Stikkordarkiv: utenlandsopphold

Fortsatt norsk!

Da har vi kommet oss tilbake til Cambridge etter en strabasiøs kjøretur fra Norge!

Turen startet med sjøsyke på fire av fem over til Danmark, med synkron-spying på tvillingene midt i  den superspennende innspurten på femmila. Etter det lå vi rett ut på gulvet alle mann og bare ventet på at gyngingen skulle avta.

Det var med litt blandede følelser at vi dro tilbake denne gangen.

Etter to uker med utelek i snøen, skiturer og tid med familie kjenner vi jo at det er mye vi savner ved Norge! Særlig naturmulighetene og all friheten den gir for store og små.

Men idet båten la til ved Dover og vi kjørte hjemover til Cambridge, kom inn i huset vårt igjen og roen senket seg så kjente vi at vi er «hjemme» her også.

Mammaen til en klassekamerat av storebror sa til meg at hun selv og de fleste hun kjenner som har flyttet fra utlandet har opplevd en endring etter omtrent to år:

Inntil da har man følt seg som en innflytter «på besøk», og man ser på det meste med blikket til en utlending. Men så en dag kommer man til hjemlandet på besøk, og innser at alt plutselig er litt fremmed der også. Man står med en fot i hvert land og kjenner seg hjemme, og samtidig ikke hjemme, på noen av stedene. 

Nå er det full sving igjen med jobb, skole, finne kostymer til skolens disco på fredag, «show and tell» i barnehagen, bestille legetime, vaske klær, mathandel og alt det andre som gjør at ukene bare forsvinner på mystisk vis.

Hverdag er hverdag, enten man er her eller der!

Men jeg er fortsatt veldig norsk.Fortsatt norsk!

En ordentlig kopp te

Mannen min hadde besøk av en erke-britisk kompis her forleden for å gå gjennom noe jobbgreier, og som den gode vertinnen jeg er serverte jeg ham en kopp te. Det er bare én ting å si om den saken:

Big mistake!

Idet koppen ble satt på bordet skjønte jeg at noe var galt. Fryktelig galt.

Han stirret på den et lite sekund. Så reiste han seg, tok koppen med seg ut på kjøkkenet og sa (for til venner kan man være ærlige!) at sånn går det bare ikke an å servere te i England.

Se der! Snart halvannet år her og jeg lærer stadig nye kulturelle koder! I dette tilfellet på området te. Og du tuller ikke med teen til en engelskmann! Det har jeg skjønt nå.

Feil nummer én: Sette koppen med varmt vann på bordet og teposene i en krukke ved siden av (jeg tenkte jo han ville velge te selv).

En ordentlig kopp teRiktig fremgangsmåte: Du skal putte teposen oppi koppen først og så helle rykende varmt tevann over.

Av en eller annen grunn som jeg antar du må være engelsk for å skjønne så er dette et spørsmål om liv og død i teens verden.

Feil nummer to: Selve teen. For (det har jeg jo skjønt nå!) du kan jo ikke bo i England og ikke ha ordentlig svart te i huset!

Verken min «Supreme matcha green, Serene jasmine, Liccorice and cinnamon (da han leste på denne kom det bare noen halvkvedede gloser mens ansiktet vred seg) eller Three Ginger imponerte vår gjest i nevneverdig grad.

En ordentlig kopp teEn kopp «sensual organic tea»? Ikke det, nei…

Men han sukket tungt og tok til takke med Ginger.

Riktig fremgangsmåte: Ha for all del svart te i huset til enhver tid, for eksempel av merket PGtips!En ordentlig kopp teTraust skal det være…

Til slutt: Når du har puttet vannet i koppen skal teen brygge (så lenge som du vil avhengig av hvor sterk te du vil ha).

Og med ordentlig te (ikke sånt urteskvip som jeg serverer) tar man en liten dæsj melk og/eller sukker oppi om man behager.

Alt jeg ikke visste! Og alt jeg lærer hver dag! Alternativt: When in Britain, do as the englishmen do…

Heldigvis er vår engelske venn gift med en veldig hyggelig norsk dame som (og her bare gjetter jeg) sannsynligvis er like hjelpeløst uvitende på te-fronten som jeg er.

Ønsker deg en strålende fredagskveld, med eller uten en kopp te!

(Husk at du kan stemme på meg til årets mammablogg da, ved å sende mblogg61 til 2012. Stemmegivningen er åpen til 15.februar og du kan vinne mange fine premier!)

En ordentlig kopp teMmmmm… SVART te… sånn det skal være her i England.

Rustet for fremtiden?

Cambridge er en av de mest internasjonale byene du kan komme til i Europa. Midt i denne dammen av innflyttere fra alle verdens hjørner finner jeg meg selv plaskende hver dag, stort sett sammen med andre småbarnsmødre og deres barn. Det samme gjør våre tre gutter.

Rustet for fremtiden?Det er den italienske mammaen som alltid virker litt hissig, som virvler inn gjennom skoleporten om morgenen i et forrykende tempo, som gestikulerer og prater og skjenker datteren kyss, klapp og korreks om hverandre.

Den amerikanske mammaen med medbrakt sticker-chart på lekegrupper, som praktiserer time-out fra ungene så vidt har rundet året og synes det er helt ok å la toårigen snacke fritt mellom måltidene.

Den franske mammaen. Kjærlig og omsorgsfull, men streng! Min franske venninne tar ikke fem øre for å korrigere mine barn dersom de tar seg friheter hun mener ikke er akseptable i hennes hjem, og hun er langt mer autoritær enn oss norske mammaer når det kommer til både soverutiner og måltider.

En motsetning til min libanesiske venninne, som har tro på at barn ikke bør disiplineres og «oppdras» i særlig stor grad før de fylller fire-fem år og at det viktigste før den tid er kjærlighet og nærhet.

Den greske, som viser sin kjærlighet gjennom mat. Et godt måltid er svaret på det meste – når vi feirer og er glade, når vi sørger og er triste, når vi kjeder oss eller når vi er oppspilt.

Det er den skandinaviske mammaen som gjenkjennes på ulltøy og parkdresser. Ute i all slags vær og verdsetter fysisk lek og kreativitet over formelle manerer og innordning, i hvert fall hos de yngste.

Og den engelske, med toåringen i vogn i tre plussgrader med bare legger. Som helst holder seg innendørs med ungene når det regner litt og som i ganske mange settinger foretrekker at barn «sees men ikke høres».

Det er muslimen, mormoneren, den kristne og katolikken. Alenemoren, flyktningen og den lesbiske mammaen.

I denne dammen møtes de, alle våre små gutter og jenter.

I denne dammen leker de på det mest selvfølgelige vis, som om det ikke eksisterte forskjeller, mens vi foreldre bruker energi på å diskutere, lese og gjøre oss opp en mening om hva som er «fasiten» for barneoppdragelse.

Som om det finnes en fasit!

Leken til barna våre krever ikke en gang at de snakker samme språk. I leken er det nok med et smil, med kroppsbevegelser, med mimikk. Total åpenhet. Ingen fordommer. Bare et genuint ønske om å forstå hverandre, møtes omkring en felles opplevelse og å være sammen.

Tenk om det kunne forblitt sånn!

For er det én ting som er sikkert så er det at disse guttene og jentene skal leke side om side en gang i fremtiden.

De kommer til å reise mellom land. De skal forholde seg til hverandres kultur, religion og erfaringer. De skal dele kunnskap og de skal kjempe om arbeidsplasser. De skal leve med større miljøutfordringer, mennesker på flukt, nye kriger og nye kilder til utrygghet og frykt rett utenfor stuedøren.

Hva vil gjøre dem rustet?

Hva er det disse barna trenger å ha felles? Hva er langt viktigere enn leggetid, amming eller ikke amming, påkledning, bordmanerer, samsoving eller ikke, om man går på tur i skogen eller drar på kino i helgene, om de går i barnehage eller ikke?

En skole som ser dem som økonomiske enheter der det som betyr noe er snittkarakterer og prøveresultater som de må konkurrere om med spisse albuer?

Eller en skole som først og fremst vektlegger utviklingen av hele mennesker; av kommunikasjon, åpenhet og respekt? Som gir nødvendig rom for spørsmål og undring og som bygger opp evnen til å tenke selvstendig og kritisk?

Et samfunn som forteller dem at de er verdt noe i kraft av hvordan de ser ut og hvordan de presterer på skolen, i idrettslivet eller på jobb?

Eller et samfunn som forteller dem at hvem de er for andre er viktigere enn hvem de er for seg selv? At evnen til å bygge broer og redusere konflikt, til å samarbeide og kommunisere, er viktigere enn formelle karakterer?

En tro på at de har rettmessig krav på en så stor del av kaka som de kan klare å karre til seg, ved hjelp av flaks eller dyktighet eller en kombinasjon?

Eller en tro på at verden er et bedre sted med rikdommen fordelt på flere hender og at sannsynligheten for fred øker når antallet mennesker som lever i fattigdom og nød minsker?

Foreldre som beskytter og polstrer etter beste evne i tro på at det vil gjøre dem i stand til å takle fremtidige slag?

Eller foreldre som ikke er redd for å la barna erfare nederlag og skuffelser fordi de vet at det er en del av det å være menneske og det som virkelig vil gi dem den polstringen de trenger?

Tenk om leken kunne fortsette!

Tenk om disse guttene og jentene vil fortsette å se forbi forskjellene og først og fremst tenke på hva de kan få til sammen! Tenk om de kan beholde nysgjerrigheten, åpenheten og samarbeidsviljen.

Alle vet at leken har en tendens til å miste uskylden etter hvert.

Men tenk om ikke?

Rustet for fremtiden?

Luksusfølelse

For en luksus å kunne sitte ved enden av et spisebord og se gjennom to åpne dører rett ut til en liten hage! Kunne sitte med kaffekoppen og betrakte katten som kommer på et daglig besøk og det lille ekornet som løper langs kanten av hagegjerdet.

LuksusfølelseFor en luksus å ha en gang å henge av seg yttertøyet i! En egen stue å se på tv i. Et bad med badekar. Et eget kjøkken å lage mat i.

For en luksus å høre lyden av barneføtter som løper rundt og rundt på gulvet mellom rommene! Kunne lukke øynene for kaoset inne på lekerommet. Ha nok plass til gjester.

Vi setter definitivt ekstra pris på sånt nå, etter å ha bodd på et minimum av plass og komfort i ett år! Alt i alt en grei erfaring, selv om jeg ikke vet om jeg hadde orket akkurat den leiligheten i ett år til.

Det var sånn det måtte være for at vi skulle kunne reise til utlandet, leve på studielån og sparepenger i ett år og for at at jeg kunne være hjemme i ulønnet permisjon til tvillingene fylte to år. Det er en ganske så god erfaring å ha med seg at man kan klare det meste, bare man innstiller seg på det. Og det er jo også en fordel at det meste etterpå blir bedre!

Akkurat nå føles det som vi har flyttet inn i et palass.

God tirsdag til deg!

Luksusfølelse

Endelig godkjent!

«No. Sorry. No pets allowed» er en setning jeg har blitt godt kjent med i det siste!

Utleiemarkedet i Cambridge kan ikke akkurat sies å være hundevennlig. Men om tre uker bytter vi gateadresse og flytter inn i en koselig leilighet rett bak en rød dør i en fredelig gate like ved der vi bor i dag!

Nytt husEndelig godkjent! Med tre unger, hund og hele pakka.

En del av greia med å være student er jo at man må kompromisse på en del ting økonomisk, ikke minst når det gjelder bostandard.

Vi har klart oss uten bil og syklet rundt med én unge bakpå og to i sykkelvogn i et helt år. Vi har bodd i en liten leilighet med inngang, stue, spisestue og kjøkken i samme rom. Vi har klart oss uten hage og med minimalt med lagringsplass. Og hunden lot vi være i Norge for å spare oss for jobb og fordi det var vanskelig (les: tilnærmet umulig) å finne ok steder å bo med hund.

Men nå er vi lei av å kompromisse! Kontrakten vår løper snart ut og vi er desperate etter å finne noe nytt.

Vi har ikke plutselig blitt rike (langt ifra!), men vi er ikke studenter lenger. Vi ønsker oss en liten hageflekk til guttene og vi vil gjerne slippe å tråkke med gjørmete gummistøvler rett inn i en teppebelagt stue. Vi vil spise middagen vår ved et bord som har plass til alle fem og kanskje til og med en gjest eller to, og vi vil slippe å dusje på et bad som holder minusgrader om vinteren.

Og så vil vi så gjerne få beholde vår lille firbente venn her borte!

Etter utallige runder med «No. Sorry. No pets allowed» byttet vi strategi. Vi avtalte visning, satset på å sjarmere megler i senk med våre tre veloppdragne gutter (de kan være ganske medgjørlige når de blir bestukket med godis og tur til svømmehall og kinotur) og vente til etter å ha fått aksept med å snike inn en forsiktig:

«Ehm…we sort of have a dog… a small one (mellomstørrelse, i hvert fall) very calm (ikke i nærheten!!)… would it be a problem to bring her (ja selvfølgelig men man kan jo håpe?!!)?»

Blink!! Etter nesten en uke betenkningstid fra eier, frem og tilbake med spørsmål om hva slags hund vi har og forsikringer fra oss om at hun ikke får være i andre etasje, i nærheten av soverom (det er faktisk en regel vi har hjemme også) og krav om at vi må gjennomføre en såkalt fumification ved flytting.

En hvaffornoe?

Jo, vi må visstnok leie et firma som pakker hele huset inn i en slags presenning og sprøyter med noe greier som etter min oppfatning må være tusen ganger mer skadelig enn et noen hundehår.

Men who cares? Vi har fått oss hus! Et ordentlig hus, med gang, stue, kjøkken, spisestue, tre soverom og til og med et loftsrom. Et lite lekerom og en liten hage. Halleluja!!

Og hunden er med oss videre.

God helg til deg!

Nytt hus