Stikkordarkiv: selvtillit

Gjør meg trygg!

Vis at dere elsker meg for den jeg er, ikke det jeg gjør! Fortell meg at jeg er flink. Ofte. Men fortell meg enda oftere at jeg er verdifull, bare fordi jeg er meg!

Gjør meg tryggLa meg få være med på de tingene dere gjør! Observere, herme og gjenskape på min egen måte. Det er ikke så nøye hva vi gjør. Bare vi har masse tid sammen!

Vis meg forskjell på rett og galt og vær tydelig på hva jeg kan og ikke kan gjøre. Men ikke avvis meg! Jeg trenger å stole på at dere er glade i meg, selv om jeg er trassig eller ulydig eller vanskelig.

La meg få klatre og ramle. Helle og søle. Balansere og miste balansen, holde og slippe taket.

Jeg trenger å få muligheten til å lære av mine egne feil og til å lære å kjenne mine begrensninger samtidig som jeg vet at dere er der, klare til å hjelpe og veilede meg videre når jeg står fast.

Gjør meg tryggGi meg ros når jeg gjør noe som er bra. Men ikke ros meg for absolutt alt jeg gjør! La meg få streve litt og bli skuffet noen ganger også. Det viktigste for meg er at dere setter pris på innsatsen min, uansett hva resultatet blir! Det vil gi meg styrke til å reise meg igjen den dagen livet butter imot.

Gi meg gjerne leker, aktiviteter og underholdning. Men la meg også kjede meg litt innimellom, så jeg kan bruke fantasien min og omgivelsene mine i fri lek!

Gi meg klemmer og la meg sitte på fanget og stryk meg over håret og hold hånden min. Ikke la meg vokse opp for fort; kanskje trenger jeg fanget deres også når dere tror jeg er ferdig med det!

Jeg vil så gjerne fortelle dere hva jeg er takknemlig for, hva jeg synes er gøy og hva jeg synes er leit, men jeg må få lære meg å finne ordene. Snakk med meg. Les for meg. Gi meg tid.

La meg få gråte når jeg har vondt og hyle når jeg er sint. Og jeg trenger å se at dere også har de samme følelsene innimellom!

La meg først og fremst få bli en person som ikke måler min egen og andre sin verdi i prestasjoner, utseende eller ting. Som skjønner verdien jeg har. Bare fordi jeg er!

Gjør meg trygg

En generasjon med for mye selvtillit?

Nylig publiserte NY Times artikkelen Seeing narcissists everywhere. Den omtaler arbeidet til professor i psykologi Jean M. Twenge som lenge har kritisert det hun beskriver som en stadig økende «narsissistisk kultur» i USA.

Hun har sammenliknet personlighetstester på tvers av generasjoner og konkludert med at yngre generasjoner i økende grad er det hun beskriver som selvhevdende, selvopptatt og dårlig forberedt til å takle utfordringene livet byr på.

Adam Zyglis Cartoon

Vi snakker her om «generation Me». Vi som er født på 1970- og 80-tallet. Vi som i dag har entret arbeidslivet med full tyngde, som deltar i samfunnsdebatten og er i ferd med å oppfostre en ny generasjon unge mennesker.

I følge Dr. Twenge har denne generasjonen unge voksne amerikanere vokst opp i en kultur som dyrker selvtillit. Blitt oppmuntret til å «sikte mot stjernene», følge drømmene sine og blitt fortalt at de er helt unike.

Alt dette i en tid hvor det er blitt vanskeligere enn noensinne å ta høyere utdannelse, finne en god jobb og ha råd til å kjøpe bolig. Forventningene er skyhøye i et samfunn som blir stadig mer konkurransepreget. Det kan være tøft å slå seg til ro med middelmådighet når man hele livet har blitt fortalt at man er unik og kommer til å nå akkurat så langt som man selv velger! Spriket mellom forventninger og virkelighet skaper skuffelse som munner ut i økende forekomst av depresjoner, angst, kynisme og ensomhet.

Men det er vel ikke noe problem å utstyre den oppvoksende generasjon med en god porsjon selvtillit? Så absolutt ikke; ikke isolert sett! Ikke så lenge ikke hele egenverdet er knyttet opp mot å prestere på ulike arenaer av livet. Ikke så lenge selvtilliten går hånd i hånd med det man kaller selvfølelse, eller selvinnsikt.

Selvfølelsen er i motsetning til selvtillit ikke knyttet opp mot det vi tror vi er i stand til å prestere på konkrete, avgrensede områder av livet. Den handler om vår opplevelse av hvem vi er, hvor godt vi kjenner oss selv og hvordan vi forholder oss til våre styrker og svakheter. Det er selvfølelsen (eller selvinnsikten) som gjør oss godt rustet til å takle nederlag og skuffelser.

Det sies at når selvfølelsen er sunn er det sjelden grunn til å bekymre seg over selvtilliten. Mennesker med en godt utviklet selvfølelse vil nemlig takle å ikke alltid «få det til» og tåle å få kritikk fordi man skjønner at det ikke gjelder hele seg.

Kort sagt: Selvtillit (troen på og ønsket om å lykkes) er fint, men når egenverdet blir avhengig av det og ikke er balansert med en godt utviklet selvfølelse kan det bli destruktivt, og møtet med virkeligheten kan bli tøff.

Jeg tror nok at vi her i sosialdemokratiske Norge er et stykke fra det individualistiske amerikanske samfunnet. Tilnærmingen til barneoppdragelse og læring både i hjemmet, barnehage og skole er mye basert på lek og barns iboende nysgjerrighet og har lite å spore av det amerikanske prestasjonsfokuset.

Men det kan være verdt å tenke over om vi ikke også her i landet er litt preget av «du er din eneste begrensning» og «du fortjener kun det beste»- mentaliteten som Dr. Twenge hevder kjennetegner «Generation Me». Og om vi overfører det samme videre til barna våre.

Om en overdreven tro på vår egen unike posisjon her i verden noen ganger går foran ydmykhet, respekt, emptati og det man kan kalle «sunt bondevett»  – eller realisme, om du vil. Om vi utstyrer barna våre med tonnevis av selvtillit ved å rose for gode og middels gode prestasjoner, tilrettelegge for all verdens aktiviteter, kjøre og hente, skaffe leker og tekniske duppedingser og aktivisere høyt og lavt.

Og om vi i alt dette har lett for å glemme å møte barnet der han er, sørge for at han blir sett og forstått og er elsket uavhengig av all verdens prestasjoner. Det som er viktig for å bygge en god selvfølelse. Det som virkelig gjør ham rustet for livets oppturer og nedturer.

Dr. Twenge har mottatt kritikk av enkelte kolleger som mener hennes metodiske fundament er for svakt, at hun generaliserer for mye og er for pessimistisk på vegne av en hel gruppe mennesker.  Hun forsvarer likevel sine funn og understreker at statistikken viser en tendens i samfunnet; det er ikke dermed sagt at alle unge amerikanere er selvsentrerte og egoistiske.

Nylig refererte «Mammadamen» til den amerikanske pappabloggeren David Vienna som har vakt oppmerksomhet med sitt innlegg om «oppdragelsesmetoden» CTFD («Calm The Fuck Down). Det har truffet en nerve hos mange amerikanere, og kanskje også mange her hjemme.

Folk er lei av et mas om å prestere, lykkes og mestre på alle arenaer, og at dette presset overføres til barna våre. Man ønsker barn som vokser opp og blir gode medmennesker og samfunnsborgere fremfor egoistiske prestasjonsjagere.

Så kanskje vil vi oppleve en stadig voksende motreaksjon både fra medlemmer av «Generation Me» og våre barn igjen. Fra en «først meg og så meg selv»-mentalitet til en søken etter et enklere liv, mer tilstedeværelse, mindre materialisme, mer fellesskap og sosialt ansvar?

Hva tror du? Er unge voksne i dag for selvopptatte og selvsentrerte? Har vi urealistiske forventninger til hva livet har å tilby? Er det grunn til bekymring på våre barns vegne?