Stikkordarkiv: småbarnsmamma

Barnet mitt er en kopimaskin!

Hvem har ikke hørt (eller sagt): «Jeg kan ikke fordra når moren min er sånn, og nå holder jeg på å bli akkurat som henne…!«

Jeg kom over en fascinerende artikkel her forleden, skrevet av psykologen Steve Biddulph. Den ga en forklaring på hva som skjer i kroppen og hjernen vår når vi imiterer omgivelsene helt fra vi er babyer.

Denne uken har vi hatt besøk av den lille fetteren til våre tre gutter. Han er halvannet år og inne i en skikkelig språk-spurt. Han gjentar alt som blir sagt og det triller nye ord ut av ham som perler på en snor. Men en annen ting vi har lagt merke til er hvordan han kopierer fetterne sine!

Når de roper så roper han. Når de løper så løper han. Når de kaster sand etter hunden gjør han det samme. Når de spruter vann så gjør han det.

Her om dagen sto min illsinte lille treåring foran meg og ropte:

«Mammaaaa! Mammaaaaaa! Mammmmmmaaaaaa!» fordi jeg var opptatt med å hjelpe broren hans og hadde bedt ham vente.

Plutselig står det en liten tass ved føttene mine og roper: «Mammmaaaaa!» mens han ser seg rundt med et lurt smil og venter på respons.

Han er en kopimaskin, og mine tre smågutter er kopimaskiner.

De kopierer hverandre. De kopierer venner i barnehagen og på skolen. De kopierer ting de ser på tv og de kopierer (selvsagt) oss voksne!

De fleste foreldre har nok humrende gjenkjent «seg selv» i noe tre- eller fireåringen har sagt til et småsøsken eller til en venn når de leker. Eller forskrekket registrert at det banne-ordet som datt ut av dem i et opphetet øyeblikk blir gjentatt i dagene etterpå av den lille papegøyen som tilfeldigvis befant seg i samme rom!

En del av forklaringen bak denne imiteringen er selvsagt at vi er sosiale vesener og at det å speile, eller imitere, hverandre gir bekreftelse, gruppetilhørighet og sosial identitet.

Men i 2006 oppdaget forskere også såkalte «speil-nevroner» i kroppen vår. De er et nettverk av nerveceller som ligger inntil de motoriske nervecellene og har en unik rolle:

Å speile, eller imitere, alt vi ser.

Hvis vi ser noen spille fotball, kysse eller lage mat lagrer speil-cellene det vi ser og gjør det lettere å kopiere.

En påminnelse om at det absolutt ikke er likegyldig hva ungene ser på tv eller på pc-en! Og en påminnelse om hvor stor innvirkning min egen oppførsel har på barna mine: Hva jeg gjør, hvordan jeg snakker, hva jeg bruker tid på, kroppsspråket mitt, humøret mitt og hvordan jeg takler motgang.

Vi viderefører (på godt og vondt) mer enn bare gener! Barneoppdragelse er egentlig en sann øvelse i selvbevissthet.

Tenker du mye på at barna dine kommer til å «speile» deg på godt og vondt?

 

Barnet mitt er en kopimaskin!

Mange måter å være i form på!

Jeg  vet aldri helt hva jeg skal svare når folk spør om jeg får tid til å trene. Hva mener de? Om jeg har medlemskap på treningssenter? Om jeg går på boot-camp, tar svømmetimer eller om jeg deltar i halvmaraton?HverdagstreningSvaret er nei, nei og nei.

Jeg har ikke satt mine føtter på et treningssenter siden jeg var fire måneder på vei med tvillingene.

Men stoppet å trene? Nei, det har jeg aldri gjort. Ikke i mitt hode!

Et av de største paradoksene jeg vet om er dette:

Vi blir tykkere og tykkere. Samtidig som vidunderdietter formerer seg med rekordfart og vi kaster oss på den ene mat-trenden etter den andre.

Vi får flere og flere livsstilssykdommer, muskel- og skjelettlidelser. Samtidig som treningssentrene håver inn penger og fitnessblogger og instagram-bilder av perfekte, veltrente kropper når stadig nye høyder.

Vi kjører bil til butikken, til jobben og til ungenes fritidsaktiviteter. Vi tar heisen de fem etasjene fra kontoret opp til kantinen. Så vi kan spare tid. Tid som vi kan bruke til – for eksempel – å «trene».

Vi er «på trening» når vi går inn døren til treningssenteret. Vi er «ikke på trening» når vi lufter hunden, når vi bærer matvarene hjem fra butikken eller når vi trekker ungene på akebrett.

Da jeg var student og før jeg fikk barn jobbet jeg som instruktør tre-fire dager i uken og kunne bruke min ledige tid på stort sett det jeg ville.

Fysisk aktivitet har vært en del av livet mitt så lenge jeg kan huske, og jeg elsker det!

Men så måtte jeg snu opp ned på hvordan jeg tenkte. Det var sånn rundt et-og-et-halvt-svangerskap, jobb, hund og hus et sted. Stikke på treningssenter tre kvelder i uken? Glem det! Ikke energi, ikke tid, ikke råd. Ikke lyst!

Hverdags-aktivitet fikk derimot en helt ny betydning:

En trilletur i motbakker med tvillingene i vognen.

Knebøy med baby i armene. Fremdeles synes fireåringen det er gøy å være «mamma sin «hjelper» og sitte på ryggen mens jeg tar knebøy!

Løpe med guttene i vogn til lekeplassen og ta spensthopp og styrkeøvelser mens de leker.

En treningsmatte og tjue minutters styrkeøvelser på gulvet hjemme.

Kveldstur med hunden – på med treningsbukse og joggesko og vips så er tjue minutter overkommelig!

Sykle til og fra skole/barnehage med storebror bakpå sykkelen og de to minste i sykkelvogn. Slitne lårmuskler garantert!

Bilen her i Cambridge er erstattet av sykkel. Stort sett over alt. Det er rett og slett enklere enn å kjøre!

Så ja! Jeg får tid til å trene.

Ingen boot camp, ingen tredemølle, ingen romaskin, ingen personlig trener. Jeg bruker ikke flere timer av uken min på å perfeksjonere musklene mine eller måle hvor mye jeg forbrenner på spinningsykkelen.

Jeg bruker derimot mange timer hver uke på å minne meg selv på at bevegelse gjør meg glad, at litt er bedre enn ingen ting, at riktige øvelser holder ryggen min i form og at sterke ben og armer gjør at jeg klarer mer i hverdagen.

Jeg har ikke sixpack-mage, markerte muskler og minimal fettprosent. Men jeg er i god form! Det er deilig å kjenne at kroppen fungerer og at jeg har energi (så mye som man kan ha som småbarnsmamma).

En dag (når guttene er blitt større) kommer jeg nok til å ta turen til treningssenteret igjen. Inntil videre holder hverdagsaktiviteten lenge.

Det blir jo umulig å holde seg i form dersom den eneste definisjonen av en «trent» kropp er den som fremstilles i fitnessblogger og på instagram!

Og – let’s face it – det er temmelig vanskelig å holde seg i form med tre små barn i huset dersom man ikke er bittelitt kreativ på treningsfronten.

Er du hverdagsaktiv? God ukestart til deg!

Hverdagstrening

Monster i sengen

Klokken er ni og ungene har vært i seng i halvannen time. Jeg har tatt rydderunden min, satt på en klesvask, skiftet klær og holder på å lage meg kveldsmat når jeg hører en lyd.

Tassende føtter.

Et lite bustete hode som stikker frem fra hjørnet mellom gangen og stuen.

Et lite knis:

«Mamma, jeg får ikke sove!»

Storebror sovner vanligvis idet hodet treffer puten. Men ikke denne kvelden.

«Hver gang jeg lukker øynene og skrur på den fine filmen så bare stopper den, og så kommer det en skummel film med monstre som skal ta meg!»

Uff. Jeg vet hvordan det er! Noen ganger surrer det skumle filmer i hodet mitt også. For eksempel når jeg er alene i huset fordi mannen min er på jobbreise i tre dager.

Som nå.

Når jeg slukker lysene for kvelden og gatene ute er helt mørke, da hender det at jeg også hører monstre. Knirking i gulvene eller et dunk som jeg ikke klarer å identifisere. Og så tar det litt lengre tid å sovne.

Derfor har vi innført en regel:

Når pappa er borte får storebror sove på hans side i sengen. Da tør nemlig ingen monstre å komme inn i rommet, og både han og mammaen får sove godt.

Har du monstre i sengen innimellom?

Fin onsdags kveld! Monster i sengen

Aktive sykedager

Hva er best… eller verst… Barn som er «ordentlig» syke og må være hjemme fra barnehagen? Eller barn som er «syke» og må være hjemme fra barnehagen men som likevel er friske nok til å holde koken som vanlig?

Haha! Mange ting man grubler over i våkne nattetimer!

For tre uker siden fikk storebror vannkopper, så jeg har ventet på at de to minste skulle få det. Og det har de. Det vil si… de har fått vannkoppene, men ikke så mye annet!

Her er det full rulle fra morgen til kveld som vanlig (med unntak av nettene, for da klør det så forferdelig!). Men jeg kan jo ikke sende dem av gårde i barnehagen fulle av prikker.

Jeg hadde håpet å få jobbet inn noen timer denne uken ettersom man her i England ikke har en eneste «hjemme med sykt barn-dag» og må velge mellom trekk i lønn eller å ta ut ferie (hurra!).

I stedet ser det ut til at det blir en uke med putekriger, sparkesykkel-konkurranser, bilrace, treklatring, sandkassegraving og løping.

Er man en veldig dårlig mor når man skulle ønske at ungene bare fikk bitte litt fever/ble litt slappe/trengte å sove litt ekstra – i hvert fall noen timer hver dag…?

Nei, det er vel bare å ta på seg joggeskoene og innstille seg på en aktiv uke!

Ønsker deg en god ukestart!

Aktive sykedager

Dagen derpå… og derpå

Går det an å ha barnebursdag-hangover?

I så fall har jeg hatt det. Big time! Men det var nok hangover etter litt mer enn bare barnebursdag.

De siste ukene har det rett og slett vært litt mye på alle fronter, med vannkopper på eldstemann, et jobb-prosjekt som skulle bli ferdig, diverse besøk, mannen min sin graduation forrige helg og så et heldagsmøte og rett hjem til dobbel bursdagsfeiring på mandag.

Når jeg er stresset setter det seg i nakke og rygg, og det har det gjort denne gangen også. Nå må jeg passe på å gjøre øvelser og få trent, ellers kommer det til å gå skikkelig skeis! Og det er kanskje like greit at jeg må trene litt, for den langpannen med sjokoladekake har vart hele uken gjennom…!

Og i dag er det fredag og jeg har begge småguttene hjemme med meg, så da er det vel lov å ta seg et bitte lite kakestykke til…?

God fredag til deg!Dagen derpå