Stikkordarkiv: tidsklemma

Cupcakes-epidemi og stressede barn

For et par uker siden skrev jeg et innlegg om «Generation Me«. De av oss som er født på 70, 80- og 90-tallet. Individualismens tidsalder. Vi som er vant til økonomisk velstand, har store forventninger til livet og ikke minst til oss selv. Noe som i følge enkelte forskere gjør oss mer sårbare enn tidligere generasjoner stilt overfor livets realiteter. Jeg avsluttet med å spørre om det er grunn til bekymring på våre barns vegne.

Noen dager etter at jeg publiserte innlegget kunne jeg lese i Aftenposten (De sykt flinke) om en stadig økende andel stressede tenåringer som har så høye forventninger til seg selv og til livet at det går på helsen løs. Og vi snakker ikke bare om skoleprestasjoner, men om kroppsfokus, om å bli likt og akseptert og anerkjent, om å være flink i idrett og ha et stort sosialt nettverk. Om en kultur der alt skal være så feilfritt til enhver tid, at vi snart ikke lar barn være barn, tenåringer være unge mennesker som skal ha tid og rom til å finne sin egen identitet og voksne få være voksne med alle våre feil og mangler.

Cupcakes-epidemi og stressede barnI siste utgave av bladet Tara kan du lese intervjuet med skuespiller og musiker Cathrine Langeland, som på sin temmelig frittalende måte har langet ut mot «cupcakes-bølgen» tidligere. Nå kritiserer hun det hun kaller «femtitallets Amerika på turbo-amfetamin» (ha ha; jeg får noen bra morsomme bilder i hodet av den beskrivelsen); kort sagt forventningen om å være mor til fem, gjøre karriere, innrede det perfekte hjem, bake cupcakes og følge opp disse barna vi setter til livet. Kontroll og vellykkethet for alt det er verdt.

Veldig satt på spissen, så klart. Men det er ikke noe problem å finne en viss gjenkjennelsesfaktor. Jeg ser ikke problemet med å bake allverdens cupcakes – like lite at man brenner for interiør og fine klær eller ønsker både å få barn og ha en karriere. Men summen av det hele utgjør et større problem enn hvert enkelt element. Kan vi egentlig få alt (på en gang) uten å brenne lyset i begge ender? Og er det mulig å ikke overføre det presset på barna våre som vi legger på oss selv?

Det er sunt, og nødvendig, å ha tro på at man kan oppnå noe her i livet. God selvtillit er viktig for å nå målene vi setter oss. Men den skuffelsen «Generation Me» opplever når vi sitter der med en halvkjip jobb, et forhold som ikke er en eneste lang romanse (vi som hele livet har levd med forestillingen om Den Rette og evig kjærlighet), med unger som krever mer enn vi hadde sett for oss, med et hus som så absolutt ikke kan måle seg med det vi ser i alle interiørblogger og magasiner, når vi tar det som et personlig nederlag om vi ikke får hundrevis av likes hver dag på facebook, når vi ikke har en konstant følelse lykke … ja, det er vel selve definisjonen på et problem.

Så ja, det er en viss grunn til bekymring på våre barns vegne. For det gjør noe med hodet vårt, alt det der. Kulturen vi omgir oss med og samfunnet vi lever i. Når stadig yngre jenter får spiseforstyrrelser, når hver tredje skoleelev føler seg stresset og når stadig flere sliter med angst og depresjoner. Når prestasjoner, kontroll og vellykkethet blir viktigere for vår opplevelse av vår egen verdi enn aksepten for at man er et menneske, sårbart, med feil og mangler, som vi ikke trenger å være redd for å vise frem. Det er i hvert fall verdt å tenke over.

Les gjerne også et tidligere innlegg (Sårbar helse?) som også berører noe av problematikken med «have it all»-mentaliteten.

Cupcakes-epidemi og stressede barn

Hvem skal ha rett til å organisere mitt familieliv?

Ja, jeg går rett fella. Er en av dem som har latt meg provosere over denne ukens uttalelser fra LO-leder Gerd Kristiansen (Aftenposten), som uttalte at «kvinner skyver mammarollen foran seg» og bruker den som en unnskyldning for å jobbe deltid. Hvis debatten har blitt en avsporing og egentlig handler om ufrivillig deltidsarbeid, for eksempel i helsesektoren, ja så burde dette vært sagt i klartekst. For det gikk meg og mange andre hus forbi. I stedet ble det en debatt om frivillig deltidsarbeidende småbarnsforeldre, og en kjønnsdiskusjon som peker finger mot kvinner og mødre.

Jeg blir provosert over at noen (samme hvem de er) skal fortelle meg hvordan vi best kan organisere vårt familieliv. Jeg blir irritert over folk som mener den samme fasiten gjelder for alle. Over folk som ser på mennesker som produksjonsenheter fremfor individer som tar verdibaserte valg for seg og sine. Og så blir jeg ganske trist. Over at likestillingen har gått så langt at tid med barn, omsorg for gamle foreldre og verdiene i livet vårt som ikke kan måles i penger ikke er noe vi ønsker å telle med.

Men denne debatten bør ikke handle om kjønn, om at kvinner er «født til å drive omsorgsarbeid» eller at menn ikke er det! Det er en lite hensiktsmessig polarisering. Det bør handle om organisering av familielivet, om det faktum at de fleste av oss er helt vanlige mennesker som ikke tenker politikk eller kjønn i de valgene vi tar, men rett og slett bare på hvordan vi kan få endene til å møtes i hverdagen. Selvfølgelig kan menn jobbe deltid. Selvfølgelig kan menn delta mer i utøvelse av omsorgsarbeid. Utfordringen, og det vi bør diskutere, er forventningen om at alle familier, uansett arbeidssituasjon og livssituasjon for øvrig, skal ha to fulltidsarbeidende foreldre til enhver tid.

En full arbeidsuke utgjør 37,5 timer. Det er ikke svimlende mye, egentlig. Men dagen slutter ikke der, for de aller fleste. Reising til og fra jobb og barnehage. Maten lager seg ikke selv, hunden lufter seg ikke på egen hånd og klærne må vaskes selv om man senker standarden på husarbeid til et minimum. Jeg kjenner ikke mange småbarnsforeldre som står på tredemøllen på SATS mens de snakker om at de gjerne skulle hatt mer kvalitetstid med ungene sine. De fleste går kiloene av seg mens de lever helt vanlige hverdagsliv, men der døgnet fremdeles har 24 timer.

De aller fleste med en utdannelse har tenkt å bruke den. Har intensjoner om å betale tilbake studielånet sitt. Bidra, både før og etter å ha fått barn. Fordi de ønsker det, fordi det gir mening og fordi det er nødvendig. Men mange har et langt perspektiv på livet sitt, og ønsker at livskvalitet skal handle om mer enn det som kan måles i penger. Vi ønsker ikke å være lenket til kjøkkenbenken, men vi ønsker friheten til å kunne være aktivt deltakende på flere arenaer. Hjemme, og på jobb. Og viktigst av alt: Vi er på jobb, også når vi er hjemme! Tilstedeværelse, nærhet, videreføring av tradisjoner og omsorg er ikke venstrehåndsarbeid; noe man gjør innimellom det man egentlig driver med. Det er en jobb. Det krever ganske mye.

Så vi tar noen valg. For oss selv og vår egen familie. Noen for å ha mer tid til å ta vare på små barn en periode, noen for å ta vare på sine foreldre. Jeg for min del skal ha lengre permisjon og vi skal flytte til utlandet en stund (Tidsklemma – er det verdt det?) Vi kunne valgt annerledes. Vi kunne jobbet fullt begge to og skviset alt inn i karusellen, som det forventes at vi skal gjøre, og sett hvor lenge vi holdt oss fast. Mannen min kunne jobbet deltid (selvfølgelig!) og jeg kunne hatt fulle uker på jobb. Vi kunne jobbet deltid begge to. Vi kunne kjøpt oss tjenester på hjemmebane.

Jeg antar at vi er som de fleste andre familier i dette landet. Vi tar noen valg som passer for oss. Hvem skal ha rett til å fortelle oss at vi burde velge annerledes? Og hvorfor blir kvinner skyteskiven gang på gang, enter man velger det ene eller det andre?

(Les for øvrig gårsdagens innlegg hos Mandagsmor om samme tema).

Tidsklemma: Er det verdt det?

«Hvordan går det», spurte jeg en bekjent en tidlig morgen da jeg var ute med hunden. Hun dro på det. «For å være helt ærlig», sa hun, «så er det litt mye om dagen. Tre unger, full jobb på begge, litt trøblete innkjøring i barnehagen… Jeg har vurdert å trappe ned. Brenner lyset litt i begge ender. Er det verdt det»? Jeg kunne ikke si annet enn at jeg skjønte henne.

De to kvinnene i ukens episode av «Et kvinneliv» på NRK 1 stilte det samme spørsmålet (Tidsklemma). På tampen av en dag med levering, jobb, henting, middagslaging, husarbeid og litt kveldsjobbing. Etter noen år i fulltidsjobb som lege, tilværelse som alenemor og en kreftfiagnose. Er det verdt det? Jeg spurte om det samme i den korte tiden jeg jobbet fullt mellom førstemann og graviditet nummer to. En liten gutt (som jeg ønsket å tilbringe tid med), barnehage, reising til og fra jobb, en mann som jobber mye, hus og hjem og forhold å ivareta. Jeg rakk aldri å komme til en endelig konklusjon, og spørsmålet ble hengende.

Ikke alle har mulighet til å velge bort fulltidsjobb (selv om statistikken over deltidsarbeidende småbarnsmødre forteller at veldig mange har gjort nettopp det). Og for mange går hverdagen helt fint – man har kanskje ikke lang reisevei, partneren eller en selv har kanskje en fleksibel jobb, man har kanskje mulighet til hjelp på hjemmebane. Men det er krevende å ha barn. Noen få, intense år. Det koster samfunnet at så mange er i deltidsstillinger. Men det koster også med sykefravær, samlivsbrudd og mindre effektive arbeidsdager. Det må i hvert fall være lov å spørre: Er vi nødvendigvis tjent med et samfunn som forventer at hver familie har to fulltidsarbeidende foreldre i den korte perioden barna er små?

Nå skal jeg være hjemme halvannet år lenger, ettersom mannen min skal ta en videreutdannelse i England. Det er altoppslukende og intenst å være hjemme med små barn, og jeg gleder meg til å være litt mer fri til å gjøre mine ting igjen. Vi kommer til å få det økonomisk trangt en tid fremover. Men jeg er glad jeg har tatt dette valget for en periode.

Hadde vi blitt hjemme så hadde jeg begynt å jobbe fullt igjen nå. Det er klart man ikke kan ha skyhøye krav til husarbeid, hjemmelaget middag, bakst og alle mulige aktiviteter med barna. Men spørsmålet hadde nok kommet opp igjen. Jeg er glad jeg slipper å spørre i ettertid: Var det egentlig verdt det? Alt jaget, maset, følelsen av dårlig samvittighet for alt og alle på en gang. Det er jo en klisjé, men det er ikke det jeg har lyst til å sitte igjen med av minner fra denne perioden i livet.

Hvilke tanker har du om dette temaet? 

Er det verdt det?

Du er deg selv god nok!

Jeg måtte ta en liten «time-out» med meg selv mellom hyllereolene på Rema i går. Jeg hadde bestemt meg på forhånd at dette ikke skulle bli en klassisk «mamma-kjører-seg-selv-i-grøfta-i-forsøket-på-å-fikse-en-bursdag-til-to-ettåringer-som-ikke-engang-vet-at-de-har-bursdag»-situasjon. Men selv der jeg sto med Toro ferdig muffinsmix i hånden kjente jeg stresset. Klokken var 21 på kvelden og hjemme travet mannen min utålmodig frem og tilbake mellom to små med magevondt og full innboks på pc-en.

Mens jeg kjørte hjem tenkte jeg på innlegget til «Lammelaartanker» som jeg leste tidligere på dagen, der hun utfordrer «den trange god mor-boksen». Hun har skrevet et gjesteinnlegg hos Casa Kaos om hvordan det er å være mor med ME. Og bloggeren bak Casa Kaos fikk selv tåle en del hets da hun utfordret god mor-boksen ved å fortelle at hun ikke liker å bygge lego eller bake kaker med barna sine: Dagbladet.

Det er rart hvordan vi har en tendens til å selvpålegge oss en hel rekke med «burde» og «måtte» i den tro at andre forventer det av oss. Og hvordan vi har lett for å forvente mye av andre, kanskje til og med uten å kjenne dem. Vi sammenlikner oss med andre, og vi sammenlikner oss med oss selv: «Det var så mye lettere da jeg var hjemme med bare en baby», «hvis de bare kunne sove litt bedre om natten så ville morgenene bli så mye mindre kaotiske», «når de bare begynner å gå – da blir det lettere».

Kanskje vi bør si til oss selv litt oftere at «jeg er meg selv god nok».  Jeg er så god som jeg kan være med mitt utgangspunkt og mine ressurser og i min situasjon – akkurat her og nå». Og det er faktisk alle andre også! Hvis man tenker litt nærmere over det så virker det vel ganske urimelig å sammenlikne seg med alle andre? Eller med situasjonen sånn som den var for to år siden, eller en hypotetisk situasjon om fem år?

Jeg kommer nok ikke til å bli en av de som stiller med fantastiske kakekreasjoner i barnebursdager. Men jeg er ganske god til å lage sunn hverdagsmat. Jeg har aldri eid en plante som har levd lenger enn 14 dager og jeg hater hagearbeid, men jeg er ganske så flink til å holde orden og gjøre det koselig inne i huset. Jeg kan ikke lære barna mine å spille gitar eller piano, men jeg tar dem med mye ut på tur og er aktiv med dem. Jeg er heller ikke av dem som sitter mye på gulvet og leker med bil/tog/klosser med barna mine, men jeg leser og synger mye med dem. Og så videre…

Vi er forskjellige som foreldre, vi har forskjellige barn og vi befinner oss i forskjellige livssituasjoner.  Jeg tror ikke det finnes en riktig måte å være mamma eller pappa på. Heldigvis! Felles for oss alle er at vi vil det beste for barna våre. Og med alle våre ulike bakgrunner, styrker og svakheter viderefører vi ulike interesser, ferdigheter og egenskaper til barna våre.

Hvor kjedelig ville ikke verden ville sett ut ellers?

Ønsker deg en god dag!

Du er deg selv god nok

Finnes det et surrehode-kurs?

Stort sett er min evne til å planlegge min beste venn. Men i enkelte tilfeller er den min verste fiende. For jeg hater når ting går ordentlig på tverke. Jeg er fryktelig dårlig til å håndtere kaos! For meg er kaos i omgivelsene lik kaos i hodet. Ja, det er bare å innrømme. Jeg holder hodet over vannet ved å planlegge.

Jeg planlegger matvareinnkjøp for en uke av gangen. Gjør klar middagen på dagtid så det står klart til å skrus på når vi kommer fra barnehagen. Prøver å få unna litt husarbeid hver dag mens ungene sover. Jeg planlegger når jeg skal møte venner og hva vi skal finne på i helgen. Skriver lister og huker av. Jeg planlegger at jeg må planlegge. Heldigvis er mannen min også ganske planleggende av seg.

Det er dessverre ikke veldig trendy å være planleggende! Man skal helst være litt laidback. Tåle at det flyter litt, at man starter dagen litt på sparket, tar ting som det kommer. Det passer meg fryktelig dårlig! Jeg trives jo egentlig godt med min velregisserte hverdag. Så lenge det ikke skjærer seg. Da sliter jeg.

Og det er jo bare sånn at livet med barn ikke er så lett å planlegge, selv med den strammeste regi! Husfreden balanserer på en stram line. Når et eller annet går på vrange i toåringens hode på vei ut fra barnehagen og jeg får medlidende blikk hele t-baneturen hjem, når jeg svir maten i gryten, når den ene ettåringen slår den andre i hodet med en tresleiv, når eldstemann søler en liter vann utover kjøkkengulvet, når bikkja stikker av, når ungene blir syke… Det skal ikke mye til før korthuset raser.

Da tenker jeg noen ganger at det hadde vært innmari deilig å være et skikkelig surrehode! En som ikke ser – eller i hvert fall ikke bryr seg – om kleshaugen som ligger der, skapdørene som står åpne, hundehårene som er store som høyballer i krokene. «Hva skal vi ha til middag? Tja, vet ikke, men det ordner seg nok». «Litt vann på gulvet? Det får ligge til etter at vi har spist». «Bikkja ute på tur sier du? Ja vel, noen naboer kommer vel innom med henne snart».

Finnes det et surrehode-kurs? En enkel 1-2-3-sånn-slipper-du-kontrollen-løsning?

Men et surrehode har vel også sine utfordringer. Hva vet jeg. Vi er vel kanskje vår verste fiende uansett. Mens jeg stresser for alle planlagte gjøremål som går i vasken eller at jeg gjerne skulle ha tørket støv av den bokhyllen så stresser kanskje andre for at man ikke klarer å planlegge gjøremålene og at ingen ting blir gjort av den grunn.

Så det viktigste er vel kanskje å stoppe opp når den ubehagelige følelsen av misnøye dukker opp, og spørre seg selv hva den kommer av, enten man er en liten kontrollfreak som meg eller et skikkelig surrehode.

Kanskje forhindrer man at frustrasjonen går ut over omgivelsene. Kanskje finner man ut at det ikke var så viktig med de tingene som gikk litt skeis. Kanskje det dukker opp noen alternative måter å håndtere problemet på. Kanskje begynne å skrive lister for å få litt oversikt? Eller si til seg selv (og tro på det!) at verden ikke går under for om ikke sjekklisten ble huket av i dag.

Uansett så er det vel sånn (på det jevne) at det som ikke plager en heller ikke er et problem. Enten man er god til å surre eller god til å planlegge!

Surrehode