpunkter og svart-hvitt-fremstillinger i medier! Både det perfekte og det uperfekte.

Jeg lar meg verken inspirere av mødre som forteller at boot-campen som startet tre dager etter fødselen ga dem kroppen tilbake etter en måned eller mødre som stolt forteller at de lar ungene klatre i møblene og spise nugatti på skiva hver dag fordi de ikke gidder å bruke energi på å si nei.

Ingen av delene er særlig representativt. Ingen av delene er spesielt inspirerende eller motiverende.

De aller fleste (vil jeg tro) befinner seg et sted midt imellom komplett kaos og total perfeksjonisme. Hvorfor er det ytterpunktene som skal måtte fremheves for at den store hopen av oss skal trekke et lettelsens sukk:

«Ahhhh, jeg er normal. Jeg er god nok. Jeg duger.»

Det er selvsagt ålreit innimellom å høre at det ikke bare er mine unger som hyler når de ikke får viljen sin, som tegner på møbler med sprittusj eller bruker en time på å sovne om kvelden. At andre enn meg sliter med sokker som forsvinner og hundehår som ligger som et filtteppe på parketten to timer etter at det ble vasket. At også andre stiller spørsmål ved hvor streng man skal være, eller hvor mye man skal gi etter, og innrømmer at man tidvis føler seg både sårbar og usikker i foreldrerollen.

Men til syvende og sist er det jeg som må sette standarden for mitt liv! Finne min balanse. Hva jeg har energi til, hva jeg synes er viktig og hva jeg ønsker å prioritere. Jeg ønsker ikke å velte meg i andres mislykkethet for å få bekreftelse på hvem jeg er.

Hele det der prosjektet gir meg bare en uggen følelse av at vi er på helt feil spor. At vi behandler symptomer og ikke årsaker.

Symptomer på et samfunn med krav om å være konstant pålogget, deltakende og engasjert. Bo fint, kle seg fint, te seg fint. Være en god kollega, venn, foreldrer, sønn/datter, barnebarn. I alt stresset vårt får vi dårlig samvittighet for ikke å strekke til. Og vi kan jo ikke strekke til, på alle arenaer, til samme tid! Da kommer behovet for å føle seg bedre.

Det er naturlig å sammenlikne seg med andre. Det gjør oss til mennesker!

Men er resepten på vårt oppjagede prestasjonssamfunn å skape en konkurranse om å være mest mulig avslappet, rotete, utrent, likegyldig og flink til å gi f…? Et samfunn der det plutselig ikke er lov til å vise at man er flink til noe, sette noen klare mål for seg selv eller si at man ønsker det beste for ungene sine, hva enn det måtte være?

Jeg skulle ønske vi kunne snakket mer om balanse!

Mellom famileliv og jobb. Mellom en sunn, sterk og frisk kropp og en som bærer preg av et liv. Mellom et balansert, sunt og næringsrikt kosthold og dietter og fråtsefester. Mellom en aktiv hverdag preget av glede ved å bruke kroppen og et manisk treningsregime for å oppnå et virkelighetsfjernt ideal. Mellom et rent, ryddig og koselig hjem og totalt kaos. Mellom barneoppdragelse som krever at jeg sier nei, setter klare grenser og har regler og en som krever det uoppnåelige.

Vi kan heldigvis velge hva vi vil bruke tiden vår på.

Hvilke kilder vi skal hente vår inspirasjon og følelse av mening fra. Hvor mye tid vi skal bruke på å lese interiør, mote – og matblogger eller nyheter, aviser og bøker. Hvor mange fritidsaktiviteter vi selv og ungene skal være med på. Om det oppussingsprosjektet er nødvendig eller om vi skal utsette det. Om vi skal involvere oss i frivillig arbeid, religion eller meditasjon. Leve enklere og jobbe mindre i perioder eller kjøre på med alt det koster oss.

Vi burde ikke måtte se til naboen. Verken for å bli misunnelige på hans perfekte hjem eller for å føle oss bedre over hans håpløst uoppdragne unger. Vi burde vite at vi er gode nok akkurat som vi er.

Hva mener du om «prosjekt uperfekt»? Kult eller kleint?

Fin mandag til deg!

Prosjekt uperfekt: Kult eller kleint?