Stikkordarkiv: tidsklemma

Er vi for redde for å be om hjelp?

Mandag morgen. Jeg gnir søvnen ut av øynene og husker vagt at mannen min listet seg ut døren mens det ennå var natt. Han skal være borte til sent torsdag kveld og jeg er alene. Jeg og våre tre gutter og hunden vår.

Det er bare å komme i gang med morgenrushet! Og rush er det, i ordets rette forstand.

Jeg går på nåler for å ikke havne i en av treåringenes klassiske treårsanfall – det har vi absolutt ikke tid til. Jeg har lagt frem klær dagen før og havregrøten til frokost går på autopilot. En av skålene havner likevel i gulvet og en genser må skiftes før måltidet er over.

På vei til skolen er det meg på en sykkel, en femåring i baksetet, to tvillinger i sykkelvognen og en hund løpende ved siden av.

Er vi for redde for å be om hjelp? Jeg vet det: 

Vi er en attraksjon. Og ikke akkurat i positiv forstand, når de to minste holder på å rive håret av hverandre i vognen eller hunden stopper for å gjøre sitt fornødre halveis over fotgjengerovergangen og skaper trafikkork!

Jeg kommer heseblesende inn porten til skolen, fem minutter for sent, svett og stresset, med to sutrende treåringer og en femåring som har bestemt seg for at han ikke vil på skolen i dag.

Jeg får øye på de tre mammaene som bor noen meter unna oss og som tar den samme turen til skolen hver morgen og tenker:

Jeg kunne jo bare spurt en av dem om å ta med seg storebror på vei til skolen disse dagene!

Hvorfor sitter det så langt inne å be om hjelp?

Er det fordi jeg er redd for å belaste andre? Er det fordi jeg er redd for at noen skal tenke at jeg er lat? Er det fordi jeg ønsker å vise meg selv og andre at jeg har full kontroll?

Vi er jo så travle, alle sammen. Alltid på vei et sted, alltid med en handleliste under armen eller en fritidsaktivitet som skal rekkes eller en jobb som venter.

Vi ringer ikke bare på hos hverandre for å ta en prat lenger – selv ikke hos verdens beste nabo eller venninne. Vi booker det inn i kalenderen seks uker i forveien med god margin til avtalen vi har både før og etter.

Vi avtaler lek mellom ungene våre med dag, klokkeslett og avtale om henting.

Vi har så gode velferdssystemer at det er lett å tenke: Min bistand er overflødig, jeg trenger ikke å engasjere meg.

Vi løper av gårde og uansett hvor fort vi løper blir det aldri fort nok.

Og ironisk nok:

Det sies at i alt jaget etter «mindfulness» og «de-stress» og «egenpleie» så glemmer vi at den beste kilden til mentalt velvære gjerne ligger utenfor oss selv, i å være engasjert i andre. Jo mer vi prøver å «finne lykken»» i oss selv, desto mer egosentrisk og – til syvende og sist – ulykkelige blir vi!

Bør ikke noe av gleden ved å være del av et storsamfunn være å vite at vi stiller opp for hverandre, at vi tar oss tid til hverandre og at vi ser hverandre? Og da mener jeg i alle de små, hverdagslige tingene, ikke bare når ulykken inntreffer eller noen står midt oppi en livskrise!

Men jeg er nok litt redd for å være til bry, litt redd for å stjele av andres verdifulle tid og litt redd for å virke som om jeg ikke strekker til selv.

Denne mandagen våger jeg meg til å spørre likevel, om ikke mammaen til en jente i klassen til storebror kan ta ham med seg på veien ettersom jeg er alene denne uken og treåringene ikke begynner i barnehagen før neste uke.

Klart hun kunne!

Se der, da var den barrieren brutt. Forhåpentligvis blir det min anledning til å gjengjelde en annen gang. Og forhåpentligvis vil jeg tørre å spørre igjen.

Det reddet virkelig uken min!

Er du redd for å be om hjelp? Tror du samfunnet har blitt «kaldere» nå enn for noen generasjoner siden?Er vi for redde for å be om hjelp?

Hverdag i balanse

Mandag morgen, og en av de første dagene som forteller at høsten har kommet til Cambridge også. Sterke farger, kald og klar luft som i løpet av dagen fremdeles kommer opp i tyve grader.

Hverdag i balanseVi rusher av gårde, jeg og de tre guttene og hunden, for å levere storebror på skolen kl 0845. Jeg drar hjem igjen med tvillingene og rydder bort litt morgenkaos, setter på og henger opp en klesvask og smører niste. Finner frem sparkesyklene til guttene, slenger vesken med ekstra klær og mat og drikke over skulderen og låser døren. Neste stopp: Lekegruppe.

Vi har god tid denne mandagen og får tatt en snartur innom matbutikken. Setter oss på en benk i parken og spiser litt frukt mens vi venter på at lekegruppen skal åpne. De to guttene mine babler om alt de ser og dingler med bena.

Det er i sånne øyeblikk jeg tenker: Jeg er heldig!!

Hverdag i balanseDet er deilig å jobbe igjen. Sette seg på sykkelen om morgenen og dra av gårde uten andre å tenke på enn seg selv. Ta på seg litt ordentlige klær. Bruke hodet på en annen måte. Jobben gir avbrekk og variasjon i hverdagen, som ellers er fullpakket med husarbeid, megling, klesskift, frakting til og fra skole, lekeplasser og lekegrupper, matlaging og lufteturer med hunden.

Men jeg er glad jeg har en deltidsstilling og fortsatt har masse tid med guttene!

Det handler om balanse. Gang på gang slår det meg hvor viktig akkurat det ordet er for meg!

Dagene er fullpakket. Men de har balanse. Balanse mellom jobb og familie, mellom hjemmelagede måltider og lettvinte løsninger, mellom fysisk aktivitet og hvile, mellom plikter og egentid, mellom stress og tid til å reflektere.

Vi har en tendens til å sette likhetstegn mellom verdi og produktivitet i betydningen alt som genererer penger i vårt samfunn.

Vaskehjelpen og barnehagen tar seg av den annenrangs jobben det er å gjøre husarbeid og passe (egne) barn, mens vi selv er ute i «den virkelige verden» og tjener penger. Samtidig som vi stresser oss syke over alt vi skal prestere. På de områdene som har samfunnsmessig verdi, vel og merke, ikke nødvendigvis på det som er viktigst for oss selv og våre nærmeste.

Dagene mine er like (om ikke mer) produktive enn de noen gang har vært, selv om verdien i kroner og øre er vesentlig mindre for øyeblikket. Når jeg setter meg ned i sofaen er klokken som regel blitt ni, og det er ikke så mye igjen av kvelden.

Men dagene gir mening. Det er verdifullt nok for meg.

Hvordan er din hverdag? Er du «i balanse»?

Fin mandag til deg!

Hverdag i balanse

Prosjekt uperfekt: Kult eller kleint?

I år er det trendy å fortelle om alle dine mislykkede forsøk på å oppdra ungene dine, at du serverer familien ferdigmat tre dager i uken og at du lar oppvasken stå til det ikke er mer plass på benken. Da er du nemlig akkurat passe laidback til at jeg kan føle meg vel. Sånt liker vi her til lands!

Lever vi i en kultur som har altfor stor fokus på vellykkethet og suksess? Ja. På alle arenaer av livet. For alle aldersgrupper. Ungdommer, foreldre, besteforeldregenerasjonen. Det er kjedelig. Det har store konsekvenser. Depresjoner er økende i vår del av verden og stress og utbrenthet er kjente folkesykdommer.

Er kronisk dårlig samvittighet folkelidelse nummer én? Jepp. Dårlig samvittighet for å ikke strekke til, ikke være flink nok, ikke være god nok, ikke være snill og tålmodig og vakker og tilstedeværende nok.

Sånn sett er Per Fugellis oppskrift «Gi blanke faen og få et bedre liv» er en resept mange med fordel kunne benyttet seg av! Vi trenger også en åpenhet om at ting ikke alltid er en dans på roser, at livet handler om oppturer og nedturer og at det er greit å ikke få til alt.

Men hva sier det egentlig om vår kultur at vi har behov for å se andres utrente kropper eller skitne oppvask for å føle oss mer «normale» selv? Eller motsatt, at vi går i kjelleren over å høre om andres suksess?

Jeg er så lei av alle ytterpunkter og svart-hvitt-fremstillinger i medier! Både det perfekte og det uperfekte.

Jeg lar meg verken inspirere av mødre som forteller at boot-campen som startet tre dager etter fødselen ga dem kroppen tilbake etter en måned eller mødre som stolt forteller at de lar ungene klatre i møblene og spise nugatti på skiva hver dag fordi de ikke gidder å bruke energi på å si nei.

Ingen av delene er særlig representativt. Ingen av delene er spesielt inspirerende eller motiverende.

De aller fleste (vil jeg tro) befinner seg et sted midt imellom komplett kaos og total perfeksjonisme. Hvorfor er det ytterpunktene som skal måtte fremheves for at den store hopen av oss skal trekke et lettelsens sukk:

«Ahhhh, jeg er normal. Jeg er god nok. Jeg duger.»

Det er selvsagt ålreit innimellom å høre at det ikke bare er mine unger som hyler når de ikke får viljen sin, som tegner på møbler med sprittusj eller bruker en time på å sovne om kvelden. At andre enn meg sliter med sokker som forsvinner og hundehår som ligger som et filtteppe på parketten to timer etter at det ble vasket. At også andre stiller spørsmål ved hvor streng man skal være, eller hvor mye man skal gi etter, og innrømmer at man tidvis føler seg både sårbar og usikker i foreldrerollen.

Men til syvende og sist er det jeg som må sette standarden for mitt liv! Finne min balanse. Hva jeg har energi til, hva jeg synes er viktig og hva jeg ønsker å prioritere. Jeg ønsker ikke å velte meg i andres mislykkethet for å få bekreftelse på hvem jeg er.

Hele det der prosjektet gir meg bare en uggen følelse av at vi er på helt feil spor. At vi behandler symptomer og ikke årsaker.

Symptomer på et samfunn med krav om å være konstant pålogget, deltakende og engasjert. Bo fint, kle seg fint, te seg fint. Være en god kollega, venn, foreldrer, sønn/datter, barnebarn. I alt stresset vårt får vi dårlig samvittighet for ikke å strekke til. Og vi kan jo ikke strekke til, på alle arenaer, til samme tid! Da kommer behovet for å føle seg bedre.

Det er naturlig å sammenlikne seg med andre. Det gjør oss til mennesker!

Men er resepten på vårt oppjagede prestasjonssamfunn å skape en konkurranse om å være mest mulig avslappet, rotete, utrent, likegyldig og flink til å gi f…? Et samfunn der det plutselig ikke er lov til å vise at man er flink til noe, sette noen klare mål for seg selv eller si at man ønsker det beste for ungene sine, hva enn det måtte være?

Jeg skulle ønske vi kunne snakket mer om balanse!

Mellom famileliv og jobb. Mellom en sunn, sterk og frisk kropp og en som bærer preg av et liv. Mellom et balansert, sunt og næringsrikt kosthold og dietter og fråtsefester. Mellom en aktiv hverdag preget av glede ved å bruke kroppen og et manisk treningsregime for å oppnå et virkelighetsfjernt ideal. Mellom et rent, ryddig og koselig hjem og totalt kaos. Mellom barneoppdragelse som krever at jeg sier nei, setter klare grenser og har regler og en som krever det uoppnåelige.

Vi kan heldigvis velge hva vi vil bruke tiden vår på.

Hvilke kilder vi skal hente vår inspirasjon og følelse av mening fra. Hvor mye tid vi skal bruke på å lese interiør, mote – og matblogger eller nyheter, aviser og bøker. Hvor mange fritidsaktiviteter vi selv og ungene skal være med på. Om det oppussingsprosjektet er nødvendig eller om vi skal utsette det. Om vi skal involvere oss i frivillig arbeid, religion eller meditasjon. Leve enklere og jobbe mindre i perioder eller kjøre på med alt det koster oss.

Vi burde ikke måtte se til naboen. Verken for å bli misunnelige på hans perfekte hjem eller for å føle oss bedre over hans håpløst uoppdragne unger. Vi burde vite at vi er gode nok akkurat som vi er.

Hva mener du om «prosjekt uperfekt»? Kult eller kleint?

Fin mandag til deg!

Prosjekt uperfekt: Kult eller kleint?

«Bare hjemmeværende»?

Helt ærlig: Hvem av oss har ikke opplevd det å komme tilbake på jobb etter permisjon som en liten ferie? Tid til å fullføre en samtale. Fred og ro til å tenke. Få drukket en kopp kaffe før den har blitt kald, spise og tygge maten sin sittende på rumpa uten å gjøre ti tusen andre ting samtidig.

Og hvem har ikke en gang eller to tenkt – og sagt – at man ville dødd om man skulle vært hjemmeværende på fulltid? Av kjedsomhet, ensformighet og ensomhet.

Bare hjemmeværendeJeg har tenkt det selv. At jeg ikke ville holdt ut å være hjemmeværende med de tre barna mine, fra morgen til kveld, år etter år etter år. Selv om tanken innhenter meg før jeg rekker å fullføre den, og jeg er veldig klar over at jeg har tatt et valg for en periode, og at jeg ikke ville vært uten disse timene og dagene for alt det er verdt!

Den amerikanske bloggere og radiostemmen Matt Walsh har med sitt innlegg «You’re a stay at home mom; what do you do all day?» tatt til orde for den hjemmeværende kvinnen.

Hun som ofrer en egen karriere til fordel for barn, hus og hjem. Som gang på gang opplever å bli snakket ned, mistenkt for å være lat og uten ambisjoner, sett på som en som ikke bidrar og som «bare» går hjemme og pusler på med livets små ubetydeligheter.

Innlegget har gått som ild i tørt gress i sosiale medier, og Walsh har fått en strøm av kommentarer både fra folk som takker og priser ham og som er uenige.

«Yes, my wife is JUST a mother. JUST. She JUST brings forth life into the universe, and she JUST shapes and molds and raises those lives. She JUST manages, directs and maintains the workings of the household, while caring for children who JUST rely on her for everything. She JUST teaches our twins how to be human beings, and, as they grow, she will JUST train them in all things, from morals, to manners, to the ABC’s, to hygiene, etc. She is JUST my spiritual foundation and the rock on which our family is built. She is JUST everything to everyone. And society would JUST fall apart at the seams if she, and her fellow moms, failed in any of the tasks I outlined.»

Jeg tror ikke jeg er egnet for å være fulltids hjemmearbeidende mamma resten av livet. Men det er ikke fordi livet hjemme med tre små mangler utfordringer, gir meg for mye fritid, gjør at jeg kjeder livet av meg eller ikke får brukt meg selv! Hvis jeg skal være helt ærlig så er det dette: Jeg vet ikke om jeg takler det!

Jeg vet ikke om jeg er sterk nok, tålmodig nok, pedagogisk nok og om jeg har energi nok. Selv nå, dette året hjemme i ulønnet permisjon, ønsket jeg å ha ungene i barnehage to dager i uken hver. Hvorfor? Fordi jeg hadde gått i bakken ellers. For det er virkelig verdens tøffeste jobb!

Bare hjemmeværende Hadde jeg vært en bedrift og ungene mine de ansatte i den bedriften så er jeg slettes ikke sikker på om de ville vært hundre prosent fornøyd med verken betingelser, utviklingsmuligheter, variasjon i arbeidet, kantinetilbudet eller min lederstil…

Jeg har ofte tenkt, på mine kjipeste, mest irritable og utålmodige dager, at ungene mine hadde hatt bedre av å være i barnehagen hver dag. Selv om jeg på gode dager vet at det ikke er tilfellet, føler meg som verdens heldigste og ikke kunne tenkt meg å være noe annet sted!

Så kanskje vi bare skal være ærlige:

De av oss som er hjemme med barn fulltid eller deltid gjør ikke det fordi vi er late, ikke gidder å gjøre en innsats på jobb eller har et ønske om å sitte fra morgen til kveld og brette klær og stirre ut i luften. Vi gjør det fordi vi ikke ønsker å brenne oss ut på å sjonglere fulltids jobb med barnehage, skole, familietid, hus og hjem. Fordi det passer familien vår der og da, fordi vi mener både vi selv og barna våre får noe positivt igjen for det og fordi vi mener det er viktig.

Og de av oss som begynner å jobbe igjen etter å ha fått barn gjør ikke det utelukkende fordi vi har et slags altruistisk ønske om å bidra til samfunnet, gjøre en innsats eller være et forbilde for barna våre. Vi gjør det dels fordi det forventes av oss og ofte fordi vi må, men enda oftere fordi vi ønsker det. Fordi jobben gir noe, både i form av egentid og selvrealisering og energi vi kan ytre tilbake til familien vår.

Mens temmelig mange av oss sitter med lange utdannelser, spennende jobberfaringer og potensielle valgmuligheter karrieremessig så er det vel likevel de færreste av oss har det som skal til for å gjøre den omtrent minst verdsatte jobben du kan oppdrive i det vestlige samfunnet i dag:

Være «bare hjemmeværende mamma«. Og gjøre den jobben med stolthet!

Bare hjemmeværende

Hva gjør du på en lørdag?

Før jeg fikk barn var lørdagen liksom alltid et blankt lerret. Sove så lenge jeg ville, stå opp og spise en lang frokost, sjekke med noen venner hva planen for dagen var, kanskje stikke på trening, kanskje en tur til byen og se litt i butikker, kanskje et kafebesøk.

Hva bruker du lørdagen til?I takt med at barna har kommet, særlig etter nummer to og tre, har lørdagene sakte men sikkert endret seg fra en «ta det som det kommer»-dag til en gjennomregissert dag med gjøremål som gjerne settes opp på ukeplanen noen dager i forveien. Å stikke av gårde med tre små på slep er sjelden aktuelt, så det må avtales hvem som gjør hvilke ærender, hvem som lufter hunden og hvor vi skal være til gitte tidspunkt…

Lørdagen har blitt den dagen i uken vi ofte skal gjøre alt det vi ikke rekker på hverdagene.  Pløye seg gjennom toppen av skittentøyskurven, få gjort litt husvask. Noen oppussingsprosjekter. Maxbo, Ikea eller Plantasjen. Fikse noe på bilen. I tillegg til at vi skal «slappe av og nyte helgen»… Skvise inn noen vennetreff, hilse på familie, få gått litt i et par butikker (helst alene), komme oss ut og nyte finværet…

Og vips, der var den lørdagen gått…! Og hver gang sier vi «neste helg… ingen planer, bare ta det som det kommer«…

Hva bruker du lørdagen til?Derfor er det litt deilig å plutselig finne seg selv satt noen år tilbake i tid etter at vi flyttet hit til England. Ja, vi har fortsatt tre barn. Og mannen min bruker store deler helgene på studiearbeid, så jeg er mye alene med ungene.

Men vi bor i en knøttliten leid leilighet, midt i byen, uten bil. Skittentøyskurven er på størrelse med en vaskebøtte, så maskinen går nesten kontinuerlig, og den står dessuten hendig plassert på kjøkkenet og passeres hver gang vi kommer ut fra badet med skitne klær…

Leiligheten er vasket i en fei, og ettersom hunden ikke er her blir det heller ikke så skittent som jeg er vant til. Det meste befinner seg innen en radius på et par meter: Jeg kan stå og lage middag mens jeg ser på tv og jeg kan drikke en koppe kaffe på kjøkkenet mens jeg følger med ungene i badekaret.

Avstanden fra leiligheten til de fleste steder i byen er noen minutter på sykkel, og det er helt pannekakeflatt her, så det er omtrent bare å trille rundt. Det er parker og lekegrupper og lekeplasser over alt.

Hva bruker du lørdagen til? Det blir helt sikkert deilig å komme hjem til huset og bilen og alle sakene våre igjen, og jeg kommer nok til å savne all den fine naturen og roen som er rett utenfor døren hjemme, men akkurat nå kan jeg godt skjønne dem som velger å bo i en liten leilighet, midt i en by, uten hage, med alle tilbud rett utenfor døren! Med barn eller uten.

I dag tok jeg med guttene på lekeplassen, fikk kjøpt et par bukser til dem og tatt en liten piknik i parken på vei hjem. Uten bil, uten stress (eller med så lite stress som det går an med to ettåringer og en treåring på slep…) og i løpet av et par formiddagstimer.

For å si det sånn: Jeg kan ikke bare skylde på barna for at vi har mindre fritid enn før. Vi hadde også litt færre kvadratmeter, ting, hus- og hageprosjekter… ja, du vet…

Hva bruker du som regel lørdagen til? Er du flink å legge til side alle «burde» og gjøre akkurat det du har lyst til?

Hva bruker du lørdagen til?